nasjonalisme og solidaritet
Bror Tom Kjetil Wyller (b.t.k.wyller@hfstud.uio.no)
Tue, 16 Jun 1998 21:16:10 +0200
Når man skal diskutere dette begrepet, nasjonalisme og solidaritet, bør
man begynne der man er. Verden henger sammen, det som betyr mest for en
kommer først. Så gradvis gradvis resten av verden.
Fotball-VM er en kvasiforbrødring mellom menn i hele verden, uansett
styresett, fra Japan til Argentina, Nigeria, Norge, Kroatia, Romania, og så
videre, i sluttspillet, og Brasil. Norge spilte nå jevnt med Skottland,
tidligere jevnt med Marokko, så gjenstår Brasil, tre viktige land, som vi
kommer i kontakt med.
Fotball ses gjerne som en isolert del av virkeligheten, som ikke har noe
med selve politikken å gjøre, eller kunsten, men det er selvfølgelig stor
sammenheng, alt kan brukes. Emhver kontakt mellom meg og et annet menneske
kan brukes til noe positivt, fremme solidaritet, først og fremst,
forståelse av fremmede kulturer. Fredsskapende.
Verden slik den er nå tilbyr stort sett kun slike surrogat-kontakter, på
fotball som også kan ses på som ett hakk bedre enn krig, som fremmer grusom
nasjonlisme, og så videre, men det kan brukes som fremming av det motsatte,
nemlig forbrødringen og solidariteten. Slikt skjer blant tilskuerne, ikke
alle er like sjåvinistiske og fjerne som avisene gir inntrykk av, TV viste
nå en fin forbrødring mellom Norge og Skottland, for eksempel, så fotball
er tvetydig som alt annet.
Emil Røyrvik er glup, klok, sint, sur, nå, for eksempel, han forbedrer
debatten, fra sitt ståsted utenfor Norge, som Trond Andresen også har, men
det dreier seg om at dette kan brukes. Trond og Emil.
Vi her på berget må begynne med det som skjer her, politisk sett et meget
forvrengt land, med media som bare brød og sirkus til folket, diskusjon av
dette med kontantstøtten og operaplasseringen, for eksempel, i stedet for å
diskutere situasjonen mellom menneskene i Norge, problemet med forbrødring
med innvandrere, integrering eller assimilering, for eksempel,
kommunikasjon med nye grupper i stedet for å innordne dem blindt i det
norske samfunnet.
Det er klart at dette er den eneste veien å gå, selv leser jeg nå for
eksempel Koranen, for å kunne kommunisere med muslimer. Dette er lettere
enn å lære seg for eksempel urdu, så da kan man fortelle meg at de bør lære
seg norsk, greit nok, men jeg vil finne det bedre å kommunisere med deres
kultur, i stedet for å kommunisere med deres språk, som altså er meget
tidkrevende og komplisert å lære seg. Men ikke på noen måte umulig. Men det
blir så mange språk, som persisk, farsi, arabisk, hindi, gresk, bosnisk,
urdu, og så videre, det må man regne med tar noen år. Forskjellen på
Bibelen og Koranen er liten, Bibelen er jødefolkets historie, tatt opp i
Koranen, Koranen kan ses på som å lage et fundament for en verdensstat.
Det religiøse språk. Det må man lære seg. Vitenskapsfrikere skjønner
tydeligvis ikke noe av dette, jfr. tidligere diskusjoner her på KK-forum om
religion. Det religiøse språk snakkes av et stort flertall av verdens
befolkning, det er ingen som helst realisme i å forsøket å utrydde det,
under Polens sosialistiske styre overlevde den katolske kirke, fikk seg
pave, og så videre, sto for dialogen i samfunnet, når disse tilsynelatende
sosialistene ikke ble trodd på lenger.
Men hva skal vi gjøre videre, med verden, Norge er en liten nasjon, som
står svakt, rett og slett fordi vi er få, vi har mange penger, men det blir
fort pressa ut av folkerike stater som Kina og India og Pakistan og Brasil,
for eksempel, slikt noe viser fotball-VM også, Norge har liten backing fra
verden rundt, til å vinne, spille veldig god fotball, Brasil har
tradisjoner og fargerik fotball, kommer sikkert til finalen, kan man si, og
vinner, fordi fotballen deres blir likt rundt om i verden, det gjør ikke
Norges, Drillo måtte fridd mer til publikum for å fått mer støtte, nå
brekker Norges systemer sammen gang etter gang, et nydelig mål nå mot
Skottland, men så tapte vi mer og mer terreng, lå plutselig nesten under,
krabbet i land med et nødskrik, feilpasninger hele tida.
Dette henger sammen. Skuespillerne, de norske fotballspillerne, er rett og
slett Norges frontsoldater for kontakt med folk rundt om i verden, de må
spille bedre, spille bedre skuespill, skape mer artisteri, når Flo er den
eneste nå med potesiale til det, blir det ikke bra. Myggen og Solskjær i
form kunne gjort det, men vi er for mye alene, jeg lurer nesten på om det
nå er på tide å bli med i EU, for Norge er for lite, er bare en liten
pengenasjon nå på linje med Sveits.
Og isolasjonsmen her er for sterk, se bare på dette med nynazismens
frammarsj, som vi også så noe av her på KK-forum, vi må utvide oss hele
tiden, Norge har markert seg, med nei til EU, nå er vi likeverdige
partnere, da kan vi bli med i EU, nå er det ingen som ler av oss lenger.
Så til verden, som for tiden er preget av spenningen mellom India og
Pakistan, noe jeg ikke har mye greie på, men dette er farlig, det er helt
klart, med to så store pikker av noen nasjoner, som sier rett ut at de
driver med prøvesprengninger for å vise baller. Ren hanekamp, det kan vi
ikke godta. Man må binde dem i en prøvestansavtale, der må USA og Russland
gå sammen om å stoppe dem. Det mener jeg. Barn kan ikke ha en finger på
atomknappen.
Så er det den direkte internasjonale solidaritet mellom progressive, som
er den debatten som først og fremst skal føres her på KK-forum, der blir
det nå hele tiden bygd opp et større nettverk, så dette KK-forum er bra.
Verden er stor. Den multinasjonale finanskapitalen er sterk, danner et
verdensomspennende nettverk, som virker nesten håpløst å kjempe mot.
Dette viser seg hele tiden, vi ser verden hele tiden inn i hvitøyet,
kvitaugo, på nynorsk, så kan vi se at de kan flytte penger til andre siden
av kloden ved et eneste klikk på en datamus. Fort gjort, så kan vi stå der
å streike, arbeidsplassen vår er lagt ned for lenge siden, det er ikke lett
å bruke klassiske virkemidler i klassekampen.
Hva skal man da gjøre. Forsøke å kommunisere, med de midler man har til
rådighet, forsøke å nå personlig finansfolka, en etter en, gruppe etter
gruppe, spise av og til på Aker brygge, få dem i tale, gå på fine
nattklubber, bli valgt inn i styret på Kværner, og så videre, som Rolf
Utgård, man må ha noen faste holdepunkter, penger personlig, for eksempel.
Så slikt sliter jeg selv med, som lege på Fattighuset, nesten uten lønn, i
solidaritet, med de undertrykte, de svakeste, som må fås i tale, for de har
opplevd mye, er en stor ressurs, har masse fakta, som er viktig, fakta, om
den norske undertrykkelsen, som ofte ikke er tydelig for de som er kjøpt
opp, gjør den jobben sjefen vil ha dem til å gjøre.
Videre utredninger av fattigdomsproblematikken gjenstår, der utfordrer jeg
Trond Olsen, på Fattighuset, og folk fra Arbeidssøkernes
Interesseorganisasjon, Harald Trulsrud, for eksempel, som sitter inne med
mye kunnskap her.
Bror Wyller