> Slik jeg ser det, stod den kulturradikale tradisjonen for den tanke
>at kunst og kultur først og fremst burde fremme et progressivt og
>revolusjonært innhold. I forlengelsen av dette ønsket man seg en form som
>var diskret og upåfallende, slik at den ikke "tok oppmerksomheten bort fra
>det som betydde noe", altså fra innholdet. Det var denne tanken som avfødte
>sosialrealismen. Denne retningen har avfødt "Historiens kraftlinjer" og
>tonnevis med statuer og malerier av Den Talende Lenin, Det Kommunistiske
>Menneske og Den Lange Marsjen.
Makan til historisk omkalfatring skal man lete etter. "Kulturradikalismen ..
avfødte...sosialrealismen" ?!!?? Leninstatuer og "sukkerbakerstilen"
(svulstige arbeiderhanner og -hunner) osv. dukker opp i forlengelse av
futurismen i Sovjet parallelt med tilstivningen og den kontrarevolusjonære
undertrykkelsen under Stalin. Likheten med den nazistiske stilen er slående
når det gjelder de muskelsvulmende. Førerikonografien hvor vekslende
asiatiske farsskikkelser fremstilles i stråleglans har klare røtter i den
feudale fortiden og har selvfølgelig ikke sin opprinnelse i
kulturradikalismen som jeg oppfatter som et nord- og sentraleuropeisk og
dypt antiautoritært fenomen (i Tyskland Kurt Tucholsky og Bertold Brecht, i
Danmark Poul Henningsen og Broby-Johansen, i Norge Arnulf Øverland f. eks.)
Personlig har jeg vært antistalinist helt fra jeg begynte i danske VS i 1972
og ønsker meg absolutt ingen sosialrealisme, men gjerne noe klassisk
kulturradikalisme - men fremfor alt: ikke kvasiintellektuelt snakk og
tidtrøyte for blaserte studenter. Påstanden om at folk som undertegnede
skulle ønske å fastholde KK i AKPs grep er enten uttrykk for en fantastisk
mangel på evne til å lese indenad eller rett og slett misslykket
provokasjon.
KKs nåværende mangel på linje har netopp sin opprinnelse i de standhaftige
maoistenes manglende evne til å ta et sosialistisk oppgjør med sin fortid. I
kombinasjon med den infantile norske antikommunisme (enhver snørrunge føler
han/hun har "rett til" å vite alt om Marx eller Lenin uten noensinne å lese
dem eller bare en seriøs historiefremstilling selv) fører det til uendelige
runder av journalistisk (selv-)fordummelse. I journalistikk har det lenge
vært et demokratisk fortrinn å være dum og disse holdningene er nå i ferd
med å spre seg til KK.
> En forfatter som Dag Solstad har
>alltid skjønt dette, og det er egensindigheten, viljen til å søke en ny og
>egen form, som gjør at hans revolusjonære romaner lever SOM ROMANER...
Ja, det skulle interessere meg å høre hva Solstad egentlig mener om dette.
"Revolusjonære romaner som lever som romaner" ja,ja. Ordene betyr jo så mye.
Men hva i allverden er en "revolusjonær roman" som dør/er død som roman?
Personlig tror jeg ikke det er mulig hverken å skrive en revolusjonær roman
eller en ditto klaversonate. Som de engang skrev i tidsskriftet "Agora" om
nåtidens romanskriveri: "Romanen er et sted hvor man sover". Dessverre
gjelder det også mange sider i KK. (Solstads bøker er for meg interessante i
den grad de ikke er romaner men lange og underfundige prosadikt som
inspirerer til ettertanke).
> Når mange av kulturskribentene i KK tolkes dithen av folk her i
>KK-forum at de fremmer dekadente og nihilistiske holdninger, tror jeg at
>det langt på vei skyldes at disse skribentene prinsipielt ønsker å ta det
>nye og provoserende på alvor. Og jeg tror at skribentene dermed utsetter
>seg for den mistanke at de ønsker å fremme allslags tvilsomme holdninger,
>fordi de ikke eksplisitt tar avstand fra dem.
Hva er "nytt og provoserende" i dag? Romaner? "Revolusjonære romaner"?
Francois Furet? "Natural Born Killers"? Ordnani? Eller hva? Sannheten er at
det eneste som er "provoserende" i dagens "offentlighet", hvor alt er
tillatt, er satanisme, nazisme, voldspornografi, incest, Hells Angels osv.
"Provoserende" er det, som "markedet" og de trendsettende utroper som
provoserende. Og alt som er "provoserende" er bra. Snart er det kanskje
"radikalt" (igjen) å være nazist (salongnazist förstås, svenske
"kulturpersonligheter" deltar allerede på vovede parties med Hells Angels).
Det er sensasjonsjournalistikkens lovmessige resultat, og den følger
Klassekampen så smått som ledd i den alminnelige "markedsorientering" av alt
og alle som Trond Andresen glimrende forklarer i sitt siste inlegg. Men kan
(skal) man ta det sosialpatologiske alvorlig ved å flirte med det?
Resultatet blir studentikos sensasjonsjournalistikk og annet tidsfordriv fra
"Gaustads mest åpne avdeling" (Blindern if. G. Johannesen). Man er akkurat
sånn passe provoserende til at det ikke spolerer hr. Biedermanns nerver, der
han og hans frue studerer på kultursidene i en avis med det nostalgiske navn
Klassekampen. Man vil pirres i kjedsomheten slik det kultursnobbete
spissborger- og småpamperskap alltid ønsker. Men hva blir det neste? Hvilken
trend som bestemmes av andre skal de hyperradikale neste gang hive seg på
for å kunne ligge framme på de riktige cafeene? Må jeg minne om at det
engang fantes revolusjonære som hadde et tiddskrift som het "GEGEN DEN
STROM" - mot strømmen. I KK flyter alt for mye med strømmen.
Enfant-terriblenes tidsalder er uigjenkallelig forbi når konsumet (av
"provoserende" filmer, plater tegneserier osv.) er blitt deres eneste form
for radikalitet - en radikalisme som utelukkende er en åndssløv og smiskende
posering på diverse backstages til den store norsk/amerikansk/tyske
varekavalkade i håp om å ende som lovende investeringsobjekter (vi skal jo
leve, og selvfølgelig skal vi det, men kall det bare ikke radikalitet).
Dette ble fastslått allerede i "Situasjonistisk Internasjonales" skrifter
rundt 1966 (eks. "Om elendigheten i studentens tilværelse").
I dag hørte jeg på radioen (dansk p1) et interview med en
konsentrasjonsleirfange. Han sa bl.a.: "Samfunnet er verre i dag enn det var
den gang vi satt i leirene". Stille og rolig sa han det mange av oss går og
tenker i vårt stille sinn - men DET var vel noe å diskutere på noen
kultursider? Men det er vel netopp et ledd i den situasjon mannen beskriver
at det ikke vil skje. "Information" kan gjenopptrykke Teodor Adornos tekst
"Om oppdragelse etter Aushcwitz". Kan KK?
Hva er forresten "nytt og provoserende" ved følgende: "Det intrikate
repititive mønsteret med kritikker av kritikker osv. som jubileumsnummeret
har lagt opp til krever at man holder tungen rett i munnen. (Du har f. eks.
netopp lest om min lesning av Tourniers lesning av Deleuzes lesning av
Tourniers bok). Ikke desto mindre er det altså mye tankevekkende å hente i
Critiques jubileumsnummer, for franskkyndige vel og merke." (H.H. Langeland
i en anmeldelse av bemeldte franske tidsskrift i KK 11.10). Min egen tunge
holdt seg ganske rett i munnen under et langt gjesp. Hr. Langeland er vist
et Jean de France-talent litt over gjennomsnittet. Han kan gå rett inn i
rollen uten forberedelse av noe slag. Men bør han ha generalprøve i KK?
> det er ikke lett å
>forklare eller forsvare sin fascinasjon for dem, dersom en slik fascinasjon
>oppstår og man ikke kan få den til å stemme overens med sine moralske og
>politiske overbevisninger. Men disse skribentene mener (tror jeg) at det må
>være mulig å ha flere tanker i hodet på en gang uten å bli stemplet som
>meningsløs og holdningsløs.
Javisst. Men 1) har alt hva man har i hodet ubearbeidet og uigjennomtenkt
offentlighetens interesse i en sosialistisk dagsavis (eller bare en avis)?
(underbevisstheten myldrer jo av "fascinasjoner" og tusenvis av "tanker").
"Jeg følte meg jævla fascinert og pirret av ..." - hvem angår det? og 2)
hvordan oppstår politisk holdningsløshet og moralsk ryggesløshet og hva
skyldes den? Mangel på erfaring og evne til å ta eksistensielle valg? Det er
nok verdt en diskusjon i vår tid. Jvf. f.eks. skjebnen til forskjellige
tyske kulturpersonligheter i den nazistiske gjennombruddsfase som f.eks.
beskrevet av Klaus Mann i "Mefisto".
>Og de har sett at det er fåfengt å ønske seg en
>sanitær kultur der det som er godt er det som bekrefter oss, som masserer
>de ømme radikaler-egoene våre. Jeg mener skribenter som Osman Kibar og
>Kjetil Jakobsen fortjener å bli lest ut fra en slik grunnforståelse, og jeg
>har en mistanke om at en del av opphisselsen rundt KKs kulturprofil piskes
>opp av folk som burde tenke nøyere over sitt eget kultursyn.
Personlig ønsker jeg bare ikke å lese noe studentikost filmanmelderi osv. i
KK som finnes i Morgenbladet og mange andre steder og ofte mye bedre der. Og
det uansett hvordan forfatterne "ønsker å bli lest". "GEGEN DEN STROM"!!!
Trykk heller Dostojevskijs "Kjellermennesket" som føljeton. Kanskje til og
med en Ytreberg eller to kan lære noe av den. Hvem som bør tenke over hva
blir deres eget problem, jeg får kvalme av all denne selvhøytidelige
moralismen på vegne av den hellige journalismen og dens ekstrautstyr
"kultursynet".
>Hilsen Espen Ytreberg, som ellers sverger til denne tesen av Albert
>Einstein, fritt gjengitt:
>Du skal forklare din sak så enkelt som mulig. Men ikke enklere.
Javel. Men det er vel mulig å være enig med Einstein her og likevel hevde at
vi ikke trenger å lese detaljerte fremstillinger om kvantefysikkens
ligninger i en dagsavis? Ennsi språkkvababbelser og ufordøyde
student"lesninger" og skriveøvelser over filosofer som er
vanskelige nok i seg selv (trykk heller originaltekstene).
Hilsen Karsten V. Johansen
PS: Jeg anbefaler lesning av Kurt Tucholsky som motgift mot tidens dumhet,
f.eks. følgende perle:
Ærede publikum
er du virkelig så dum...?
hver en avisredaktør sir jeg beklager
men publikum ønsker de sukrede sager
er det bare semuljevælling du æder?
- ja så fortjener du sandelig ikke bedre!