Marxisme-leninisme som redskap

Mathias Bismo (bismo@online.no)
Fri, 15 May 1998 22:54:10 GMT

Jeg ser igjen at Lydersen nekter å trenge ned i materien han blir
presentert for. I stedet måker han det hele bort med tåpelig
utenomsnakk om at Tron Øgrim, Jorun Gulbrandsen, Pål Steigan og Jon
Michelet (som forøvrig *ikke* er med i AKP) er *så* freske og flotte.
Men vet du hva Lydersen, jeg synes ikke det. De har drevet
revolusjonært arbeid i snart en hel menneskealder og representerer
ikke lenger det friske pustet de gjorde da de trådte inn på arenaen.
MEN, folk som disse, og de fleste av AKPs "opprinnelige" medlemmer,
representerer en såvidt stor tyngde politisk at de er en stor ressurs
for oss unge som vil bygge et kommunistisk parti i Norge. For å bruke
Lydersens fattige argumentasjon, kunne jeg jo henvise til at han som
26-åring burde lytte til disse folkene rundt 50. Men det gjør jeg
ikke. Det interessante er hvem som representerer en dynamisk og
levedyktig politikk, eller grunnlaget for en sådan.

Ellers raser Lydersen over at jeg setter spørsmålstegn ved om
Sovjetunionen var marxistisk-leninistisk. Selvsagt gjør jeg det. Jeg
ikke bare setter spørsmålstegn, men jeg bent ut benekter det.
Marxisme-leninisme er ikke en samfunnsmessig tilstand, men et redskap
i hovedsak utviklet av Marx og Lenin for å forandre samfunnet henimot
en kommunistisk struktur. Men faktisk, som redskap kan det lede til
ulike former. Dersom Lydersen virkelig hevder at marxismen-leninsimen
er lik Sovjetunionen, betyr det at den bare kan være gyldig på et
samfunn som Russland i 1917, noe det i følge Lydersen ikke er, i og
med at han i tidligere innlegg her på forumet har avskaffet
imperialismen som politisk realitet. Ingen samfunn er like, og selv om
man bruker samme redskap, vil man ikke få samme resultat. Du kan ikke
skru inn en rett skrue med stjernetrekker. Det Lydersen ved sin
empirisme gjør, er å si at marxismen-leninismen bare er gyldig på en
type samfunn. Og det er det fritt opp til ham å velge, men da har han
samtidig misforstått hele marxismen-leninismens eksistens. For Lenins
kanskje viktigste teoretiske nyvinning, var imperialisme-teorien og
påpekningen av at en kommunistisk samfunnsomveltning ikke behøver
finne sted i en bestemt type land, slik tradisjonen før Lenin hevdet.

Til slutt merker jeg meg at Lydersen faktisk ikke besvarer spørsmålene
mine. Takke seg til motdebattanter som Anders Ekeland eller Karsten V
Johansen, som i alle fall tar temaet, uansett på hvilken måte de gjør
det. Så spør jeg meg selv, hvorfor i all verden gidder jeg å diskutere
med Lydersen? Vel, erfaring har jo vist at han er umulig å tie ihjel,
så...

---
Mathias