Vi oppretta tidligere i år Klassekampen Forum på internett som et forum for politisk debatt.
Vi ønsket å skape et elektronisk forum for utveksling av synspunkter og bidra til en radikal,
politisk debatt. Vi syns det til dels har lykkes. På dette forumet har hele tida vært en
understrøm av mer eller mindre sterk kritikk av avisa Klassekampens prioriteringer og
vurderinger. Jeg har ikke deltatt i denne debatten til nå. Dels fordi jeg har ønsket å
avvente utviklinga. Dels fordi en redaktør av Klassekampen ikke kan bruke den knappe tida si
på å delta i alle de debatter som føres blant leserne om avisa. Jeg ser nå at denne
vurderinga har vært feil. Klassekampens redaktør burde fra første stund vært synlig og
profilert i den debatten som har vært ført på KK-forum om avisa. Andre medarbeidere har i
praksis vært avskåret fra å delta effektivt i debatten fordi hver enkelt først i løpet av
denne måneden får direkte tilgang til Internett. Vårt fravær på nettet har nå ført til en
underskriftsaksjon som krever en debatt om Klassekampens redaksjonelle linje. Jeg er svært
glad for at våre lesere vil diskutere vår redaksjonelle profil. Det er uttrykk for et
engasjement som denne avisa lever av og som vi som lager den bør være takknemlige for. Men
jeg tror dessverre oppropets forfattere og underskrivere stiller problemet feil. Oppropet har
funnet fram tre eksempler på vanskelig tilgjengelig språk i Klassekampen, ett fra april, et
fra mai og et fra august. Alle eksemplene er fra kultursidene. Ut fra dette postulerer
oppropet at dette er typisk for kulturstoffet i Klassekampen. Oppropet kritiserer også
featurestoffet for å være for mye preget av "forsøk på journalistiske fiksfakserier". Dette
er en påstand. Min påstand er den motsatte: Det aller meste av kulturstoffet og alt
featurestoffet er lett tilgjengelig. Det er dessuten ubegripelig for meg hva det skulle bety
at featurestoffet er preget av "fiksfakserier". Jeg har gått gjennom kulturstoffet i
september måned og finner der bare en håndfull (maks. fem) artikler (av 50) som kan sies å
være vanskelige. Ingen av dem er uforståelige. Klassekampen for 10. august, der artikkelen
om Hølderlin (ett av oppropets eksempler) var trykt, inneholdt ellers 25 helt "enkle"
artikler, , bl.a. om etterutdanning, krigen i Tsjetsjenia, heismontørstreiken, Natur og
ungdoms sommerleir, Kværners utflagging, Hamarøy, motstandskamp i Guatemala og NRK2. I
tillegg bragte vi noen få artikler som det nok krever en viss spesialinteresse å gi seg eg i
kast med, en om bridge, en om sjakk og en om feminisme og sosialøkonomien. Mitt spørsmål til
oppropsunderskriverne er da. Hvorfor dette voldsomme raseriet mot EN artikkel som utvilsomt
er vanskelig å forstå og som burde vært mer bearbeida. Oppropet bruker også en artikkel om
Julia Kristeva som eksempel: Julia Kristeva er i dag sannsynligvis Europas fremste
feministiske teoretiker. Hun er "vår tids Simone de Beauvoir", for å uttrykke seg i tabloide
vendinger. Hun er ikke lett å forstå, men det er ikke franske intellektuelle. Hun gir
dessuten normalt ikke avisintervjuer. Derfor fikk intervjuet den formen det hadde. Det kan
godt være at intervjuet ble for vanskelig, men jeg syns vi fortjener honnør for å forsøke å
trekke inn i avisa vår tids ledende radikale teoretikere. En del av deres tenkning krever et
språk som er ukjent, akkurat som det var mange som reagerte da den unge ml-bevegelsen i sin
tid innførte marxistiske grunnbegreper i den norske offentligheten. I dag foregår mye av den
interessante radikale teoretiske debatten ikke i marxistiske termer, men det betyr ikke at
verken marxister eller andre venstreorienterte bør avvise den. Dessuten er det helt nødvendig
for Klassekampen å være en avis også for kulturinteresserte som ikke har sin bakgrunn i den
marxistiske tradisjonen. Vår oppgave er å forsøke å gjøre dette stoffet mest mulig
forståelig, og det er ingen tvil om at vi iblant svikter her - som vi iblant også svikter i å
gjøre annet stoff, f.eks. økonomi og utenriksstoff, tilgjengelig for det store flertallet
leserne. Men vår oppgave er definitivt å bringe denne typen stoff , dels fordi det trengs en
vid og åpen politisk, kulturell og teoretisk debatt. Dels fordi en del av det radikale
teoretiske nybrottsarbeidet i dag foregår på en slik arena. Dels fordi våre lesergruppe er og
bør være svært sammensatt. Hvis Klassekampen skal overleve, er vi helt avhengig av å være den
beste avisa på de viktige kulturelle strømninger som fins i vår tid. Klassekampen har helt
siden begynnelsen av 80-tallet hatt kultur som et satsingsfelt. Det har i alle disse åra vært
motstand mot denne satsinga blant en del av avisa venner og lesere. Vi er likevel overbevist
om at den har vært riktig. På 90-tallet har denne satsinga betydd at mye av kulturstoffet har
beveget seg i utkanten eller utafor de tradisjonelle rammene for Klassekampen. Dette har vært
helt nødvendig, fordi den viktigste kultur- og ideologidebatten i virkelighetens verden har
foregått på slike premisser. Det kan man sjølsagt mislike, men Klassekampen verken kan eller
bør sette seg fast i 70-tallets syn på disse spørsmålene, blant annet fordi ml-bevegelsens
kulturpolitikk og kulturanalyse viste seg ikke å holde mål, i motsetning til mye av den
generelle samfunnsanalysen og den økonomiske analysen som på en helt annen måte har vist seg
levedyktig. Gjennom vitalitet og evne til fornyelse og analyse har den marxistiske
opposisjonen i fagbevegelsen klart å skaffe seg en betydelig innflytelse. Situasjonen i
kulturlivet og i det som - med et fremmedord - heter akademia er en helt annen. Klassekampens
såkalte pornodebatt har demonstrert problemene med all ønskelig tydelighet. Denne debatten
har - med få unntak som Wenche Muhleisens utspill og Sheila Jordans artikler om sadomasochisme
- vært preget av til dels parodiske gjentakelser av en pornodebatt som ble ført for snart tjue
år siden. Etter mitt syn er dette et større strategisk problem for Klassekampen enn at en del
av våre artikler om svært viktige personer i nåtidas politiske og ideologiske debatt
(eksempelvis Harold Bloom og Julia Kristeva) har vært for vanskelig tilgjengelige. Å lage en
"radikal, folkelig og stor avis i dag", som er et ønske jeg fullt ut deler med oppropet,
krever svært mye av oss. Først og fremst krever det at vi klarer å se framover. Det krever
blant annet at vi klarer å lage kultursider som engasjerer, opprører, gleder og irriterer den
generasjonen som gikk i barnehagen da dagsavisa Klassekampen ble startet.
Paul Bjerke
redaktør