Castros tale tar opp helse i globalt perspektiv. Forsøkene på å gjøre en
marxistisk helsebetraktning er god. Men så var det å være konkret, rolig,
sindig, om seg selv, sine nære omgivelser, se dette videre, til fred, som
er helse, så kan man si at målet er fred og helse.
Krig er ikke helse. En enkel innsikt. Men vi skal ikke lefle med
klassekampen, folkens, man kan ikke kjempe for fred for enhver pris, men må
kunne si videre, at undertrykking ikke gir helse, derimot sykdom.
Fremmedgjøring. Marx skrev om fremmedgjøring, dersom noen eide
produksjonsmidlene, andre ikke gjorde det. Man måtte bare jobbe for en
"sjef", som brukte deg til å fremme sine egne private interesser. Den
analysen der av samfunnet er evigvarende, den holder, at skal du bare jobbe
for en person som skal bruke deg til sitt eget private formål blir du syk.
Slaver jobber dårlig, man jobber dårlig under tvang, det er først under et
likeverdsforhold man kan bruke sitt potensiale, det er først under en fri
kontrakt, med vekt på frihet og likverd, at folk kan ta i bruk sin
kreativitet og sine dypeste ressurser. Undertrykkelse hemmer folk, så da
blir det stort sykefravær, folk opplever tunge stunder av meningsløshet,
plakat på veggen med "sjefen har alltid rett", og så videre, alle snakker
om sjefen, fordi alle føler seg undertrykt av sjefen, som har tre ganger så
høy lønn som en selv, er en stor pikk og en soper og jeg vet ikke hva og
klyper sekretæren i baken og forteller dårlige vitser og alt det der der,
mens Gunn på sentralbordet selvfølgelig er den som vet mest om hva som
foregår, for hun tar seg tid til å snakke med folk. Det gjør derimot ikke
sjefen, for han har dårlig tid og skal snakke bare om "viktige ting" og
mister kontakten med grunnplanet og blir baktalt og erta og småmobba av
alle fordi han bare kan snakke et dumt sært internt språk som går på børsen
og håver inn penger som egentlig burde vært stjælt fra ham, men han har
masse sikkerhetsvakter og sikkerhetsutstyr og legger seg nervøs for
innbrudd hver kveld, men det er til pass for han, for han har tatt av fra
grunnplanet, tatt av fra folk, da går det sånn. Så får han angst, redsel,
depresjoner, går til psykolog, som snakker med ham om barndommen, i stedet
for det som er saken, nemlig at han undertrykker folk, at folk kanskje
burde tas mer på alvor, for da blir de hyggeligere. Han får lumbago, går
til lege, som sender ham til røntgen og greier, og han får piller, beskjed
om trening, for ryggen, riktig sittestilling, og så videre, så er det en
hel industri med "ergonomiske møbler", så kan han kjøpe korsett, og greier,
og så har han noe å snakke om på jobben, at han har "vondt i ryggen", og så
videre, så blir han sittende med smerter på møter, og må koble av av og til
med dataspill, for eksempel, men han vil ikke gå med på mindre å gjøre,
mindre ansvar, mindre sjefsoppgaver, nei, bedriften går dårligere, men det
er ikke så farlig, for han har fallskjerm, men han skjønner ikke hva som
egentlig har gått galt.
En liten historie, om en typisk norsk arbeidsplass, ta Blindern, hvor jeg
selv blant annet holder til, som student på filosofi og historie, der fins
det noen professorer, som blir ville i blikket når de får noen tilhørere,
som vil fram i verden, til toppstillinger, i staten eller næringslivet, da
tar de fram skytset, skal kontrollere folk, ser folk dypt inn i øynene for
at de skal kunne prege fremtidens ledere og høyt ansette, de holder deg som
i en skruestikke, før de til slutt forsøker å sjekke opp den peneste jenta,
så blir det bare moro, syns de selv, men de skjønner ikke selv at de driver
med egotripp, som også en rekke folk her på Klassekampen-Forum driver med.
Nei, man må ta folk på alvor, diskutere likeverdig med folk, alle vegne.
Bror Wyller