marxisme-leninisme som redskap

Anne Marie Hagerup (mahageru@online.no)
Sat, 16 May 1998 08:58:45 +0200

Hvor vil du med prosjektet ditt, spør Bismo, og klager på at jeg ikke
svarer på det han spør om. Som Gorbatsjov mener jeg at diskusjonen i seg
selv har en funksjon fordi den klargjør forestillingene våre, hjelper oss
til å forstå hvem vi er og på den måten gjør oss til tryggere og bedre
mennesker som etterhvert vil trenge nye kanaler for å øve innflytelse på
samfunnet vårt. Greit, Bismo?

Å påstå at Sovjetunionen ikke var et stort laboratorium for
marxist-leninistisk tenkning det ligger på samme plan som å mene at månen
er en gul ost. Det finnes alltids noen som vil få seg til å mene at månen
er en gul ost, det er i grunn en fascinerende tanke, fantasirik og morsom,
og representerer en egen frihet fordi den åpner for at verden er det vi
gjør den til. AKP er fascinerende på samme vis. Problemet med å mene at
månen er en gul ost oppstår imidlertid når utviklingen av produktivkreftene
har nådd et slikt nivå at det blir mulig å iverksette en ekspedisjon til
månen. Da dukker spørsmålet om sannhet opp og det blir vesentlig hvorvidt
månen er en gul ost eller ikke. På samme vis har produktivkreftne nådd et
slikt nivå i dagens verden at det ikke lenger er mulig i lengden å holde
det skjult at Sovjetunionen og øst-Europa virkelig var sosialistiske
samfunn som bygde på den marxist-leninistiske tradisjonen. Tilhengerne av
gulost-teorien går på dette stadium i historien over fra å være morsomme
fantaster til å bli aggressive motstandere av at den truende sannheten skal
bli kjent. Bare gi opp, Bismo, eller så kommer det over deg uten at du er
forberedt på det og slår deg til jorden.

vennlig hilsen Sigurd Lydersen