25.april skreiv Karsten V. Johansen:
>Et radioprogram (fra dansk p1) omhandlet et fenomen som på amerikansk
>kalles gated communities", som betyr befestede boligområder for den ypperste
>overklassen, og som brer seg mer og mer, ikke bare i USA. I Sao Paolo i
>Brasil faller hele boligbebyggelsen i to grupper: befestede og armerte
>bydeler for de rike, og rundt disse enorme arealer, hvor befolkningen bor i
>"pappkasser" - slum.
Interessant. Jeg opplevde noe av det samme da jeg ferierte i Mexico City for
noen år siden, om enn ikke så horribelt som eksemplet fra Brasil. Jeg bodde
privat i et middelklassestrøk i millionbydelen Xochimilco. Det var satt opp
vakttårn ved alle veiene som førte inn til bydelen, og vaktene sjekket
bilskilt og/eller legitimasjon når vi skulle inn til bydelen. Resultatet var
at vi nesten aldri så fattige. Området var strøkent, med reine gater,
idylliske hager og vakre vannkanaler. Her kunne den bedrestilte
middelklassen leve i en slags illusjon om at samfunnet er velfungerende og
at alle borgere bor og er som dem. Folk var fullstendig fremmedgjort fra og
distansert fra de enorme fattigdomsproblemene som dominerer i hovedstaden.
Denne distansen gjorde det også mulig å utvikle en forakt for fattige: "Er
de interessert, så får de jobb", som husverten vår sa da vi prøvde å
diskutere fattigdommen med ham.
Jeg har alltid, naivt, lurt på hvordan det er mulig for rike å leve med at
det finnes hundretusener av fattige og hjemløse mennesker rundt dem samtidig
som de sjøl svømmer i rikdom. Svaret er kanskje at de slipper å bli
konfrontert med fattigdommen. De ser den ikke fordi de fattige er stuet bort
i andre bydeler, mens de sjøl lever i en idyll som de definerer som typisk
for alle.
Fenomenet er også omtalt i boka "Globaliseringsfellen", sier samboeren i
bakgrunnen her, med eksempler fra USA og Brasil.
Solveig Mikkelsen