--Hvor har det blitt av drømmene?
Jeg er kun et enkelt SU medlem, og vet ikke så mye om alt som rører seg i den forunderlige politikkens verden, men jeg har allikevel gjort meg opp noen enkle tanker om SV og SU. Jeg skal innrømme at da jeg ble medlem av SU første gang, i februar i fjor, var det ikke på grunn av høytsvevende tanker om ideologi og utopi, men hovedsaklig fordi jeg ville lære mer om politikk, gjøre noe med det jeg mente noe om, og jeg hadde lagt merke til SV, fordi de alltid sa det "riktige". Men etterhvert som jeg var medlem i et sosialistisk parti, begynte jeg jo selvfølgelig å undres over hva dette gikk ut på alt sammen, og jeg snakket med medlemmene, og med andre, jeg leste, og jeg prøvde virkelig å finne ut hva alt gikk ut på.
Etter å ha lest og snakket og undersøkt, hadde jeg kommet fram til at et sosialistisk parti, som SV, var svært forskjellig fra de andre partiene, som bare ville styre. Vi hadde en drøm, en vakker drøm, om ei verden der arbeidet er mer enn bare å slite. Vi hadde en drøm om ei vakker verden, der ingen var fattige og ingen var rike, men alle var fornøyde. Jeg hadde ikke hørt om denne drømmen før, sa du kommunisme til meg hadde jeg tenkt på Sovjetunionen og ting vi absolutt ikke ville ha, men nå fant jeg ut hva det egentlig gikk ut på. At Sovjetunionen kun hadde vært et feilslag. At man faktisk hadde et valg, at ingenting var tilfeldig, at det ikke bare var "Stø kurs" som kunne fungere, at Arbeiderpartiet ikke hadde brydd seg om arbeiderene på lenge. Og jeg var glad og stolt over å være medlem i et parti som hadde en drøm, en drøm om et bedre samfunn.
Jeg fortalte dette til alle jeg kjente, og de syntes drømmen var vakker, og de ble medlem de og. Til slutt hadde jeg samlet mange av mine venner i SU, og vi delte alle sammen en vakker drøm, en drøm om ei verden der det skulle være like fint å jobbe som å danse.
Et sted brast den drømmen. Kanskje var det da studiesirkelen til SU kom, der det blant annet stod om hvordan vi tok avstand fra kommunismen på grunn av det som hadde skjedd i Sovjetunionen, eller at vi ikke trodde på utopier. Kanskje var det da jeg deltok på årsmøtet til et fylkeslag i SV, og så sindige mennesker snakke om komiteer og bevilgninger og interpellasjoner og uttalelser, men der det ikke så ut som om noen husket hvorfor de var der, der det så ut som om alle hadde glemt sin drøm, og våknet. Kanskje var det da jeg leste i avisen at Kristin Halvorsen ville gå i allianse med Arbeiderpartiet, eller kanskje var det da jeg hørte alle i organisasjonen som sa at man ikke burde snakke om ideologier utad, for det skremte vekk velgerene. Jeg vet ikke nøyaktig hvor, men et sted på veien brast den vakre drømmen, og lot en fortumlet og litt desillusjonert sosialist sitte igjen, og lure på hva han stod for.
Kan hende, og det håper jeg, har jeg misforstått. Kan hende lever drømmen fortsatt videre i hjertene til alle SVere og SUere, kan hende synger man ikke Internasjonalen av gammel vane, men med overbevisning og stolthet - fordi man vet at man kjemper for noe viktig. Kan hende bruser det røde blod fortsatt i årene på selv de mest utslitte byråkrater og parlamentarikere. Kan hende vil vi en gang få se en vår da undertrykkinga på jorda stanser, og ei ny tid kommer selv om fjellene står.
For noe annet ville ikke bare være en drøm som brast, men et folk som ga opp håpet.
STIAN HÅKLEV
--Stian 'Modler' Haklev, http://people.fix.no/modler, "differo ergo sum me"