>>Marxismen har det problem, at den som en ideologi fra forrige og
>>begynnelsen av dette århundre er preget av den samme utviklingsoptimisme og
>>veksttro som liberalismen. Osv.
>>Karsten V. Johansen
>
Terje B. skriver bl.a.:
>Hva med framtida, RV?
Noen foreløpige kommentarer i all hast.
Generelt: Jeg er meget enig med dine bemerkninger om at venstresiden trenger å
endre sitt språk, så vi ikke støter vekk folk med feil assosiasjoner. Vi må
bare være klar over at språket i samfunnsdebatten domineres og preges av andre,
som føler seg truet av oss. Her må vi både utvikle vår retorikk og reise
forslag til demokratisering av ordskiftet i samfunnet som mere og mere styres
av penger og makt.
>Det hele drives av at eierne må tjene mer penger enn andre eiere av
>såkalt konkurrerende bedrifter. Formålet med produksjon av varer er å tjene
>penger, ikke produsere holdbare, naturvennlige varer og skaffe folk det de
>trenger. Dagens varer er lite holdbare, ofte med innlagte svake punkter for
>å forkorte levetida , og er laget så billig som mulig. Dette uttrykket har
>nå fått feste seg som en gylden regel: "Så billig som mulig": Olje, plast og
>kjemien rundt dette er markedsøkonomisk billig. Metall, tre og naturstoffer
>er dyrt. Derfor lever vi i dag i en verden som gir oss allergier, kreft,
>redusert fruktbarhet og en lavere livsstandard. Markedsøkonomien har ingen
>mekanismer som kan endre dette: "Money talks".
Her mener jeg vi er nødt til å gå inn i debatten om økonomiske teorier,
økonomisk tenkning og økonomiske beregningsmetoder som en del økologiske
økonomer har begynt, først og fremst den tidligere verdensbankøkonomen Herman
E. Daly med boka "Det felles beste". Dagens økonomi, hevder han, er egentlig
ikke økonomi i dette ords opprinnelige betydning (husholdning), fordi den ser
vekk fra det man kunne kalle 'naturens realøkonomi': mengden av forskjellige
ressurser, hvor lang tid det tar å gjendanne disse, tålegrenser osv. Dagens
økonomi er bare teoretisering over og raffinering av hva Daly kaller
'krematistikk', som er et gammelt gresk ord som betyr: kunsten å tjene
penger/øke sin private fortjeneste.
Denne kunsten tar historisk sitt utgangspunkt i lurendrejeri samt ideen om
forrentning: pengenes egenformering. Ideens opprinnelse er, at ved utlån av
f.eks. en geit (i det gamle nordafrika fungerte kveg som penger, roten av ordet
penger er lat. pecos, som betyr kveg) i en viss tid hadde man krav på ikke bare
å få igjen geita, men også det avkommet (herav begrepet 'avkast'), som kunne
forventes i lånetiden. Problemet er åpenlyst: kveg ikke bare formerer seg, men
DØR også, mens penger jo aldri dør, de lever evig, selvom inflasjonen forringer
verdien. Verdien av allt som produseres (målt f.eks. i energiekvivalenter og
informasjonsinnhold) øker langtfra (og kan på grunn av tålegrensene i naturen
ikke økes) i den takt som pengeverdienes økning kan presses oppover av
rentekravene. Pengeverdiene (den abstrakte rikdommen) har ingen oppover gitt
grense, men det har naturens konkrete verdier, som hele økonomien til syvende
og sist hviler på. Problemet i dag er at menneskenes fascinasjon av *den
abstrakte rikdommen* og dens himmelflukt (det vi kaller kapitalismen) truer med
å ødelegge *den levende rikdommen* (herunder også nedarvede kulturelle
verdier/erfaring), som jo er den eneste som egentlig finnes. Som Hans Magnus
Enzensberger sa i et interessant program fra dansk p1 ('harddisken'): kampen
for økologien blir i høy grad en kamp mot sider hos oss selv. Og det som får
verdi i fremtiden, er sådanne ting som idag regnes for 'gratis/verdiløst': fred
og ro, plass, tid, omtanke osv. Dvs. vi begynner å få opp øynene for, at vi er
havnet i Kong Midas' felle: allt vi rører blir til penger (tall på papir og i
elektroniske lagringsmedier - symbolske verdier), men den konkrete rikdommen
som symboliseres forsvinner samtidig. Allt dette peker mot en oppløsning av
politikk i tradisjonell forstand.
Hertil kommer så det urgamle og nok evige menneskelige problem med de, som tror
de kan stjele lykken fra andre - overklassen, de onde, snylterne eller hva man
vil. Kommunismens farlige illusjon har vært å tro, at man kunne utrydde dette
og nå paradisiske tilstander ved å 'avskaffe kapitalismen' gjennom (i beste
fall) renferdig statsadminstrasjon og krig (dvs. mord og terror og annen
tradisjonell maktbruk) rettet mot bestemte grupper. Et tema som er alt for lite
utviklet hos oss (og vel bare finnes i tradisjonelle/'primitive' myter og hos
anarkistiske retninger og gandhismen): hvordan makten og
overfloden/pengebesittelsen skader de som har dem inklusive oss selv, hvordan
ondskapen skader sine utøvere.
>· Folks behov vurderes kun utfra om varen selger: Har ikke kunden kjøpekraft
>(arbeidsledig, lav lønn el.lign) har hun heller ikke behov.
Eller:det er de fattiges egen skyld at de er fattige. Dette er overklassens og
de vellyktes selvrettferdiggjørelse overfor åpenlyse problemer. Poenget er, at
det slår tilbake mot overklassen selv: de fattige blir fler og samfunnet
oppløses i kynisme og likegyldighet.
>I det lange løp må løsningen ligge langs en hovedretning: Vi må produsere og
>fordele varer og tjenester styrt etter behov og økologiske begrensninger. Vi
>må produsere varene vi trenger på en måte som krever minst mulig energi,
>minst mulig lagerressurser, minst mulig giftighet, kortest mulig transport
>og lengst mulig holdbarhet: Vi må la folkestyret (hvem ellers?) bestemme
>dette ved å legge opp vareutvalget, bestemme kvaliteten og hva som er
>viktig å produsere. Vi må bruke den kunnskapen som finnes, blant fagfolk
>innen ernæring, biologi, kjemi, fysikk og andre naturvitenskaper til å
>"konstruere" varene i samarbeid med folkevalgte. Vi må bruke kunnskapen
>innen samfunnsfagene for å skissere demokratiske løsninger på hvordan denne
>produksjonen skal styres: Hva kan bestemmes i bedriftene, kommunene,
>fylkene? Hva må bestemmes på riksplan? Vi må også finne moderne løsninger på
>korrupsjon og levende demokrati.
Her er problemet ikke å bli enige om dette, men å presisere samt å finne
realistiske veier til å nå disse målene, som i dag betraktes som villt
urealistiske av det uhyre flertall ikke minst på grunn av den historiske
kommunismens nederlag. Vi må ikke konstruere fine luftslott og forespeile
idylliske tilstander som ikke tar hensyn til hva som foreløpig har vist seg
umulig eller svært vanskelig i praksis og som mere eller mindre naivt ser bort
fra urgamle menneskelige svakheter ('ondskapen'), for da blir vi ikke tatt
alvorlig. Her har vi uhyggelig lang vei å gå.
Så langt en foreløpig kommentar.
Karsten V. J.