"Følg med på hva som vil skje i Europa i årene framover. Det vil bli
opprør". Dette sa den australske journalisten og forfatteren John Pilger på
et møte i Sydney i går. Han lanserte sin nye bok: "Hidden Agendas", som
setter et kritisk søkelys på blant annet dagens journalistikk, journalister
og mediemonopol. (Jeg skal skrive mer om Pilger og boka hans i Klassekampen
i nær framtid, for folk som er interesserte). Pilger mente at iverksettinga
av Maastricht-avtalen, og etablering av en eneveldig europeisk sentralbank ,
vil føre til sosial uro i EU-landene i årene som kommer. Ikke noen dristig
spådom, kanskje, men han inspirerte meg til å komme med følgende påstand:
Det er ikke nasjonalstaten og nasjonalismen (identitet, tilhørighet,
historie, språk), som i årene framover vil fremme rasisme og nazisme i EU.
Tvert i mot. Det er nedbygginga av nasjonalstaten og overgangen fra
folkestyre til fåmannsvelde, kombinert med nedbygging av velferdsstaten og
høy arbeidsledighet, som vil føre til økt oppslutning om rasistiske og
nazistiske strømninger i Europa. Dette bør venstresida fokusere mer på, ikke
minst nå når EU-tilhengerne ymter frampå igjen om ei ny folkeavstemning. Vi
vil altså sannsynligvis se to utviklingstrekk i EU i årene framover: Folk
vil protestere i gatene mot sosial nød og arbeidsledighet, men rasistene og
nazistene vil også styrke seg.
En av de viktigste grunnene til at rasistene og nazistene vil styrke seg, er
at EU fratar folk mulighet til å influere på den politiske utviklinga. (Det
er også dette som er motivet for EUs danning av den europeiske
sentralbanken. Direktøren skal være politisk uavhengig og "heve seg over
særinteresser", "tenke langsiktig" osv). Dette skaper igjen håpløshet,
avpolitisering, passivitet og politikerforakt. Vi ser det jo allerede med
EØS-avtalen. "Vi vil, vi vil, men får ikke lov", sier politikerne og viser
til en uendelig mengde med EU-direktiv. Venstresida i EU henger med, trur på
EU-prosjektet og de markedsliberalistiske prinsippene, alt skal bli så bra
bare de kan flikke litt på de verste utslagene. Men selve globaliseringa og
det "frie" markedet har de ingen grunnleggende kritikk av. De utgjør ikke
noe alternativ, har ingen løsninger å komme med, som kan gi folk håp om at
det finnes politiske og økonomiske alternativ, som kan bringe dem ut av det
økonomiske uføret. Så hva skal folk gjøre som opplever at velferdsstaten
rakner rundt dem, som ikke har mulighet til å få penger av en velstående
familie, som ikke kommer gjennom nåløyet for sosialhjelp og som ikke får en
jobb? Og som opplever at i realiteten så står politikerne, uansett politisk
avskygning, for den samme usolidariske politikken?
Rasistene og nazistene får et altfor lett spill. De kritiserer EU, peker på
at EUs politikk er årsaken til folks problemer og peker ut utlendingene som
syndebukk. De framstår dermed som politikere som både forklarer hvorfor folk
ikke får jobb og hvorfor folk får det verre økonomisk - det som egentlig
burde vært venstresida i EU sin jobb. (Jeg snakker ikke om Norge nå). Derfor
får de også gjennomslag. Tragisk er det jo at den "løsninga" de foreskriver,
er å kaste ut alle innbyggere med en annen hudfarge enn dem sjøl. Dette
blir på en måte venstresida i EU sitt svik. De følger med på ferden,
protesterer IKKE for all verden, og har ingen alternativ økonomisk og
politisk analyse å komme med, og feier folk inn i armene på rasister og
nazister - som har appell på grunn av sine enkle løsninger.
"Globalisering" og EUs markedsliberalisme vil være de viktigste årsakene i
årene framover til at stadig flere rasister og nazister vil marsjere i
gatene. Og den EU-frelste venstresida vil ha et betydelig medansvar.
Solveig Mikkelsen