Det var heller ikke så lurt av meg å bruke **homofomi**-argumentet som det
eneste eksempel på hvorfor "en lydnær rettskrivning i engelsk ... ville
skape enorme og uoverskuelige problemer. Homofoni: At ord med ulike
betydninger og av ulik herkomst uttales likt. Når ordene ofte skrives
forskjellig, er det gjennomgående ikke fordi man vil skille betydningene
fra hverandre, men av historiske grunner: Skriftformen røper ordets
herkomst. Likevel brukes denne typen argumenter for å bevare engelsk/fransk
rettskrivning slik den er, og det er ikke vanskelig å forstå argumentene.
At ordene skrives forskjellig, er i veldig mange sammenhenger en praktisk
gevinst, en fordel for brukerne. Dette er en del av forklaringen - men
langt fra hele forklarigen - på at engelsk fortsatt skrives som det er
blitt skrevet siden 1600-tallet. - Men det jeg egentlig hadde i hodet da
jeg skrev 'enorme og uoverskuelige problemer', var at et engelsk som ble
skrevet lydrett, ganske sikkert ikke ville kunne bruke det latinske
alfabetet. Det trengs - ifølge visse kilder - minst 40 tegn i et alfabet
som man kan skrive engelsk på på denne måten, og ideelt sett ville det være
bedre å lage et helt nytt alfabet enn å flikke på det latinske. Et forslag
til en slik løsning ser man i Andrew Robinson: The Story of Writing, s. 40
(avsnittet Sound and Spelling).
I den samme boka - som er kommet på norsk, tror jeg - vil Anders Ekeland og
andre interesserte finne meget gode argumenter for at troen på at kinesisk
"er et billedspråk uten forbindelse med talemålet" er en myte - en dypt
inngrodd myte, som mange kinesere selv tror på - men like fullt en myte.
Ch. 11, Chinese Writing. For å ta det helt kort: 90 % av de tegnene som er
i bruk i kinesisk i dag, består av to komponenter, en semantisk og en
fonetisk. Man har et tegn, la oss rkive det =A4, som betyr "person". Det
kombineres så med en fornetisk komponent, la oss skrive den #. =A4# betyr så
"hjelp", og uttales f=FA. # alene uttales også f=FA. Setter man så sammen den
semantiske komponenten å, som betyr hånd, med den fonetiske #, og får å#,
betyr det "grip", som uttales bu (med tonetegnet v over). Den semantiske
komponenten % - som betyr tre (wood) - sammen med vår fonetiske #, %#,
betyr gitter, sprinkler, og uttales f=FA (alstå likt med =A4#, hjelp!).
Siden den fonetiske komponenten betyr så mye, blir tanken om at alle
kinesere uasett dialekt, ja til og med språk, kan lese skrevet
han-kinesisk, uten å vite hvordan han-kinesisk snakkes, helt absurd.
Robinson argumenter også meget overbevisende for at det er det det er. Man
må kunne, man må lære seg, han-kinesisk for å kunen skrive han-kinesisk, på
linje med alle andre språk. Det rådende syn bygger på en myte, og henger
kanskje sammen med at 70 % kinesere snakker dialekter av nettopp dette
språket, og derfor ikke har så store problemer med å lære seg det.
Etter å ha gjenlest dette kapitlet hos Robinson, er jeg nokså sikker på at
det problemet jeg nevnte, homofoni-problemet, er en reell grunn til at man
ikke vil forlate det kinesiske skriftsystemet til fordel for et
latinsk-alfabetisert problem. - Hvorvidt dette også er en myte eller ikke,
kan man gruble over. (Har noen som kjenner vietnamesisk noen kommentarer
)
Forøvrig hadde jeg blitt veldig glad om Ekeland ville skrive litt mer om
situasjonen i tsjekkisk. Foregår det en diskusjon om skriftnormen, er den
omstridt, i tilfelle på hvilken måte, langs hvilke fronter, og hvorfor?
La oss nå ikke glemme utgangspunktet for diskusjonen: Er det slik at visse
skriftspråk er vanskeligere å lærer enn andre fordi de er så innviklede,
det vil si lite lydnære. Jeg tror altså ikke noe på det, og mener kort og
godt at de kognitive mekanismene som er inne i bildet hos oss mennesker når
det gjelder å praktisere oppfinnelsen skrivning/lesning, er av en slik
karakter at de kan takle (historisk tilfeldig oppståtte) systemer av meget
vesensforskjellig art. I alminnelige tilfeller er det svært vanskelig,
kanskje umulig, å si om noe i bunn og grunn er lettere enn andre.
Jeg tillater meg igjen å henvise til min dobbektkronikk i KK 25.-26. mai,
hvor denne diskusjonen tas i en bredere sammenheng.
Vennlig hilsen
Knut Johansen
kjoh@riksnett.no