Påstanden er altså: EU fremmer rasisme. Resonnementet er som følger: Når
rasistene og nazistene styrker seg i EU, så har dette sammenheng med den
politiske og økonomiske utviklinga i EU. Den økonomiske utviklinga går ut på
at folk får sine levekår forverret. Dette har vært ei gradvis utvikling i
EU, og folks levekår vil bli ytterligere forverret som følge av den
politiske utviklinga i EU. Økonomi og politikk henger sammen.
(Markedsliberalismens frammarsj i alle land er ikke naturgitt og
skjebnebestemt, slik mediene dekker utviklinga. Den er et resultat av
politiske valg). Den politiske utviklinga i EU handler om at stadig flere
avgjørende beslutninger blir tatt i EU-organ og ikke i de parlamentariske
organene på statsnivå. Landene får en stadig mindre politisk og økonomisk
handlefrihet. Vi opplever dermed at byråkrater fjernt fra det enkelte lands
problemer, som ikke engang er indirekte folkevalgt (EU-kommisjonen), tar
beslutninger som påvirker levekårene i de enkelte land. Mens de som veit
hvor skoa trykker, som kjenner forholdene i landet, blir fratatt muligheter
for å føre en sjølstendig politikk for å løse problemer i de enkelte
landene. Og for markedsliberalistene i Høyre og AP blir dette også ei
unnskyldning for å føre en nedskjæringspolitikk.
EU er et instrument for å gi markedsliberalismen gjennomslag og for å sørge
for at landene etterlever den rette lære (fri flyt av kapital, varer og
tjenester). En annen sak er at det er langt mellom liv og lære. I realiteten
viser det seg jo at hvert enkelt EU-land fremmer sine spesielle interesser
på bekostning av "EU-felleskapet". Land som Tyskland og Frankrike vinner
fram på grunn av sin størrelse og styrke. Dette kom for eksempel til uttrykk
i striden nylig om hvem som skulle bli direktør for den nye, "nøytrale"
europeiske sentralbanken. Hvorfor var det så viktig for Frankrike å øve
press for å få en fransk sentralbankdirektør når Maastricht-avtalen sier at
direktøren skal være uavhengig og hevet over de enkelte lands særinteresser?
Den økonomiske og politiske utviklinga i EU som er skildret ovenfor, har
vært en løpende prosess. Den dekker både EUs utvikling de siste årene,
situasjonen i dag og EUs framtidige utvikling, slik EU beskriver den sjøl i
Maastricht-avtalen. Det tragiske er at EUs utvikling mot en pengeunion vil
gjøre forholdene enda verre. EU går i retning av å bli enda mer udemokratisk
og enda mer markedsliberalistisk (noe som vil føre til enda større
arbeidsledighet og ytterligere nedbygging av velferdsstaten).
Eksempler på dette er EUs konvergenskriterierer og opprettinga av den
europeiske sentralbanken. For at medlemsstatene skal få lov til å bli en del
av pengeunionen, må de oppfylle visse kriterier. Blant annet er det satt
begrensninger på hvor høyt de enkelte landenes budsjettunderskudd kan være,
og inflasjonen skal være lav og ikke avvike særlig (1.5 prosentpoeng
) fra
den laveste inflasjonen til de "flinkeste" landene. Medlemslandene har siden
Maastricht-avtalen i 1991 pliktoppfyllende prøvde å oppfylle disse
kriteriene ved å skjære ned på velferdstilbudet, for å få
budsjettunderskuddet så lavt som mulig. Derfor har vi også kunnet observere
en rekke protester i for eksempel land som Tyskland og Frankrike, der
arbeidsledige og andre "marginaliserte" (nytale for "fattige") grupper har
protestert mot nedskjæringene.
Oppretting av Den Europeiske Sentralbanken vil være en av EUs mest
udemokratiske handlinger, og er et eksempel på at EU, og EU-tilhengerne, er
villige til å kaste demokratiske prinsipper på båten for å få fullført sitt
imperiebyggende prosjekt. Når pengeunionen og dens sentralbank er stablet på
beina (ei gradvis utvikling fra 1.januar 1999), så vil de nasjonale
sentralbankene ikke lenger være uavhengige, slik som i dag. Ingen
medlemsland i pengeunionen vil lenger være i stand til å bruke egen
sentralbank som instrument for å rette på økonomiske skjevheter i
hjemlandet. Uavhengig pengepolitikk? Ikke lov! Devaluering? Ikke lov!
Uavhengig skattepolitikk? Ikke lov! Uavhengig finanspolitikk? Ikke lov!
Nasjonalstatenes tidligere instrumenter for å redusere arbeidsløshet og
påvirke pengepolitikken vil opphøre. Medlemslandene må følge påbudene fra
Den Europeiske Sentralbanken, der direktøren ikke skal stå til ansvar for
noen som er demokratisk valgt. (Nederland innehar posisjonen de første fire
årene, deretter overtar Frankrike, som fikk presset fram denne løsninga.
Egentlig skulle den samme direktøren sitte i sammenhengende åtte år).
John Pilgers uttalelse (han er for tida basert i London og følger EU nøye):
"Følg med på hva som vil skje i Europa i årene framover. Det vil bli
opprør", baserer seg på det samme resonnementet. I årene som kommer vil vi
få ei utvikling der makthaverne i de enkelte landene toer sine hender når
folk protesterer mot nedskjæringer og arbeidsløshet. "Vi kan ikke gjøre noe,
dette avgjøres på EU-nivå". Folk vil oppleve at de ikke lenger kan bruke de
tradisjonelle politiske organene for å rette på økonomiske skjevheter. Folk
vil bli (og er vel?) desillusjonerte, passiviserte og kyniske til de som
bestemmer. Mangel på folkestyre kombinert med sosial nød (EU-prosjektet
eksisterer fordi et fåtall skal bli enda rikere på bekostning av flertallet)
vil resultere i opprør. Men EUs mangel på demokrati kombinert med enorme
nedskjæringer (det markedsliberalistiske himmeriket skal jo ikke ha en stat
med en sterk offentlig sektor. Det meste skal over på private hender) vil
også føre til at tusener vil slutte seg til rasistene og nynazistenes
rekker. Både fordi de peker på den riktige årsaken til at folk får det verre
(EU), men også fordi de gir ei tilsynelatende "løsning" på problemene (ut
med innvandrerne). EU fremmer dermed rasisme. Og den EU-vennlige
"venstresida" står tafatt tilbake og har ingen alternative løsninger å komme
med.
Løsninga er etter vår mening styrking av de enkelte land som demokratiske
enheter. Antirasister og "internasjonalister" som i dag innbiller seg at det
er de enkelte lands suverenitet som er hovedtrusselen mot multikulturalisme
i Europa, går med bind foran øynene og ser ikke de reelle årsakene til at
rasister og nazister får, og vil, få økt oppslutning.
Røyrvik skriver, som vi allerede har så vidt har kommentert:
>Jeg er selv en tja'er - og stolt av det :) - i EU-spørsmålet.
Dette er en av de store klisjeene fra EU-striden. Dette var ja-medienes mest
vellykka kampanje: "Vær en tviler". Plutselig ble det in å være "tviler".
Ikke så rart, det er verdens mest bekvemme standpunkt. For det først slapp
man å argumentere på sak og ta stilling. For det andre er det jo ikke lett
å argumentere FOR EU. Det er ikke så mange framskritt å vise til, liksom. Et
komisk tilfelle var Sissel Benneche Osvold. Hun tvilte og tvilte og tvilte i
sin daglige spalte under innspurten av folkeavstemninga, og dagen før
avstemninga tvilte hun seg fram til et standpunkt. Surprise, surprise: Det
ble et ja! Tviler-kultusen var EU-tilhengernes forsvar for å slippe å
argumentere for EU, samtidig som de kunne moralisere over Nei-sida som hadde
tatt et standpunkt. ("Ting er jo ikke så svart-hvitt, vi må se nyansert på
dette", og bla bla!) Opphøyinga av tvilerne var et uttrykk for feighet, og
et uttrykk for ja-sidas mangel på argumenter. Mye å være stolt av?
Til slutt: Et hovedproblem med Røyrvik er at han forfekter en masse luftige
og velklingende "intenasjonalistiske" prinsipper - totalt løsrevet fra den
virkeligheta vi lever i. Hvis dette skal bli noe mer enn posering fra hans
side, må han si hva han mener bør gjøres i en verden hvor de multinasjonale
selskapene FAKTISK, og HER og NÅ har som sin hovedtaktikk å bryte ned små og
mellomstore lands suverenitet. Hva er ditt svar?
Solveig Mikkelsen
Trond Andresen