>Men det jeg gjør mitt beste for å formidle for dere her på KK-forum er jo
>at hverken tesen om fredelig sameksistens eller den stalinistiske
>voluntarismen innebar at Oktoberrevolusjonen mislyktes. Byråkratiet som
>Ekeland kritiserer var selvfølgelig helt legitimt i et samfunn som var og
>ble et diktatur, proletariatets diktatur, omgitt av kapitalistiske og
>idealistisk aggressive motstandere. Sosialismen var helt avhengig av
>kontroll og oversikt og kunne hverken på 30, 50, 60 eller 70-tallet slippe
>alle krefter fri og overlate verden til seg selv.
Det som Lydersen og flere andre ikke kan få inn i skallen er, at det fantes
en bred vifte av muligheter mellem undertrykkelsen i Stalinperioden og dens
indre folkemord på den ene siden og så "kontroll og oversikt" på den andre.
Det såkalte "proletariatets" diktatur hadde, hvis det hadde svart til sitt
navn overhodet ikke hatt nødig å myrde millioner, herunder så godt som hele
revolusjonsledelsen fra 1917 under de mest vanvittige og fabrikerte
anklager, for å ha "kontroll og oversikt" med sine farlige motstandere.
Tvertimot: det hadde vært en forutsetning for en sosialistisk utvikling å
begrense enhver undertrykkelse til et minimum. Man hadde ikke trengt å
likvidere partidemokratiet og heller ikke forby andre partier enn de
åpenlyst kontrarevolusjonære. Men nå var det ikke proletariatets styre, men
en statskapitalistisk herskerklasses diktatur. Grunnene til det er 1) det
var aldri proletariatets herredømme, men fra begynnelsen et etpartidiktatur,
dog i Lenins periode med et vist indre partidemokrati - i begynnelsen
utstrakt, senere innskrenket. 2) proletariatets selvstendige makt forsvant
raskt med sovjettenes forsvinning og proletariatets oppløsning under
borgerkrigen. Proletariatet var i forveien forsvinnende lite i forhold til
bondemassene. Russland var i 1917 føydalt/eneveldig med svinnende
kapitalistiske lommer. 3) bolsjevikkene overtok zarismens absolutistiske
statsapparat og byråkrati innbefattet det hemmelige politiet stort sett
uforandret og maktet aldri å få kontroll med dette.
Dvs. 1917-24 ca. har vi følgende situasjon: Et militært kupp understøttet av
en sterk spontandemokratisk bevegelse i proletariatet og deler av hæren og
opprør blant bondemassene har brakt bolsjevikledelsen i besittelse av de
øverste kontrollpostene i det absolutistiske statsapparatet. Den i forveien
kriseramte kapitalistiske produksjonen faller drastisk og restene
videreføres i det pengeøkonomi erstattes av byttehandel og statslige
tvangsrekvisisjoner, kalt "krigskommunisme". Bolsjevikkene setter helt sin
lit til at revolusjonen seirer i deler av Vesteuropa, først og fremst
Tyskland. De ser seg selv bare som spydspissen for denne internasjonale
bevegelse. Dette avslører seg i løpet av 1919-20 som falske forhåpninger.
Etter at borgerkrigen er vunnet og den imperialistiske intervensjonen slått
tilbake sitter man så i restene av et ruinert føydalsamfunn og skal leve opp
til et hav av illusjoner og forhåpninger som overhodet ikke svarer til de
faktiske muligheter. Bolsjevikkene er i virkeligheten statsapparatets og
disse illusjonenes fanger, men så lenge Lenin har ledelsen kjemper man imot
dette. Men Lenin ønsker å utvikle "statskapitalisme under proletariatets
diktatur", han er ikke tilstrekkelig oppmerksom på den avgjørende
forskjellen på et styre ledet av arbeidere gjennom sovjetter/råd hvor det
finnes flere partier og så det partidiktaturet han leder. Han ser, at
statsbyråkratiet vokser grotesk og vil bremse dette ved å inndra
arbeiderklassen aktivt i styret. NEP betyr begynnende kapitalisme på
landsbygda og statkapitalistiske industribedrifter, problemet stiller seg
som å utvikle kapitalisme for å få et proletariat, som så kan innføre
sosialisme i kraft av at bolsjevikkene har holdt ut i ledelsen for
statsapparatet.
Men Lenin og de andre gammelbolsjevikkene blir (på grunn av sine egne
feilaktige teorier rundt problemet diktatur/demokrati) for seint oppmerksom
på, at det under Stalins partisekretær-ledelse har dannet seg en
byråkratkastens/statskapitalismens fraksjon i partiet som er i gang med å
likvidere den bolsjevikkiske innflytelse og de siste rester av
partidemokrati. Stalin har først og fremst et naturtalent for partiintriger
og konspiratorisk bygging av personlig makt. Allerede i det siste året før
Lenins død blir hans apparat-fraksjon enerådende i partiet og senere
etablerer den etterhvert et nytt enevelde med Stalin som landsfader-diktator
og "sosialistisk" orakel og tolker av den helliggjorte Lenin. Kanskje var
dette uunngåelig under de gitte betingelsene, kanskje (spesielt hvis Lenin
hadde overlevd og hadde hatt folk rundt seg som Rosa Luxemburg) kunne en
sosialistisk opposisjon mot Stalinveldet ha overlevd, styrtet dette før det
var for sent og skapt ny bevegelse blant arbeiderne i og utenfor Sovjet.
Stalin og hans medløpere og store deler av massene, selv mange i opposisjon,
tror (må kanskje tro) at det de skaper er en heroisk videreførelse av
"proletariatets diktatur" under omverdenens beleiring og partibyråkratene er
glade for at dette innebærer et mer og mer behagelig liv for dem selv, selv
om fallemmene etterhvert åpner seg under selv de mest trofaste
Stalinbeundrere. Man oppfatter ethvert avkall på makt til partibyråkratiet
som tilbakeskritt og kontrarevolusjon, enhver form for demokrati blir
kontrarevolusjonært. Det er vanskelig å overvurdere hvor mye skapetrang,
inspirasjon og fantasi som ødelegges i denne prosess. Det bygges en ideologi
på forestillingen om at dette statskapitalistiske diktatur er den eneste
sanne sosialismen. Alle problemer skyldes sabotasje. Enhver kritikk og
diskusjon er brudd på enheten. I omverdenen går det lang tid, før
sosialister oppdager hvor grotesk maktutøvelsen i Sovjet utvikler seg.
Sovjet blir "fyrtårn" og falsk håp for millioner. Sovjet blir sosialismens
hildring for de forpinte og utstøtte. Dette skaper et irrasjonelt raseri mot
enhver kritikk og ethvert forsøk på å se realitetene. Et raseri som
trotskistene og andre undervurderer og kjemper forgjeves imot. Et raseri som
lever videre her på KK-forum, selv etter at det forlengst har mistet enhver
troverdighet og appell:
>Ekeland og KVJ og alle
>de andre gamle 70-tallskameratene har store problem med å svelge dette, og
>inntar til syvende og sist en rent anarkistisk posisjon, ala fyrst
>Kropotkin, som heller ikke syntes noe særlig om proletariatets diktaur og
>ville ha forandring her og nå på flekken.
osv.
>I sovjetiske kilder omtales denne voluntarismen som ekstremisme, ta Bader
>Meinhof-gruppen f.eks. som sprengte bomber og gjorde alt mulig spetakkel
>for "vekke menneskene".
Det har faktisk vist seg, at det var det marxistleninistiske DDR-regimet som
understøttet og brukte Baader-Meinhof. Mens "ekstremistene" a la Anders og
meg også på den tyske venstreside tok klar avstand fra terrorismen.
>Den mest sosialistiske bevegelsen i Norge idag er slik jeg ser det dessvere
>ikke NKP, som jeg mistenker for å ha blitt kuppet av CIA, men Erik Dammans
>Framtiden i Våre Hender. Erik Damman ligger uhyre nært opp til det
>dialektiske materialistiske paradigmet og stiller omtrent de samme
>spørsmålene, etterlyser et helhetsyn i vitenskapen.
Det har ikke vært nødvendig for CIA å kuppe hverken NKP eller AKP eller
Sovjet, Kina osv. Dammann har jeg stor sympati med. Men Lydersen burde
spørre Dammann hva han mener om Lydersens begeistring for frihandel og
globalisering. Lydersen bør konsentrere seg om å få sammenheng i sin
tankegang før han skriver så mye.
Vh. Karsten Johansen