Aftenpostens kronikk, torsdag 16. mars 2000
Skal POT slette personopplysninger?
Politiets overvåkinstjenste er pålagt å fjerne personopplysninger i sine arkiver, bare et par måneder etter at innsynsloven har trådt i kraft. Loven var ment å skulle avdekke uregelmessigheter i POTs virksomhet. Men det blir neppe lett med de nye reglene.
Overvåkingspolitiet må holde sine arkiver intakt dersom innsynsloven skal fungere etter sin hensikt og den norske rettsstat og demokratiet skal sikres, skriver (f.v.) forfatter Ola Lars Andresen, advokat Jon Arild Aasen og miljøarbeider Erling Folkvord. De tilhører gruppen Initiativ Innsyn 2000, som yter bistand til alle personer som vil benytte seg av loven.
Ifølge Aftenposten torsdag 2. mars har den avtroppende regjeringen pålagt Politiets overvåkingstjeneste nye regler for registrering og arkivering som medfører at en rekke dokumenter med personopplysninger om nordmenn som har vært i POTs søkelys, må fjernes. Samtidig pålegges POT å gjennomgå sitt arbeidsregister hvert femte år for å slette opplysninger.
Vårt anliggende er at disse nye påleggene ikke skal gjennomføres i strid med den såkalte innsynsloven, som jo gjelder retten til innsyn i forhold som er registrert frem til 8. mai 1996, og som i høyeste grad bygger på personopplysninger.
I motsatt fall vil enkelte finne det merkelig at overvåkingspolitiet blir pålagt å makulere i arkivene bare et par måneder etter at innsynsloven trådte i kraft, ettersom denne loven er ment å skulle avdekke eventuelle misligheter i arkivene, eller rettere sagt arkivmateriale som kan avsløre om overvåkingstjenesten har opptrådt ukorrekt og i strid med de til enhver tid gjeldende lover og instrukser.
Skulle nye arkivregler svekke muligheten for å avdekke misforhold, er det høyst betenkelig. Jo vanskeligere det blir å skjære igjennom betente byller, jo lettere vil mulig råttenskap spre seg til stadig nye områder. Regjeringen risikerer med dette å skape mer mistillit ikke bare til overvåkingspolitiet, men til forholdet mellom overvåkingstjenesten og andre tjenester, og mellom hysj-tjenestene og sentrale myndigheter.
Initiativet Innsyn 2000, som på frivillig basis forsøker å yte service til enkeltpersoner som av ulike grunner trenger hjelp til å be om innsyn i overvåkingstjenestens arkiver, er ikke motstander av at Norge skal ha overvåkings- og sikkerhetstjenester.
Vi hilste Lund-kommisjonen velkommen, fordi vi nærte og nærer sterke mistanker om at tjenestene til tider misbrukes av politiske og andre krefter, og at slikt misbruk har ført til overgrep mot individer og grupper. Sammen med advokat Geir Hovland prøver vi å yte assistanse til enkeltmennesker som i slike prosesser er blitt overkjørt av systemet og "slått ut" enten økonomisk, sosialt eller helsemessig.
Nå må vi imidlertid si oss enige med overvåkingssjef Per Sefland som mener at reglene Regjeringen har pålagt ham, blir for strenge når det gjelder lagring av dokumenter med personopplysninger.
Vi kan ikke forestille oss at en overvåkingstjeneste kan fungere uten å registrere personopplysninger. Vi har intet imot spaning hvis kriteriene for registrering er saklig avgrenset til å ta virkelige terrorister og virkelige spioner, og hvis det føres forsvarlig demokratisk kontroll med at kriteriene overholdes og at opplysninger ikke kommer på avveie. For det er naturligvis bruken av slike opplysninger vi har satt spørsmålstegn ved, og som har fått en rekke personer til å bruke innsynsloven til å kreve innsyn i egen "mappe", ut fra mistanke om at kriterier og regler er misbrukt.
Vi mener dessverre at innsynsloven med sine nåværende unntaksregler langt fra er god nok til å gjenreise tilliten til rettssikkerheten på dette området. Vi er dessuten redd for at Lund-kommisjonen kom til kort når det gjaldt å avdekke mulige misligheter fra sikkerhetstjenestenes side, og vi beklager sterkt at Stortinget ikke har åpnet for innsyn i de arkiver som ligger under kontrollen til Forsvarets overkommando. I sammenheng med påbudet til POT om å fjerne personopplysninger vil vi derfor rette oppmerksomheten mot en beslektet sak, den såkalte Lillehammer-saken:
Samme uke som Aftenposten avdekket sin nyhet, la utvalget som ble ledet av general Gullow Gjeseth frem en granskningsrapport, 27 år etter at Mossad-agenter likviderte Ahmed Bouchikhi. Rapporten medførte et sterkt negativt medielys både mot POT og riksadvokat Tor-Aksel Busch. I en signert leder i Klassekampen fredag 3. mars påpeker redaktør Jon Michelet at det er "påfallende taust i pressen" om den skarpe kritikken Gjeseth-utvalget retter mot liaisonkontoret E-13 i Etterretningstjenesten ved Forsvarets overkommando, som sto under ledelse av seksjonssjef Trond Johansen.
Vi siterer: "Utvalget har merket seg at alt arkiv- og journalmateriale ved E-13 fra før 1995 er opplyst å være makulert. Det har således ikke vært mulig for utvalget å foreta noen nærmere kontroll av virksomheten ved kontoret i 1973. Det finnes heller ingen dokumentasjon for den makulering som ble foretatt. Utvalget finner grunn til å reise kritikk på dette punktet. Ved å sikre seg slik dokumentasjon ville man kunne unngått unødige spekulasjoner og usikkerhet omkring historikk av betydning for ettertiden".
Men det er ikke bare for å unngå spekulasjoner og usikkerhet om saker som tilhører historien at registre og arkiver må holdes trygt intakt. Gjeseth-utvalgets vurderinger har betydning for dagens rettssikkerhet, og for den demokratiske nødvendigheten av å kunne stille myndigheter og forvaltning til ansvar for sine gjerninger. De berører spørsmålet om vi lever i en rettsstat, og de mer enn tangerer vesentlige demokratiprinsipper.
Aftenposten har sett seg i stand til for første gang å legge frem en "samlet oversikt over de hemmelige registrene overvåkingspolitiet benytter". Øverst på listen står POTs såkalte emneregister. At POT har et slikt register, kan ikke overraske noen. Det overraskende er at Justisdepartementet nå har pålagt POT at dette emneregisteret "i utgangspunktet ikke skal inneholde omtale av personer".
Det er ikke nytt at det i Justisdepartementet foretas omstridte avgjørelser, og særlig ikke i forbindelse med POTs virksomheter. Husk bare bakgrunnen for tidligere justisminister Grete Faremos avgang.
I forbindelse med Gjeseth-utvalgets rapport sitter vi nå med en tidligere justisminister fra Høyre, Else Bugge Fougner, som mener at riksadvokat Busch forledet henne til å forlede Stortinget da det ble avvist at politi og påtalemyndighet hadde noen som helst opplysninger om en viss Mike Harari. Rapporten kritiserer da også Busch for å ha tilbakeholdt informasjon overfor både Bugge Fougner og Faremo.
Noen kan føle seg fristet til å tro at det er den type kritikk som Gjeseth-utvalget har lagt frem, departementet vil unngå i fremtiden ved å fjerne navn fra arkivene. Og noen vil mistenke Justisdepartementet for å gjøre dette for å beskytte for eksempel riksadvokatembedet eller andre organer. Om det finnes dekning for slike eventuelle mistanker, er imidlertid allerede i ferd med å bli av underordnet betydning.
Hvis det fester seg en oppfatning av at det myndighetene foretar seg, er motivert av et behov for å dekke seg selv, rokkes det ved grunnleggende tillitsforhold.
Hvis overvåkingssjef Per Sefland gir uttrykk for frustrasjon når han i brev til Justisdepartementet antyder at det ikke er mulig for POT å etterkomme de nye reglene, fordi det ikke er til å unngå at det såkalte emnearkivet inneholder personopplysninger, har vi ingen problemer med å forstå ham. Å legge all skyld på POT, når det gjelder misbruk av de hemmelige tjenestene, er trolig en avsporing.
Vi belyser gjerne denne påstanden med et navngitt eksempel. Da Ahmed Bouchikhis sønn, Jamal Terje Rutgersen, på 90-tallet skaffet seg advokathjelp for å forsøke å finne ut hvem som drepte faren hans, og hvordan attentatet kunne bli gjennomført av utlendinger uten den minste form for norske kontakter og assistanse - enten før, under og/eller etter ugjerningen - ble det bedt om innsyn i politiets etterforskningsdokumenter.
Ansvarlig for arkivet var 1. statsadvokat Lasse Qvigstad, som til slutt gikk til det skritt å gjenåpne etterforskningen da Rutgersen og hans advokater krevde mer tid og bedre muligheter for å gå igjennom dokumentstablene. Dermed ble de avskåret fra videre og systematisk innsyn.
Formelt sett endte Rutgersens korstog med at Qvigstad siktet Mike Harari for drapet på Rutgersens far i 1989, en måneds tid før saken ble foreldet. Kort tid senere ble saken henlagt. Men POT hadde allerede i 1973 identifisert Harari, og sittende riksadvokat Busch var informert om det samme i 1989, bare for å unnlate å informere to justisministre da han ble spurt om det i 1990 og 1993.
Vi har nevnt kritikken av seksjonssjef Trond Johansen. Vi kan også plukke frem 26 år gamle presse- og andre typer klipp som viser hvordan Jens Chr. Hauge - opprinnelig Milorg-sjef, og senere bidragsyter til at Israel fikk norsk tungtvann til fremstilling av et atombombearsenal - etter nedslaktingen av Ahmed Bouchikhi kritiserte at drapsdømte israelere måtte sone noen måneder i norsk fengsel. De slapp da også ut etter usedvanlig kort soning.
Alt dette er omstendigheter som var lite egnet til å skape tillit til myndigheter og rettsvesen.
Vi ønsker å stille spørsmål om hvordan et minimum av tillit kan bli opprettet. Vi tror folk flest ønsker pålitelige overvåkings- og etterretningsorganisasjoner her i landet, innenfor et system som kan kontrolleres og evalueres av våre demokratisk valgte representanter. Vi ønsker å utfordre Stortinget, samt administrasjonen i Justisdepartementet og spesielt riksadvokatembedet og statsadvokatembedene om å sikre det siste.
Vi kan ikke tvinge den påtroppende justisministeren til å ta opp en slik hanske, men vi tror han eller hun bør kikke en gang til på de nye og strenge "arkivreglene" POT har fått å forholde seg til. De kan bli farlige!
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Mar 16 2000 - 13:20:49 MET