kk.forum:
en tekst om arbeiderbevegelsen og fascismen i Østerrike.
***
Det stolte Østerrike
"Haiders foreldre var nazister, akkurat som de fleste østerrikere."
"Østerrike ble aldri avnazifisert etter krigen." "Katolisisme og operetter,
det er Østerrikes kjerne."
Under EUs protester og det intellektuelle etablissementets forakt og
antirasistenes avsky fremstår Østerrike i dag som selve symbolet på en
forstokket reaksjonær nasjon i lederhosen, et folk av velfødde, misunnelige
arasister. Ikke minst gjelder det landets arbeidere som sies å være den
misnøyebasisen som bar Haiders parti frem til makten.
Av Håkan Blomqvist
Østerrike! Landets hvis arbeiderklasse for ikke så lenge siden utgjorde det
lysende eksempelet, unntaket, forbildet. Hvis radikale sosialdemokrati med
tusentalls bevæpnede militsmenn forsvarte arbeiderkvarterene Karl Marx Hof
og Goethehof hus for hus mot fascistenes frikorpsstyrker, hærtropper og
artilleri. Mens det mektige tyske sosialdemokratiet bøyde seg for Hitler i
håp om å redde seg selv.
Fleretnisk sosialdemokrati
Den østerrikske arbeiderbevegelsen vokste frem på 1860-tallet i hard kamp
mot politiundertrykking og forbud i det gamle habsburgske keiserdømmet. Det
sosialdemokratiske partiet som ble stiftet i 1888 tok klart stilling for
marxismen og forente ti år senere arbeiderorganisasjoner fra alle deler av
dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn. Ja, det østerrikske sosialdemokratiet ble
rundt århundreskiftet det vi i dag ville kalle en virkelig fleretnisk
organisasjon, der tyskere, ungarere, polakker, tsjekkere, slovaker, kroater,
romenere, italienere og jøder forentes rundt ideen om en internasjonalistisk
sosialisme med nasjonale rettigheter.
Revolusjonen i november 1918, da keiserdømemt ble styrtet og splittet etter
sitt nederlag i den første verdenskrigen, førte sosialdemokratiet til makten
i koalisjon med det kristelig-sosiale partiet. I motsetning til Tyskland,
der det gamle sosialdemorkatiet på samme tid nedkjempet arbeider- og
soldatrevolusjonen sammen med den republikanske borgerligheten for å befeste
den nye Wiemarrepubikken, brøt det østerriske sosialdemokratiet med
regjeringen.
I opposisjon utviklet partiet sin egen variant av marxismen, den såkalte
austromarxismen, som et forsøk på å finne en sosialistisk middelvei mellom
bolsjevisme og reformistisk sosialdemokrati. I de stormfulle krise- og
kampårene på 20-tallet opprettholdt arbeiderbevegelsen sine egne bevæpnede
beskyttelsesstyrker, Schutzbund, som med femti tusen mann forsvarte
arbeiderorganisasjonene og de forbedringer som sosialdemokratiet
gjennomførte lokalt, der man hadde makten.
I Wien og Linz, for eksempel, lyktes det for arbeiderbevegelsen å
gjennomføre omfattende sosiale reformer med blant annet barneomsorg, skoler
og nye moderne boligområder som fjernet den verste fattigdommen.
Wien eksploderer
Men 20-tallet ble også tvunget til å oppleve fremveksten av
ekstremnasjonalistiske høyrebevegelser, først og fremst i sin katolske,
fascistiske støpning, inspirert av Mussolini i nabolandet i sør, Italia. Men
også i form av hardbarkete antisemittiske nazister med støtte fra naboen i
nord.
I januar 1927 ble et sosialdemokratisk møte stormet av frikorpsstyrker som
myrdet flere av deltakerne. Når morderne ble frikjent et halvt år senere
eksploderte Wiens arbeidere i en spontan demonstrasjon som ble angrepet av
politiet, men voldsomme gatekamper som resultat. Justisdepartementes bygning
brant ned, 80 arbeidere ble drept og fem hundre såret, mens fire politimenn
måtte sette livet til.
Kampene medførte ikke bare en radikalisering innenfor arbeiderbevegelsen,
men også av dens motstandere. Fascistinspirerte frikorpsstyrker slo seg
sammen i det bevæpnede "Heimwehr", som under presset av den nye
30-tallskrisen angrep arbeiderbevegelsens posisjoner. I 1931 gjennomførte
nazister i Steiermark et væpnet opprør som ble knust av den lokale
arbeidermilitsen. Året etterpå ble den sosial-kristne Engelbert Dollfus
utpekt til ny kansler og fikk til oppgave å sikre den borgerlige ordningen.
Dollfuss oppløste parlamentet og styrte med unntakslover rettet både mot
arbeiderbevegelsen og den voksende nazismen.
Inspirert av den tyske nasjonalsosialismens fremganger gikk mange liberalere
som lenge hadde støttet sammenslåing med Tyskland til nazismen. Også
sosialdemokratiet hadde under revolusjonen 1918-19 kjempet for en forening
med Tyskland i en felles sosialistisk republikk. Nå, med Hitler på vei mot
makten, hadde imidlertid visjonen om "Anschluss" fått et annet politisk
innhold. Ennå i 1932 var sosialdemokratiet det overlegent største partiet i
hovedstaden Wien med 66 av 100 mandater, mot de katolske sosial-kristnes 19
og nazistenes 15.
Artilleri mot arbeiderne
Dollfuss´-regjerinen forbød våren 1933 både nazist- og kommunistpartiet og
søkte støtte hos Mussoliins Italia mot det økte trykket fra det nye
Nazi-Tyskland.
Med det formålet å slutte seg tettere til den italienske diktatoren innledet
Dollfuss sitt stormangrep mot den østerrikske arbeiderbevegelsen, som
irriterte diktatorene både nord- og sørpå. Det sosialdemokratiske Schutzbund
ble forbudt og visjonen om en korporativ stat etter italiensk forbilde satt
som mål. I 1934 ble ledende sosialdemorkatiske aviser stengt, og måneden
etterpå ble sosialdemokratiske lokalkontorer angrepet av frikorpsstyrker
over hele landet.
Om morgenen den 12 februar brøt det ut væpnede kamper mellom frikorpsgrupper
og sosialdemokratiske arbeidere i Linz, og noen timer senere ble de store
arbeiderkvarterene i Wien angrepet av politiet og militæret. Kampene raste i
flere dager, med pistoler og gevær, maskingevær og artilleri - som la
boliger, foreningslokaler og Folkets Hus i ruiner.
En drøy uke senere, etter mengder av døde, henrettede og fengslede, var
Østerrikes sosialdemokratiske arbeiderbevegelse knust, lederne i eksil og
organisasjonene revet opp og drevet under jorden.
Noen måneder senere, i juli 1934, utnyttet nazistene fraværet av arbeidernes
motstandsstyrker til å storme regjeringskvarteret i et forsøk på
maktovertakelse. Kuppmakerne ble slått etter noen timer av regjeringstro
styrker, men Dollfuss selv fikk sin lønn for å ha knust den
arbeiderbevegelsen som til da hadde holdt nazismen i sjakk. Han ble skutt
ned i regjeringskanselliet og forlatt på en sofa for å forblø.
I de etterfølgende fire årene forsøkte Dollfuss´ etterfølger Schuschnigg å
manøvrere seg frem mellom den innenlandske opinionen for et fortsatt
selvstendig Østerrike og Hitlerregimets press for anslutning til
Stor-Tyskland.
Først på vårparten 1938, da trusselen om tysk annektering var blitt helt
akutt, kunne arbeiderbevegelsen igjen, for noen uker, arbeide åpent.
Schuschnigg trengte arbeiderstemmene i den folkeavstemningen han hadde
utlyst for å demonstrere en motvekt mot Hitlers krav. men arbeidernes og
andre antinazisters vilje skulle aldri få komme til uttrykk. Dagen før
folkeavstemningen, den 12 mars 1938, rullet den tyske krigsmakten inn i
Østerrike, knuste all motstand og innlemmet Østerrike som provins i det
tredje Riket.
En kvart million døde
"Det er en myte at Østerrike ble okkupert, de fleste østerrikere var for
Anschluss. I folkeavstemntingen som ble gjennomført 10 april stemte 99,7
prosent for tilslutning til Tyskland." Slik lyder nåtidens forklaring på
ekstremnasjonalismens triumf i dag.
Det er en bedragersk versjon. Den fjerner den stridbare østerrikske
arbeiderklassen som sloss for livet i to årtier mot innenlandske diktatorer
for den knust måtte se at store deler av landets borgerlighet vendte kappen
fra Roma til Berlin. Da det nazistiske diktaturet gjennom invasjon og
valgfusk strakte sitt grep også over Østerrike gjorde den også den
østerrikske arbeiderungdommen til kanonmat i Hitlers krig som kostet nesten
en kvart million av dem livet - foruten de østerriske jødene og sigøynerne
som ble ført til nazistenes utryddelsesleire og de 20.000 sivile gamle,
kvinner og barn som ble drept under de alliertes bombetokt mot
boligkvarterene som en gang ble styrt av arbeiderklassen.
Da Stalins Røde Armé rykket inn i Østerrike ved krigens slutt og de
vestallierte okkuperte resten av landet fantes det ingen planer om å la det
som hadde overlevd av mellomkrigstidens radikale antifascistiske
arbeiderbevegelse ta over. Istedet ble det opprettet en koalisjonsregjering
mellom et restaurert sosialdemokrati, kommunistene og det katolske
folkepartiet - en koalisjon som sprakk med den kalde krigen da kommunistene
fortsatte i opposisjon.
Pakten mellom sosialdemokrater og konservative katolikker ble fra 1947 en
maktordning som garanterte at Østerrike, da den russiske og allierte
okkupasjonen ble avsluttet i 1955, plasserte landet trygt på den vestlige
siden. De sosialdemokratiske reformambisjonene og de konservatives
forkjærlighet for en faderlig formynderstat ble en kombinasjon hvor en sterk
velferdsstat kunne bygges opp. Men også en stat hvor de radikale
sosialistiske perspektivene og arbeiderbevegelsens stolte erfaringer kunne
vaskes vekk med samforstandets blekemiddel.
Når østerrike nå ransakes som etterslepende nazisten av verdenssamfunnet er
det altså den østerriske borgerlighetens æreløse historie som burde
granskes. At det istedet er blitt landets arbeidere som stilles i
skammekroken er en av historiens vanlige ironier.
Håkan Blomqvist er historiker og forfatter, og ansvarlig utgiver for den
svenske ukeavisen Internationalen (www.internationalen.se).
This archive was generated by hypermail 2b29 : Wed Mar 15 2000 - 12:52:26 MET