Det er kanskje ufint av meg å trekke disse linjene, få fram det brutalt
riktige bak den hyggelige maoisten" Trond Andresens utlegninger. (For det
er vel slike som Trond Andresen du sikter til, lure Magnus Marsdal). Trond
Andresen er på full fart mot sovjetkommunismen, noe han selv ikke vil
innrømme og derfor isteden velger å forkaste mine påpekninger som "tragisk
rør". Men det er nødvendig å få frem disse sammenhengene for virkelig å
realisere det Trond Andresen så betimelig etterspør, å sikre at det leder
fram til noe og ikke bare forsvinner bort i kålen som tåkeprat og til sist
misantropi og småborgerlig utviklingspessimisme. Trond Andresens anker er
og blir Sovjetunionen, og velger man å kappe dette ankeret så overlater man
seg selv til kreftenes vold og går på grunn. Det er med dette ankeret i
behold at det blir forståelig hvorfor Mikhail Gorbatsjovs besøk i Norge i
disse dager er av den største betydning, er en stor politisk begivenhet.
Mikhail Gorbatsjov er og blir en nøkkelskikkelse for utbredelsen av den
sovjetiske utviklingsoptimistiske dialektiske materialismen, som er et
teoriapparat som sårt behøves for å kunne forstå og takle viktige
utfordringer i den moderne verden. Den sovjetiske dialektiske materialismen
står i rak tradisjon med Marx og Engels åpne og humanistiske filosofiske
premisser, som slår fast at verden eksisterer og er i stadig utvikling og
åpner for muligheten av å kunne gå dypere ned i lovmessighetene bak denne
utviklingen og stadig forstå mer og mer av hvordan verden fungerer. Slik
hører den sovjetiske dialektiske materialismen nøye sammen med utviklingen
innenfor moderne fysikk, hvor gamle forståelseskategorier har blitt byttet
ut med kvalitativt nye og menneskets erfaringsapparat har nådd innsikt som
har satt det istand til å foreta seg ting som før ble ansett som umulig.
Det springende punkt er, kjære venstreside, ble utviklingen av denne
filosofitradisjonen på noen måte brutt i løpet av Sovjetunionens eksistens,
eller fortsatte den frem til Sovjetunionens fall og varer ved å fortsette
og utvikles den dag i dag? Maoistene, som den suverene Magnus Marsdal
omtaler så varmt, mener faktisk at denne utviklingen ble avbrutt av
Kruschev som brøt med Stalin som stod som sannhetens eneste forsvarer. Det
kan man jo gjerne mene, men fortjener man da å bli tatt på alvor, det spør
jeg meg. For jeg som jobber med denne problematikken daglig ser med mitt
eget blotte øye at Kruschev ikke på noen måte korrumperte marxismen men
bidro til at den kunne få en enda mer frodig utvikling, en utvikling som
førte til at den sovjetiske dialektiske materialismen opp gjennom den kalde
krigen, parallelt med overvåking og mediaforvrengning, nøt stadig større
popularitet og respekt blant vestens vitenskapsfolk og
vitenskapsteoretikere. Det eneste som etterhvert sperret for en full aksept
av den sovjetiske dialektiske materialismen var det sovjetiske politiske
repressive systemet, som vestlige kritiske intellektuelle selvfølgelig ikke
ville bli identifisert eller assosiert med. Slik bestod Sovjetunionens
endelige suksess til sist i en oppløsning av det repressive sovjetiske
politiske systemet, en politikk hele det sovjetiske komparti etterhvert
stilte seg ganske så enhetlig bak.
I disse dager besøker altså mannen som fikk æren av å spille den sentrale
rollen i siste akt av dette dramaet Norge, og jeg vil igjen innstendig be
den norske venstreside om å ofre denne skjellsettende begivenhet noen
tanker.
Vennlig hilsen Sigurd Lydersen