Jeg tror ikke det er spesielt fruktbart å diskutere om noen språk er
lettere å lære enn andre. Generelt så gjelder sjølsagt Knut Johansens lov:
Språkene er omtrent like (lite) krøkkete fordi vår mentale kapasitet er
ganske gitt. MEN språk er også et maktspørsmål (via dialekter, sosiolekter,
fagspråk). I den aktuelle språkpolitiske debatten vil det derfor komme
reformforslag og disse må en ta politisk stilling til. For at ikke
stillingtagen til enkeltreformer skal bli tilfeldig må en ha språkpolitiske
prinsipper, f.eks :Bør vi tilstrebe lydnærhet? Bør vi ha en fast
skriftnorm? Bør nynorsk bli det eneste skriftspråket?
Jeg er tilhenger av lydnærhet. Jeg ville har reformert engelsk på flere
punkter (night => nite, trough => tru), because => becoz). I norsk kunne en
skrive sjelden med skj elller skje med sj. Men i norsk (og mange andre
språk er den viktigste diskusjonen om vi bør en fast norm, med få unntak
(slik som f.eks tsjekkisk) - eller et mer talemålsnært anarki (alle skrev
sin dialekt a la Øgrim). Nå har vi en sørgelig mellomting, en fast norm med
masse unntak uten noen gjennomgående prinsipper.
Men siden mitt talemål er en tillært talt variant av mitt skrifspråk
(bokmål) er ikke dette noe stort problem for meg personlig. Det er ingen
åpenbare reformer jeg lengter etter, og de andre dialektene er for langt
fra hverandre til at nynorsk blir et alternativ til bokmålet for dem i
praksis. Det kan diskuteres om avstanden fra mange av dialektene er større
til nynorsk enn til bokmål. Dermed skulle/skal det bare en mild dose med
språkelig tvang til for å få befestet bokmålet. Og når det første er mest
utbredt går det som med MS-DOS (senere MS-Windows). Mac hadde vært et bedre
system, men fordelen ved å bruke det samme (dårlige) systemet er større.
Man er "innelåst" i en dårlig teknologi. Slike "lock-in" effekter er
velkjent i teknologihistorien, og språkpolitikere burde gjøre det til en
del av sitt begrepsapparat. Jeg synes KJs argumentasjon ville bli bedre om
han enkelt og greit sa: Reformkostnadene er større en gevinstene ved
ytterligere reformer i lydnær retning. Istedenfor å argumentere at dette er
mulig i noen språk, men ikke i andre, homofoni osv. osv. Andre vil da kunne
argumentere for "lock-out", dvs. overgang til Linux, til Mac, til Java.
For meg er det viktig å sette spørsmålet om undetrykking i sentrum når en
diskuterer språkpolitikk, ikke lydnærhet, grammatiske prinsipper. I så måte
har jeg lært mye av mitt kjennskap til tsjekkisk. Tsjekkisk var i mange
hundre år undertrykt av tysk. Det var neste utradert i "dannede"
sammenhenger. Som er resultat av nasjonalromantikk ble det rekonstruert på
1800 tallet. Man valgte da ikke som Ivar Åsen i hovedsak å bygge på
talemålet og språkutviklingen i beslektede språk, men ville gjerne
rekonstruere et klassisk tsjekkisk fra storhetstida i middelalderen.
(Tsjekkiske målfolk lagde forfalskede håndskrifter for å bygge opp
selvfølelsen!!) Dette hadde sammenheng med utbredte teorier i samtida om at
bare folk som hadde vært en stat hadde rett til å bli en stat. Selv Marx og
Engels lå under for denne teorien som var en ideologi for det
tysk-østerrikske riket. (Jfr. den marxistiske kritikken av dette fra
ukraineren, og Marx-eksperten Roman Rosdolsky "Zur nationalen Frage:
Friedrich Engels und das Problem der 'geschichtslosen' Völker", vanskelig å
få tak i, men engelsk utgave i tidskriftet Critique, spesialnummer 18-19,
1987, som finnes på en del bibliotek). Dermed kom tsjekkisk til å få en
skriftnorm uten talemålsgrunnlag, såkalt "skriftelig tsjekkisk" (spisovna
cestina). Dette er et språk som bare benyttes i offisielle sammenhenger
(radio, TV, forelsninger på universitetet). På flere punkter, men særlig
flertallsendingene i dativ, lokativ og instrumentalis er vesensforskjellige
fra talemålet og fra de andre slaviske språk, dvs. skriftelig tsjekkisk har
ikke fulgt med i deler av den "normale" utviklinga av de slaviske språkene.
I Tsjekkia ville jeg ha gjennomført dialektfrihet slik som i Norge (for 25
år siden var en værmelding på stavangerdialekt utenkelig, "farlig på grunn
av mulige missforståelser osv. osv.). Det er en pine å være opp til
muntelig eksamen å ikke få snakke dialekt. Her er det virkelig snakk om
undertrykking. Jeg ville også ha reformert skriftspråket. Men dette støtte
på stor motstand fra deler av tsjekkiske intellektuelle. Dette ufolkelige
skriftspråket lager nemlig et klart skille mellom "dannede" og "udannede",
gir den som behersker dette språket makt. Og makt vil vi gjerne ha. I
tillegg kom at det var de "udannede" kommunistiske byråkratene som hadde
størst problemer med å snakke skriftelig tsjekkisk, dermed ble det et tegn
på "dannet opposisjon" å beherske i offisille sammenhenger skriftelig
tsjekkisk. Motstanden mot refomer ble en del av kampen mot den politiske
undertrykkinga. Men dette var ikke noen stor offentlig språkdebatt slik som
hos oss. Det fantes ikke noen språkpolitiske organisasjoner a la
Riksmålsforbundet og Noregs Mållag.
Det som nå blir spennende er å se den tsjekkiske språkutviklinga nå som det
totalitære regimet er borte. Men så vidt jeg kan se er de som vil reformere
i folkelig retning få, delvis politisk komprommitert, dermed vil det ta
lang tid (20 - 30 år) tror jeg før f.eks flertallsendingene blir
modernisert. Men at det ville vært et framskritt er jeg ikke i tvil om. Som
tsjekkerne selv sier: tsjekkisk er det første fremmedspråket barna lærer på
skolen.
Jeg mener altså et det er mulig å påvirke språket gjennom reformer (tillate
dialekter i radio, TV, tillate folkelige skrivemåter), men det er begrenset
hva man kan gjøre, man er som regel veldig innelåst, forandringskostnadene
er store. Sjøl om tsjekkisk, og ikke minst hebraisk i Israel (innført etter
1948, kunne ha blitt tysk eller engelsk) viser at hvis den språkpolitiske
viljen er sterk nok kan man oppnå mye. I norsk sammenheng er det å
undervurdere språkpolitikk det samme som å la Øgrimismen vinne (alle
skriver talemålsnært, alle forstår hverandre, alle "språkmennesker" klager
over forfallet). Øgrimismen kan innebære en forskyvning av språklig makt
til vanlige folk. På den andre siden kan man hevde at det er mer
demokratisk med en fast norm, som alle kan lære seg. Fraværet av en
formell, anerkjent norm kan føre til at Oslo Vest via Aftenposten, VG og
Dagbladet på nytt blir den reelle normen, som de har makt over og ikke
Norsk Språkråd.
Kort sagt synes jeg at KK debatten er helt apolitisk, setter ikke
spørsmålet om språklig undertrykking/frigjøring i sentrum og kan derfor
utarte til en diskusjon "er en 1200 siders grammatikk en uttømmende
beskrivelse" osv. osv.
Jeg takker KJ for å ha fratatt meg myten om det kinesiske billedspråket.
Jeg får trøste meg med at jeg ikke er den eneste som har vært offer for
den. I sakens anledning leste jeg en leksikonartikkel om kinesisk. Der går
det fram at en alfabetisk variant av Bejing dialekten blir mer og mer brukt
sjøl om den neppe kommer til å overta for den kineiske stavelseskriften
(ikke billedskrift). Jeg er fortsatt skeptisk til om homofoni er noe viktig
årsak til at en ikke går over til alfabetisk skrivemåte.
En kunne spørre seg om det ville vært riktig å gå inn for alfabetisering? I
det minste som en paralell norm? Et tilsvarende fenomen gjelder arabisk,
felles "klassisk" skriftspråk, men veldig ulike nasjonale/regionale
dialekter. Burde en gå inn for alfabetisk tunisisk, egytisk? Rr en lydnær
alfabetisering språklig frigjørende?
Vh
Anders Ekeland