Jeg gjorde mitt beste for å forklare mitt ståsted, men NKU`erne på sin side
var og ble fornærmet over at jeg hadde gått ut på KK-forum og kalt
partikameratene forstokkede. Da jeg ikke ville beklage dette, så falt
muligheten for å sanksjonere meg bort. Man driver altså fremdeles med
sanksjoner i NKU/NKP, som innebærer at medlemmer mister sine rettigheter,
d.v.s. de får møte på møter, men mister tale, forslags,- og stemmerett. En
slags botsgang altså, for å bli renvasket for sine synder. At NKP på denne
måten blir mer å betrakte som en religion, det må jeg si meg enig i.
Ateismens og kollektivismens religion i Norge anno 1998, så langt bort fra
Marx og Engels` frihetlige intensjoner som det er mulig å komme.
Eneste mulighet som stod igjen da var eksklusjon, eller suspendering som
NKU`s leder yndet å kalle det. Jeg leverte inn nøkkelen til NKP-kontoret og
saken var opp og avgjort. For å være ærlig var det en lettelse, det var
best at det gikk slik, og endelig er jeg fri igjen, jeg har gått inn i
bevegelsen, tatt opp saken med dem, og de forkastet den. De har gjort sitt
valg og må selv ta konsekvensene.
Problemet for sentralstyret i NKU nå blir det samme som for Stalin, de har
en tenkende, handlende, produserende fyr gående rundt som har en fordring
på dem. De må nå innkalle forbundstyret og meddele dem at de har besluttet
å ekskludere meg og så få hele forbundstyret med på at det var en riktig
ting å gjøre. Det må offentliggjøres i Friheten at NKU har ekskludert en av
Frihetens unge og mest interessante skribenter. Spørsmålet er; vil hele den
norske kommunistiske bevegelse være enig i at dette var en riktig ting å
gjøre? Godt mulig det. Men siden jeg ikke vil legge bevegelsen for hat så
er ikke forholdet oss imellom slutt med det. Jeg vil uansett medlemskap
eller ikke fortsette å pirre til tvil rundt det gammelkommunistiske
kredoet, lokke til mensjeviserende idealisme og andre synder.
Slike folk var et stort problem for Stalin. Alt som minte om deres
eksistens ble en trussel for den disiplinerte kommunistiske bevegelse;
derfor måtte de forsvinne, bilder måtte retusjeres og historien omskrives.
De norske kommunistene i det postsovjetiske Norge anno 1998 er avskåret fra
slike virkemidler, de må værsågod finne seg i at de ekskluderte vandrer
fritt omkring og skriver lange innlegg f.eks. på KK-forum. Under slike
forhold holder ikke stalinismen særlig lenge. Vær trygg på det.
vennlig hilsen Sigurd Lydersen