Maktens mandariner er den lite flatterende benevnelsen Noam Chomsky har
brukt om de intellektuelle som bygger opp ideologien rundt statens
maktutøvelse, og utfører de C-momenter som skal til for å beskrive
undertrykkelse som forsvar for demokrati.
I de siste ukene har jeg sett en rekke eksempler på at de
pliktoppfyllende utfører sine oppgaver. Brennpunktet er Asia, der det
norske næringslivet har festet blikket på billlig arbeidskraft og
store petroleumsressurser. Uheldigvis er de mest aktuelle
investeringsobjektene i hendene på diktaturer: Indonesia og Kina.
Begge okkuperer dessuten fremmede land: Tibet og øst-Timor.
Annekteringen av sistnevnte er det kun Australia som har anerkjent,
ettersom stredet mellom Timor og Australia er meget oljerikt. Det er
omtrent som om Storbritannia skulle anerkjent Hitlers invasjon av Norge
for å kunne investere i tysk oljeutvinning i Nordsjøen. Forskjellen
er at på øst-Timor har 200.000 mennesker mistet livet. De norske
tapstallene under andre verdenskrig var omlag 10.000. Og vi hater
fortsatt tyskerne.
Det er på denne bakgrunnen vi skal tolke Jens Stoltenbergs knefall for
Indonesiske embetsmenns "motargumentasjon". Tenk det, Jens, de syntes
det var helt ålreit å kneble fagbevegelsen og invadere oljerike
nabostater. Da var det bare å resignere, signere sjekkene, og reise
hjem. Herregud, her er det jo penger å tjene. Det var der derimot
ikke da Irak invaderte Kuwait, med et noe mindre tap av menneskeliv.
Folkerettslig er sakene identiske: land A invaderer land B. I det ene
tilfellet kan vi tjene penger, i det andre ikke. Her er det mandarinene
kvesser sine penner; hvordan skal vi få opinionen til å skjønne at
noen invasjoner er ålreite, mens andre er fryktelige ? Møst i Dagens
Næringsliv 18/10 gjør en mesterlig innsats, og selger alle prinsipper
på båten. Konklusjoner er i alle fall klar; Indoneserne ble ikke så
sure at vi ikke kan tjene penger, og opposisjonen hjemme fikk litt den
også. Bra jobba, Jens!
Det andre eksempelet er trykt i Aftenposten 16/10 på kronikkplass.
Oppdraget er klart; nå som (kommunist ?) diktaturet i Kina tillater
utenlandske investeringer, må den norske opinionen vennes til tanken
om at Kina nå er i kategorien "our crooks", som det het om Somoza.
Tidligere drev regimet KUN med undertrykking, og det var ingen penger
å tjene. Nå derimot, er mangelen på politisk rettigheter knyttet til
gyldne muligheter for Hydro, Kværner et al, og da er det ingen grunn
til å kritisere for meget. Kinas 2500 år gamle dynastiske
tradisjoner (som forøvrig neppe er så ubrutte som det her blir
fremstilt; Kina har vært invadert av mongolske styrker) forklarer
plutselig den sosiale orden, at felleskapet er viktigere enn individet
etc. Jeg kan ikke huske å ha lest lignende apologier for Mao. Men
tidene endrer seg, og venstresidens intelligentsia ligger med brukket
rygg etter at de lot sine brennende hjerter løpe av med seg. Derfor
kan markedskynikerne misjonere uimotsagt i hvert et parlament, hver
bedrift, og hver sentralbank. Og mandarinene ligger ikke langt bak, og
sier det som må sies.
Poenget er ikke nødvendigvis at det er så galt, det som står i
Aftenposten om Kina. Poenget er NÅR det står der, og hvilken
sammenheng det går inn i. Realitetene i Kina mht sosial orden etc har
neppe endret seg siden 1976, men våre interesser i Kina har endret
seg. Retorikken følger lydig etter.
Jon Hareide Aarbakke, desillusjoniker