Utviklingen i Russland
Anne Marie Hagerup (mahageru@online.no)
Fri, 15 May 1998 21:24:04 +0200
Kjell Moen ber om en utgreiing om mitt forhold til utviklingen i Russland.
Han forstår ikke hvorvidt jeg mener at dagens utvikling er positiv eller
ikke. Utviklingen har, som all annen utvikling, både positive og negative
trekk. Negativt er det at økonomien blir overtatt av et lite finansoligarki
og at store deler av befolkningen er støtt ut i ytterste fattigdom, at
forholdene tærer på folks helse på en slik måte at gjennomsnittsalderen og
befolkningstallet synker. Disse utviklingstrekkene kan jeg selvfølgelig
ikke oppfatte som positive. Men det positive ligger i at det som tidligere
ble oppfattet som Sovjetunionen har blitt kvitt de siste restene av
stalinistisk represjon, med begrensninger på trykkefriheten og utviklingen
av kontakten mellom øst og vest. Frigjøringen fra stalinismen har vært en
kontinuerlig prosess siden Stalins død i 53, og som sådan var oppløsningen
av det sovjetiske politiske systemet med partimonopol og floskelrunking en
helt naturlig utvikling som i det lange løp uansett ikke lot seg stoppe.
Selvfølgelig finnes det mange i det tidligere Sovjetunionen som synes det
var bedre før, og som villig vekk vil godta litt stalinisme i bytte for
smør på brødet. Ligatsjov er en fremtredende representant for denne store
gruppen, men det han ønsker, en retur til det gamle og ineffektive
sovjetsystemet er og blir en politisk umulighet. Det som derimot er mulig i
det tidligere Sovjetunionen er å utvikle en ny sosial struktur som sikrer
både en sunn økonomisk og politisk utvikling i landet. Det er denne nye
strukturen som er det store politiske emnet i dagens Russland, og i
utformingen av denne spiller det russiske kommunistpartiet en helt sentral
rolle som talerør og kontaktkanal med de brede sovjetiske
befolkningsmasser. Men også mer liberale reformpolitikere som Boris Nemtsov
er opptatt av å få bukt med oligarkikapitalismen som ingen er tjent med,
ikke oligarkene selv i det lange løp.
Jeg mener altså at Sovjetunionens sammenbrudd var en naturlig utvikling som
ikke står i motstrid med oktoberrevolusjonen, men som stiller store krav
til verdensamfunnet på kanten av årtusenskiftet, med helt nye utfordringer
som krever historisk innsikt, åpenhet og nye svar bygd på og i utvikling av
de gamle. Det slående med russisk offentlighet slik den kommer til uttrykk
i dagens russiske aviser er et svært påtrengene meningsvakuum, den russiske
befolkningen er på voldsom søk etter disse nye svarene. En feilslutning de
ofte gjør er at det står så grassat mye bedre til i Vesten, at Vesten har
gjennomført en vellykket kulturrevolusjon mens de har dreti på draget.
Russerne har til rak motsetning fra nordmenn en egen hang til å dyrke sin
egen elendighet, det virker som de har et slags kulturelt behov for det.
Men sannheten er jo den stikk motsatte; at det er sovjeterne som i det 20.
århundret har gjennomført en vellykket kulturrevolusjon hvor hele
befolkningen er blitt satt istand til å tenke selvstendig og kritisk, mens
det salige Vesten fremdeles lever i en middelaldersk idealistisk halvt
drømmende tilværelse og blir farlig aggressiv når noen forsøker å vekke den
fra denne. Bjørnen sover. Dette går sakte men sikkert opp for den nye
sovjetbefolkningen og i denne erkjennelsen ligger nye og mer modne
politiske tendenser som forsåvidt Gorbatsjovstiftelsen er en del av. Med
denne erkjennelsen blir russerne ettterhvert oss overlegne, både
intellektuelt, sosialt og økonomisk, på denne bakgrunn er det noe i
AKP-frykten for Sovjet som "sosialimperialistisk". Men dette er en annen
imperialisme enn den vestlige-kapitalistiske, det er en fruktbar
imperialisme som jeg, den overvundne, bøyer meg i støvet for.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen