Barneloven, delt omsorg
På KK-forum 8. februar redegjør Asta Beate Håland for Kvinnegruppa Ottars syn
på barneloven og delt omsorg. Hun konkluderer med at delt omsorg som
lovbestemt regel i bunn og grunn er reaksjonært.
Samtidig ønsker hun flere fedre skal ha omsorg for barn, men går i mot å endre
et lovverk (og bidragsystem?) som skjerper konfliktene mellom foreldrene, en
konflikt som i de fleste tilfellene fedre taper. Hun ønsker ingen flere
rettigheter til far fordi vi da vil få økt incest og vold ovenfor barn.
I denne konklusjonen går Ottar svært langt i fordømming av menn som slåss for
å få omsorg med sine barn. Dette er en vulgær argumentasjon jeg til nå ikke
har sett på trykk i forsvaret av dagens barnelov. Argumentasjonen gjentas i
Dagbladet tirsdag, hvor Ottar hevder at et prinsipp om delt omsorg er det
samme som å gi «overgriperen flere rettigheter.»
Om kvinnebevegelsen generelt å følge Ottars resonnement så vil den være ute av
stand til å kunne forme ut en politikk der bl.a. den tradisjonelle mannsrollen
er under endring. Dette vil i årene som kommer skjerpe kjønnskonflikten ved
samlivsbrudd, noe som til syvende og sist går utover barna.
Det er riktig at 90 prosent av tilfellene av alle skilsmisser ikke havner i
retten, men det er langt fra det samme som å si at “foreldrene er blitt
enige", slik Håland hevder.
Tvert i mot.
Det store engasjementet i denne saken, tyder nettopp på at det i svært mange
av disse sakene er store uenighet og mange konflikter mellom foreldrene - som
på en direkte måte rammer ungene.
Mange menn godtar en ordning med såkalt “vanlig samvær" simpelthen fordi de i
praksis ikke har noe annet valg, og fordi de ikke ønsker å skjerpe konflikten.
For å få omsorgen i en rettssal må far i praksis bevise at mor er udugelig som
omsorgsperson, og en rettssak vil i tillegg kunne forverre samarbeidet mellom
mor og far betraktelig. Å trekke seg unna en slik konflikt betyr selvsagt ikke
at man «er enig» i den eksisterende ordningen, men kan like gjerne skyldes at
mannen ønsker å skåne barnet fra en offentlig krig mellom foreldrene.
I følge Ottar handler de resterende ti prosent av tilfellene - som havner i
retten - om helt andre ting enn barn, men bl.a. om mishandling og incest.
Unnskyld meg, men hvor har Ottar dette fra?
Finnes det data og forskning for at andelen incest er større i gruppen som vil
slåss for samvær med sine barn i retten, enn i den andre gruppen som godtar
"vanlig samvær?
Det holder ikke å vise til svenske krisesenter "som er fortvilet." Hvor er
fakta? Håland må som minimum sansynligjøre gjennom argumentasjon at de
konflikter som havner i retten er overrepresentert med vold og incest.
Sannsynligheten er vel større for at det heller er motsatt:
Barnefordelingssaker havner i retten fordi den aktive parten (som oftest far)
ser seg bedre i stand til å ta seg av barnet, og med den rettspraksis som
finnes er det usansynlig at mange menn går til retten i et ønske om krig med
mor. Om fedre mistenkes for incest, vil i de aller fleste tilfellene være
dømt til å tape i utgangspunktet, noe som igjen har ført til at bl.a.
beskyldninger og falske incest anklager er blitt brukt i denne type
konflikter. Trolig har flertallet av de menn som er villig til å gå til
rettssak et svært nært forhold til sine barn før samlivsbrudd, noe som
reduserer sjansene for overgrep mot dem.
Jeg vil våge den påstanden at andelen overgrep er større blant de nitti
prosentene som «er blitt enig» om «vanlig omsorg,» enn blant de barn der to
foreldre aktivt slåss om omsorgen i rettsapparatet.
Vi har eksempler hvor barn som bor blant enslige forsørgere - og kontakten
med biologiske far er svært liten - har blitt utsatt for incest gjennom en
stefar.
Debatten om en ny barnelov kan likevel ikke ha som premiss at dersom man øker
samværet med far og stefedre, så økes også mulighetene for overgrep
og incest. I stedet må en barnelov utformes slik at de to biologiske
foreldrene kan samarbeide (og "kvalitetssikre" hverandre,) og dermed minske
risikoen for overgrep fra en av partene. I Ottars perspektiv, med fare for
økende incest og overgrep, burde nettopp delt omsorg være et av svarene.
Å gjøre dette til en debatt om incest er likevel ganske enkelt vulgært, slik
jeg ser det.
Men dersom Ottar mener det er et sentralt poeng i diskusjonen om en ny
barnelov, hvorfor ønsker de da at flere menn skal ta omsorgen for sine barn,
slik Håland skriver? I Ottars perspektiv så vil det statistisk øke antallet
incestovergrep.
Per Overrein
perover@stud.ntnu.no
Gyldenløves gt. 29b.
Tlf. 73 52 73 86
7014 TRONDHEIM
Per Overrein perover@stud.ntnu.no
Gyldenløves gt. 29b.
Tlf. 73 52 73 86
7014 TRONDHEIM
This archive was generated by hypermail 2b29 : Wed Mar 15 2000 - 12:52:21 MET