Venstresida og strømprisene
På side 2 i KK 26.9 skriver Paul Bjerke under tittelen "Ideologisk krise" at
"Det vannvittige strømprishoppet har gjort livet vanskelig å leve for
markedsliberalistene. Men energipriser er også en utfordring for
venstresida". Nå er min omgang med markedsliberalister noe begrenset, men
etter media å dømme er nok Bjerkes skildring av markedsliberalistenes
vanskelige liv noe overdrevet. Men jeg håper Bjerke har rett.
Hva så med venstresida? Bjerke skriver helt riktig at: "Men en markedsstyrt
strømpris som farer opp og ned ... bidrar ikke til sparing. Det kan bare en
politisk planlagt prisøkning gjøre". Bjerke skriver videre at hvis man går
inn for høy strømpris "som et nødvendig miljøtiltak, må man sørge for et
prissystem som tar sosiale hensyn. En mulighet kan være å gjenninnføre det
gamle systemet med billig abonnement og en høy pris på overforbruk. Men en
langt mer effektiv og sosial form for energisparing er likevel storstilt
offentlig satsing på enøk-tiltak. Det veit alle og det er vedtatt en rekke
ganger i ulike politiske fora, men fordi Norge i dag styres av
monopolselskaper som produserer energi, er det sjølsagt ingen vilje til i
regjeringa til å sette slike tiltak ut i livet".
Jeg mener Bjerkes analyse av hvorfor enøk tiltak ikke blir satt ut i livet
overser en vesentlig ting - at de ikke er økonomiske. Det lønner seg ikke
nok gitt dagens priser. Hvem setter igang å bygge om når gevinsten er liten?
Og om staten gikk inn med massive subsidier - de skal jo også betales. Og
selv om vi - for en gang skyld - fikk tak i borgerskapet til å hoste opp de
penga - de kunne vi jo bruke til barnehager eller sjukehus. Kanskje har vi
mer behov for det enn trippel-vinduer?
Analysen av monopolselskapene er også for enkel. Hvis de først har bukta og
begge endene kan de jo bare sette opp prisen på den mengden post-enøk strøm
vi bruker til strømregninga er like stor som idag. Da får de like mye ut av
oss norske forbrukere - og kan selge mer strøm til utlandet.
Monopolselskapene kunne kanskje frykte en overgang til solenergi,
bio-brensel eller lignende, men med **dagens** strømpriser er det ikke disse
noen virkelig trussel. Konklusjon: klassiske enøk-tiltak er ikke noen
trussel mot monopolselskapene. Slike tiltak er rett og slett ikke
økonomiserende nok, gitt **dagens** priser.
Poenget er at *dagens* priser, spesielt på olje, men også på strøm ikke er
fornuftige, dvs. ikke er økologisk forsvarlige. Vi har allerede ofret for
mange vassdrag - og fortsetter forbruket slik som i dag - ryker Jotunheimen
og en rekke andre naturperler. I hvertfall hvis vi i tillegg skal fyre
mindre med olje pga drivhuseffekten. Høy oljepris, men også strømpris er en
enkel måte å signalisere til oss sjøl at vi setter stor pris på Jotunheimen
og et stabilt klima. En riktig (dvs. høy i forhold til dagens pris)
strømpris sier mer enn hundretusenvis av glansa brosjyrer fra myndighetene
- også under sosialismen.
Defor burde venstresida for mange år siden ha laget en øko-sosial
"pakke-løsning" - skatt på flybensin, vanlig bensin og dyrere strøm på den
ene sida. Høyere lønn for alle lavtlønnte, full barnehagedekning, halvering
av priser på tog og bane på den andre.
Men venstresida er for alt godt for "storstilt satsing på enøk-tiltak". Men
uten å gå inn for høyere energipriser. I tillegg snakker en ikke om
nasjonalisering av el-verkene eller en konsekvent prisstruktur, dvs.
planøkonomi. Godt vær og alt til lave, subsidierte priser : dette er ikke
radikalt - bare urealistisk, uøkonomisk og uøkologisk. Under kapitalismen
og som under sosialismen. Som Lenin ville ha sagt: Sosialisme er arbeiderråd
og dyr strøm.