Nå begynner det å bli interessant, ikke bare selve temaet for
diskusjonen, men også hvordan myter omkring denne debatten skapes i de
større mediene, og hvordan dette igjen fører til fullstendig
misforståtte og angstbiterske motreaksjoner fra folk som ikke har lest
debatten på nettet, men som som uten å tenke seg om et sekund ifører
seg Don Quichote's blanke rustning og "går til kamp for det frie
ord".
Det blir da nødvendig å be disse om å telle til ti og puste dypt et
par ganger før de går videre. Vi bør minne dem om hva underskriverne
av det opprinnelige oppropet vil:
- at kulturstoffet skal formidles slik at det er forståelig for
alminnelig opplyste og samfunnsinteresserte mennesker. Sekundært har
vi kritikk av at for mye annet stoff i KK er preget av "journalisme", og
vanskelig å skille ut fra stoff i den vanlige dagspressa. Vi
ber ikke om noe annet enn at REDAKSJONEN DISKUTERER DISSE PROBLEMENE.
MER DRAMATISK ER DET IKKE.
Hva vi IKKE har sagt, er:
-Kulturredaktøren må gå.
-Vi er mot kulturstoff i KK.
-Vi er mot alle artikler som ikke er "marxistiske" (hva nå det er).
-Furet-artikkelen skulle ikke vært trykket.
Vårt opprop er en kollektiv MENINGSYTRING, og har bare innflytelse på
avisa i den grad vårt syn vinner gjenklang hos flere i og utafor
avisa. Vi har ingen (eller ihvertfall under 0.1%) eier-innflytelse i
KK, den innehas av to enkeltpersoner med til sammen 70% (?) av
aksjene. Disse personene er ikke med på oppropet, og har ikke deltatt
i debatten. Spørsmålet om eierskap har overhodet ikke vært NEVNT i
debatten. Vi skriver utelukkende under som VENNER og LESERE som er
BEKYMRA.
På denne bakgrunn blir den voldsomme motreaksjonen spesielt
tankevekkende: Hva er det man er redd for? Hvis våre standpunkter er
så hatefulle mot intellektuelle og autoritært gammeldagse som våre
meningsmotstandere hevder, da er det jo bare å trekke på skuldrene? Vi
har jo ingen makt, ikke sant, og vi kan maksimum bare vinne noen flere
likesinnede "museumsvoktere fra 70-tallet" for vårt syn?
Noe av forklaringa på de voldsomme motreaksjonene er etter mitt syn at
de som er uenige med oss faktisk frykter kritikken i den forstand at de
aner at den har noe for seg. Vi har rett og slett tråkket på ei øm
og meget reell tå. Dermed veit de at det vi sier også støttes av en
god del andre. Og siden de ikke kan skru av debatten som føres på
nettet (slik som de hadde kunnet etter en stund hvis vi bare hadde hatt
mulighet til å føre den i avisa) frykter de at de kulturløse massene
skal la seg forlede av vår vulgære agitasjon. Hvorfor ellers hisse
seg sånn opp?
Etter oppslaget i Dagbladet ringte jeg journalist Ullmann som hadde
skrevet det. Hun var meget kjølig og uinteressert da jeg antydet at
Dagbladets oppslag ga en skeiv framstilling. Hun henviste til
intervjuobjektene, var ikke interessert i å intervjue den andre sida,
og svarte på forespørsel fra meg at jeg kanskje kunne få inn et
leserinnlegg, men at "det var kø", og at det ikke var sikkert at de
ville ta det inn uansett. Ellers mente hun at vår opprop opplagt
måtte sees som en aksjon fra KKs EIERE (!!!) for å presse
redaksjonen. Da jeg påpekte at vi som sto på oppropet knapt hadde
innflytelse på eiersida (0.05% ? 0.01 % ?), og forklarte henne hva den
faktiske eierstruktur var (Solveig Aamdal og Kjersti Ericsson - ingen
har ytret seg i debatten - har full majoritetskontroll), var DET
åpenbart uinteressant, fordi - som hun sa - noen av oss som skreiv
under hadde vel aksjer i avisa, og dermed var dette å betrakte
ihvertfall som en "symbolsk aksjon" (?? hva nå det måtte være??) for
å utøve eierpress mot redaksjonen. Poenget var at Ullmann hadde
bestemt seg på forhånd hva som foregår uten å ha gjort egne
undersøkelser (hørt den før?). Og er det noe som gir den
etterlengtede refleks fra presse- og kulturmiljø, er det når man får
høre at EIERE prøver å presse en redaksjon. Ja, er det egentlig
noen forskjell på disse underskriverne og Rupert Murdoch? Gud hjelpe
meg for et nivå det er på de som har det privilegium å få spredd
sine skriverier i opplag på flere hundre tusen pr. dag...
For min del må jeg nå motvillig begynne å konkludere med at det rett
og slett er uhørt og uanstendig å komme med kritikk av sider ved
kulturjournalistikken i ei avis:
* Enhver kritikk som kommer UTENFRA "kultur-miljøet" er uttrykk for
kritikerens forakt for den frie tanke og kulturens betydning.
* Videre at jåleri og "name-dropping" GANSKE ENKELT IKKE FOREKOMMER i
kulturkretser, og at man derfor ikke trenger å nedlate seg til å
kommentere slikt i det hele tatt.
* I den grad noe er totalt ubegripelig for 98% av leserne er det DEM
og ikke artikkelen det er noe i veien med.
* Ei avis er til for den som skriver i den - ikke for dens lesere.
* ..og i den grad lesere anerkjennes som til en viss grad
meningsberettiget: Når noen lesere ytrer seg i en retning (oppropet),
kan man bekvemt ta det flertallet som IKKE ytrer seg til inntekt for
det motsette - det velkjente politikerknep med "den tause majoritet".
Trond Andresen