Jeg tror likevel at Bernardsens grunnleggende feil, er å vurdere den norske nasjonen som en kulturell enhet hvor "kebabspråket" skal passes inn. Selv har jeg problemer med å se en kulturell fellesnevner for bedehuskulturen på Sør-vestlandet, fiskerkulturen i Nord Norge og arbeiderkulturen på det sentrale Østlandsområdet. Jordbrukstradisjonene i det forholdsvis egalitære vestlandsområdet, ser ut til å ha vært sterkt annerledes enn den godseierdominerte kulturen i øst. Det som er felles, er at disse områdene har vært underlagt samme styre.
Historisk ensretting er noe forholdsvis ferskt. Jeg tenker blant annet på min gamle bestemor, oppvokst i mellomkrigstiden, og hennes forhold til kosmos og kaos. For henne, var hjembygda Skjåk og nabobygda Lom kosmos. Allerede Vågå, fem mil unna, var kaos. Og hvis Vågå var kaos, hva var vel ikke da Sulitjelma eller Vennesla? Det fantes ikke kommunikasjonsmidler til å binde folk sammen. De felles trekkene som ble utviklet i kulturen, var i stor grad gjennom påvirkning ovenfra. Den folkelige kulturen har forblitt ulik i de ulike delene av landet.
I dag er det selvsagt annerledes. En person som vokser opp i Vennesla, Skjåk eller Sulitjelma vet at hun er norsk. Hun vet at Norge, eller Vest-Europa er kosmos. Kaos er forskjøvet til Midt-Østen eller Balkan. Vi har en kulturell enhet som skiller oss fra andre nasjonaliteter. Men det er samtidig en kraftig pluralisme. Vi har ulike, til dels gjensidig uforståelige, dialekter. Smeltedigler slik særlig Oslo, men også andre større byer, har blitt, har tatt opp i seg litt fra hvert sted. De siste tredveårene har også "etnisk" kultur kommet inn i bildet.
Bernhardsen gjør seg skyldig i å skille pluralismen bragt av utlendingert fra den allerede eksisterende nasjonale pluralismen. Han argumenterer for å integrere "kebabspråket" inn i den norske kulturen, men bare etter at vi nrodmenn har lært å kjenne vår egen nasjonale kultur. Samtidig som han dermed skjærer den norske kulturen over den samme kam, gjør han også grove bommerter i forhold til "kebabspråkets" relevans. Som oppvokst i Groruddalen på 80-tallet, har Bernhardsen et godt utgangspunkt for å ta opp i seg "kebabkulturen". Selv er jeg oppvokst i et typisk middelklassestrøk i Skien hvor denne kulturen har minimalt med fotfeste. det samme gjelder nok store deler (i hvertfall geografisk sett) av landet.
Men nettopp eksemplet med "kebabkulturen" viser kulturutvekslingen slik den foregår. For ungdom på Oslo østkant, norske så vel som med utenlandsk bakgrunn, vil en slik språklig utvikling være helt normal. Det er som regel på denne måten et språk utvikles. Men den kulturelle basisen for denne utviklingen er begrenset lokalt, og er slett ikke nasjonalt.
I Norsk Målungdom ser det ut til å være en teori som sier at det finnes en kulturell fellesnevner for hele Norge. Og det gjør det forsåvidt på makro-planet, som et vestlig-luthersk samfunn med nogenlunde sammenfallende historie og et nogenlunde likt språk. Men på mikroplanet er det forskjeller. Og det er nettopp på mikroplanet utviklingen skjer. Utviklingen vekk fra islandsk-aktig norrønt skjedde ulikt fra landsdel til landsdel. Mens det så vidt meg bekjent skjedde forholdsvis fort i Bergen, blir for eksempel setesdøler av mange tatt for å være færøyinger (det er ikke lenge siden Valle i Setesdal valgte å opprettholde legevakten pga frykt for språkproblemer i Arendal). Etter hvert kan man spore en utvikling på makro-planet. Et annet eksempel, den pågående overgangen fra kj-lyder til skj-lyder. Mens dette lenge har vært synlig i Oslo-området, er det først i det siste utviklingen også har begynt å skje i andre deler av landet.
Skal vi lære vår egen kultur å kjenne, må vi begynne på mikro-planet. Min mor som i dag er 50 år, hadde hovedvekten av sin kulturlære i "heimstadlæren". Forståelsen av den nasjonale makro-kulturen utvikles etter hvert, men fremdeles vil de kulturelle uttrykkene i sin nærmeste vennekrets være de sentrale. Og så lenge "fremmedkulturelle" uttrykk er blant disse, er det ren sjåvenisme å ikke ta disse opp i språket. En kultur som skal ha pluralisme (og det er vi vel enige om at den skal ha her på forumet, nå som Laugaland er borte), må ikke skille mellom ulike familier av uttrykksformer. For det er mikro-nivået som er vår primære referanseramme, ikke et nasjonalt makro-nivå.
--- MathiasBeklager at dette er litt rotete skrevet. Det er fra min side en del tanker, intet fullstendig resonnement.