Når jeg snakker om kritikk som ideologi, snakker jeg om den som
ideologi på linje med dogmatisk stalinisme, maoisme eller en hvilken
som helst annen form for virkeliggjort sosialisme. Det handler ikke om
å overse kritikken, slik ml-bevegelsen historisk sett har hatt
tradisjon for å gjøre, men å kritisere den for å nå et høyere plan.
Selv har jeg satt meg fore å studere teoriene til Pannekoek og Lucaks
(uten sammenligning forøvrig?) i sommer, begge som kritikk, men
kritikk som skal brukes i henhold til kritikk.
Anders Ekeland legger likevel et kritisk argument til grunn, som han
godt kan ha rett i, men som han ikke underbygger; nemlig at Stalin og
Mao representerte borgerlige herskerklasser. Dette er bygget på en
kritikk av de respektive, men deres kritikk blir stående uimotsagt. At
jeg ønsker å kritisere deres kritikk, betyr ikke nødvendigvis at jeg
er uenig i konklusjonen deres. Men også argumenter i motsatt retning
bør vektlegges. Klassekarakteren til Stalin- og Mao-regimene er hos
Ekeland finitt. Personlig innrømer jeg at jeg ikke kjenner godt nok
til dem til å kunne gjøre meg opp et endelig standpunkt hverken i den
ene eller andre retningen. Men når Ekeland og kompani kommer med sine
bastante konklusjoner, og bruker dem kynisk mot blant annet AKP, vil
jeg nyansere synet en del. Uten at jeg dermed automatisk støtter meg
til teorien om fredelig kontrarevolusjon i 1956.
Karsten Johansen er like kategorisk i sitt svar. Han konstanterer rått
og brutalt at Stalin slett ikke har noe å bidra med. Vidt forskjellige
folk som Bukharin og Pannekoek, derimot, har det. Hvorfor er det slik?
Har KVJ fullstudert Stalin og kommet frem til at han er verdt null og
niks? Er det fordi han representerte virkeligheten? Er den "vinnende"
retningen verdt null og niks? KVJ har i likhet med Ekeland hengt seg
fast i ett virkelighetsbilde, og ut fra det preges all diskusjon.
Jeg skal selvsagt ikke fornekte ml-bevegelsens tendens til å gjøre
dette heller. Alt for lenge har man sagt Stalin bra, Trotski dårlig.
Dette er for det første umarxistisk, men også ahistorisk i og med at
deres synspunkter mange steder faller sammen, i motsetning til for
eksempel Rosa Luxemburg eller Mao. Skal man kunne utvikle politikk, må
man være villig til også å akseptere motstanderens synspunkter. Eller
ender det opp med munnhuggeri, som dette forumet alt for lenge har
vært preget av.
--- Mathias