Debatten rundt oppropet mot utviklingstrenden på Klassekampens
kultursider heller nå i retning av en debatt om hvem som egentlig har
sagt hva, og hva som måtte være "skjulte motiver" hos dem som har
skrevet under oppropet. Tåketale tar mange former.
De enkelte underskriverne forholder seg sjølsagt til teksten i oppropet,
verken mer eller mindre. Samtidig er det klart at iallfall NOEN av oss
ganske riktig har et videre politisk siktemål med kritikken, fordi
kultursidene i ei avis nødvendigvis inngår i en helhet. De er en
bestanddel av "avisproduktet", slik markedsavdelinga antakelig ville
uttrykt det. I den grad ei avis -- som Klassekampen -- har et erklært
politisk grunnlag, forekommer det mildt sagt merkelig at bestemte deler
av det redaksjonelle stoffet skal "fristilles" i forhold til dette
grunnlaget.
Det er åpenbart denne påpekinga som er "et gufs fra fortida". Hvis det
da ikke er sjokket over at et så brokete spekter av folk på venstresida
vil ha ei avis og en kultur som TAR STILLING, som tar et oppgjør med
individualismen og den borgerlige dekadansen.
Den nye kulturredaktøren har vært så uheldig å havne i stolen på et
tidspunkt da oppdemmet frustrasjon over mange år fikk sin utløsning --
takket være internett. Men den småborgerlige kulturliberalismen
blomstret i KK lenge før Eivind Røssaaks inntog i redaksjonen. Ikke bare
på kultursidene, men også på kronikkplass, der ulike former for seksuell
frivolitet nærmest var enerådende i en periode. Røssaaks bidrag har
mest vært å innføre tåketalen i enda større porsjoner enn før, og
videreformidle antikommunisme i utilslørt form. Heldigvis(?) til en viss
fortrengsel for sadomasochisme og halvpornografi presentert som kunst i
firefargers trykk.
Klassekampens trofaste lesere og aktivister har gjennom mange år erfart
at stadig mindre deler av avisa er nyttig og nødvendig for dem, og at
avisa gjennom sine redaksjonelle og journalistiske prioriteringer
bevisst vraker denne gruppa av lesere. KK er blitt "avideologisert" for
å innynde seg blant intellektuelle og akademiske miljøer. I samme takt
har innrettinga på arbeidsfolk og arbeiderklassens kamp blitt henvist
til mindre framtredende plass. Dette har vært ei helt bevisst linje som
stammer fra gamle redaktør Allerns tid. Han sier sjøl til Arbeiderbladet
30.10. at "kulturstoffet har hatt stor betydning for at avisa har
overlevd, rekruttert nye lesere og stått seg opplagsmessig". Hva slags
nye lesere, og hvem som har forsvunnet, sier Allern intet om. Det
framgår derimot av et framstøt i forhold til potensielle annonsører som
Klassekampen (i samarbeid med Ny Tid) lanserte for vel et år sia. Her
sto blant annet å lese:
"Hvor møter du den største konsentrasjonen av mennesker som på en og
samme tid er både samfunnsinteresserte, kulturinteresserte,
kvalitetsbevisste, engasjerte, kritiske OG HAR GOD PRIVATØKONOMI?
Gjennom Klassekampen og Ny Tid? Veldig sannsynlig!"
Og videre: "Som annonsør i Klassekampen og Ny Tid vil du møte mennesker
som går oftere i teater, kino og konserter, reiser mer, er mer opptatt
av miljøvern og kvinnesak, og kjøper mer klær enn folk flest. Andelen
høyskoleutdannede lesere er større enn både i Aftenposten og Dagens
Næringsliv.
En enkel konklusjon må vere at leserne av Klassekampen og Ny Tid er
blant Norges mest oppegående og RESSURSSTERKE mennesker." (mine
uthevelser - J.St.)
Kan det sies tydeligere? Var det å lage ei avis for de ressurssterke med
god privatøkonomi som var målet for kjempeløftet det var å realisere
dagsavisa Klassekampen?
Sjølsagt handler dette OGSÅ om politikk. Om klassestandpunkt og
klasseinnretting, ikke "kultur" rett og slett.
Jan R Steinholt