Kameratslig hilsen Pål
DEN KOMMUNISTISKE TANKEN
Klassekampen har for første gang på mange år viet diskusjonen om kommunismen stor plass. Det har avisa gjort gjennom å kjøre et firesiders ukommentert essay av Francois Furet, mannen som gjorde seg bemerket ved å erklære den franske revolusjonen for en historisk unødvendig hendelse. Oppslaget var en skandale, ikke fordi det i og for seg er gærnt å gi reaksjonære ideologer spalteplass i ei revolusjonær avis, men dels fordi artikkelen var dårlig og dels fordi Klassekampen ikke på noen måte tok stilling til den. Furets artikkel er så dårlig, så omtrentlig og så overflatisk at den ikke egner seg som noe utgangspunkt for diskusjon. Slik sett blir oppslaget bare en dårlig bruk av trykksverte og papir. Fordelen ved KKs oppslag er at avisa med det har erklært at den er åpen for store artikler om kommunismen og sosialismen, og det bør hilses verdsettes og benyttes.
Furet erklærer den kommunistiske tanken død. For en som gir seg ut for å forstå historie, er det forbløffende historieløst å ikke se at denne erklæringa har gjentatt seg mange ganger i historia. Forut for 1848-revolusjonen trodde overklassen at den kommunistiske tanken var død for godt. Det er jo den forestillinga Marx spiller på i sine berømte, ironiske ord om at det går et spøkelse over Europa, kommunismens spøkelse.
Hvorfor kalte Marx kommunismen for et spøkelse? Jo, fordi de reaksjonære kreftene for lengst hadde erklært den kommunistiske tanken for død og begravet. Så reiste den seg i 1848 og sendte sjokkbølger gjennom Europa.
I 1815 trodde Den hellige alliansen også at den hadde skapt et system som gjorde kommunistiske tanker umulig. Det varte i femten år. Etter julirevolusjonen i 1830 trodde herskerne igjen at de hadde fjernet de kommunistiske ideene for godt. Men på førtitallet oppsto den igjen og gikk som en løpeild gjennom det politiske landskapet helt til den ble en præriebrann i 1848. Men på 1860-tallet var den igjen erklært død, til kommunardene satte den ettertrykkelig på dagsordenen i 1871. Slik har det vært gang på gang opp gjennom historia.
Det er vanlig i vulgærpressa å sette likhetstegn mellom kommunismen og den kommunistiske tanken på den ene sida og regimene i Sovjetunionen, Kina, Cuba osv. Men den kommunistiske tanken er jo mye eldre enn alt dette. Man finner elementer av den hos Platon, blant de urkristne, hos Thomas Moore, blant de fattige bøndene i den tyske bondekrigen og blant de mest konsekvente opprørerne i den franske revolusjonen. Kommunismen som tanke oppsto ikke med Marx. Den kommunistiske tanken skapes av undertrykkinga. Det er brutal klasseundertrykking og hard utbytting som får folk til å tenke den tanken at det skulle vært veldig fint å slippe dette, fint å ha et samfunn der ingen utbytter andre, et samfunn der arbeidet er en kreativ glede og ikke et mer eller mindre fordekt slaveri for en liten klikk rikfolk.
Den tanken er ikke mer komplisert enn slik den er uttrykt i Ellinors vise:
Æ drømme at vi får en vår
da undertrøkkinga på jorda stainse.
Ei ny tid kommer sjøl om fjellan står,
og det blir like fint å jobbe som å dainse.
I dag er begrepet kommunist langt på vei diskreditert i vide kretser, fordi kommunistpartiene i tidligere koloniale og halvføydale land utviklet seg til halvføydale og korrumperte maktapparater. Men det fjerner ikke behovet for den kommunistiske tanken. General Suharto banker den kommunistiske tanken inn i hodene på indonesiske demonstranter i et desperat forsøk på å banke den ut av hodene deres. Verdensbanken, Pengefondet og denne verdens arrogante og styrtrike kapitalister utfører handlinger hver eneste dag som får folk til å drømme om det klasseløse samfunnet.
Foreløpig ytrer ikke den kommunistiske tanken seg som en politisk bevegelse. Den ytrer seg i stedet i en forvrengt form i religiøs fundamentalisme. De fattigfolkene i Kairo, Paris og Ankara som vender seg mot Mekka og krever gudsstaten gjør det som en direkte følge av imperialisme og klasseundertrykking. For dem spiller religionen rollen som "et hjerte i en hjerteløs verden", som Marx sa. (Se Kritikken av Hegels rettsfilosofi.) Men drømmen om gudsstaten, et nytt Jerusalem eller hva det måtte være, er bare en projisering av de undertryktes lengsler etter et bedre liv. Det høyst jordiske behovet for å nedkjempe klasseskillene, projiseres foreløpig opp i himlene. Men dette er bare et symptom på at for de undertrykte er jorda fortsatt en jammerdal. Før eller seinere vil de innse at løsninga på disse problemene ikke ligger over skyene, men i høyst jordiske og politiske samfunnsendringer. Før eller seinere vil de avsløre de religiøse lederne og kreve endringer her på jorda i stedet for en h
øyst tvilsom frelse i det neste liv. Når det skjer i masseomfang, vil det være duka for en ny vår for den kommunistiske tanken.
Furet kan godt få fire sider i Klassekampen hver eneste uke til å erklære den kommunistiske tanken død, men det kommer ikke til å hindre den kommunistiske tanken fra å gjenoppstå, slik den alltid har gjort.
Men hva så? Sjøl om den kommunistiske tanken gjenoppstår gang på gang, kan det likevel hende at den er urealistisk gang på gang. Å svare på dette spørsmålet er en helt annen utfordring enn å drøfte Furets borgerlige ønskedrømmer.
For å nærme oss svaret på dette, må vi se på kapitalismens situasjon i dag.
Det er riktig at kapitalismen har seiret over hele verden. Det er dens problem. Så lenge den ennå den ikke hadde realisert alle ekspansjonsmulighetene sine, lå det et vekstpotensial der. Nå har den trengt ut i de mest avsidesliggende avkroker av verden. Det er ikke lenger mulig å kompensere manglende fornyelse i de kapitalistiske kjerneområdene med å legge jomfruelig mark under seg. Det er ikke en gang mulig å utnytte en verdensomspennende konflikt mellom to systemer til akkumulasjon gjennom militarisering. Den sosialistiske faren var et effektivt våpen i USAs hender for å dempe de grunnleggende konfliktene mellom rivaliserende imperialistiske stater. Nå er hele det virkemiddelet borte.
Under oljekrisa på syttitallet kunne de sentrale imperialistlanda kompensere stagnasjonen i sin egen industri med en lånefinansiert vekst i den tredje verden. Dette utløste gjeldskrisa som la store økonomier i grus og som til og med rystet børsene i den vestlige verden. På åttitallet kunne konfrontasjonen med Sovjetunionen brukes til historiens største militære opprustning, der industrien i mangel av annen vekst fikk et statsfinansiert gigantmarked å støtte seg på.
På kort sikt ble sjølsagt Sovjetunionens sammenbrudd en åpning av nye markeder, nye og billige råvarekilder og tilgang på ekstremt billig arbeidskraft. Men til nå har det jo ikke gitt noen vekst. Vest-Tyskland annekterte DDR og gikk over fra å være netto kapitaleksportør til å bli netto kapitalimportør. Tysklands rolle som lokomotiv i EU ble alvorlig undergravd og planene om en valutaunion fikk seg noen skudd for baugen. Til nå har også Russland vært et tvilsomt investeringsobjekt for vestlig kapital. Den eneste virkelige veksten skjer i Øst-Asia og særlig i Kina der tidligere sosialistisk eiendom kapitaliseres og kinesiske arbeidsfolk gjøres til lønnsslaver for kinesisk og utenlandsk kapital. Denne veksten er imidlertid ikke noen udelt glede for kapitalismen. I samme tempo som Kina rykker opp til å bli en av verdens økonomiske giganter, i samme tempo øker de indre motsetningene i verdenskapitalismen.
Et annet forhold, som strategisk er enda mer alvorlig for kapitalismen, er det jeg i mangel av noe bedre vil kalle strukturen på verdiskapinga. Den delen av kapitalismen som virkelig kan demonstrere vekst, nemlig telekommunikasjon og datanettverk, har den egenskapen at den tenderer til å skape bruksverdier som det er vanskelig å omdanne til bytteverdier. Gjennombruddet for internett kom som et sjokk for alle de store data- og telekommunikasjonsselskapene. Plutselig ble det mulig å ringe verden rundt for samme pris som ett tellerskritt. En vare som bare for kort tids sia ble omsatt til en betydelig pris, blir på kort tid så billig at den knapt kan prises. Og dette er bare begynnelsen, for det neste blir at andre varer og tjenester som på grunn av høye telekostnader har vært knapphetsgoder, også vil være tilgjengelig i overmål. Det gjelder sjølsagt i første omgang alle former for informasjon, men sjøl noe så handfast og konkret som tradisjonell industriproduksjon baserer seg i høy grad
på mye informasjon. Deler av denne informasjonen har hatt en høy pris, på grunn av knapp tilgang. Eksempel: På åttitallet var det mulig å selge datatilgang til Norges lover for en høy pris gjennom Lovdata. Bare jurister som skriver regninger med gaffel hadde råd til å bruke tjenesten. Nå kan du søke i Norges lover gratis, om enn på kanten av loven(!), over nettet. Det vi ser er den første lille begynnelsen på et omfattende sammenbrudd i det verdisystemet som kapitalismen bygger på. I lange tider har kapitalen i sin jakt på profitt søkt å erstatte levende arbeid med maskiner. På dette området har de lykkes svært godt, men siden verdien av en vare er summen av den mengden menneskelig arbeid som er nedlagt i framstillinga av den, vil en slik suksess få uventa konsekvenser. Et produksjons- og samfunnssystem bygd på bytteverdi havner i konflikt med sin egen suksess. Hvis vi tenker oss at kapitalen lyktes ett hundre prosent med å erstatte levende arbeid med dødt arbeid, vil fortsettelsen av
den kapitalistiske produksjonsprosessen bli en umulighet. Den eneste logiske, men også den eneste mulige samfunnsformasjonen for en slik produksjonsprosess, ville være en bruksverdiøkonomi, altså en økonomi der produktenes og tjenestenes bruksverdi ville stå i sentrum og ikke deres bytteverdi.
Nå er nok drømmen om å erstatte alt menneskelig arbeid med maskiner en urealistisk drøm, en utopi. Interett melker ikke kyr og skifter ikke møkkete bleier. Men det er da heller ikke det jeg snakker om. Jeg snakker ikke om et framtidssamfunn der det menneskelige arbeidet blir overflødig, men om at samfunn der arbeidet som økonomisk kategori blir trengt ut i utkantene av økonomien. Kapitalen vil nødvendigvis prøve å tviholde på priser som gjenspeiler et tidligere nivå på arbeidsproduktiviteten, men dette vil bli stadig mer fiktive og spekulative verdier, og når fiksjonen bryter sammen, bryter grunnlaget for industrier, sektorer eller bransjer sammen.
Denne prosessen er allerede langt framskreden. Aller tydeligst ser vi dette i forbindelse med valutahandelen. Bare 5% av verdens valutamengde går med til å betjene verdens handel med varer og tjenester, resten brukes til valutaspekulasjon. I finansverdenen handles det mer i "futures" og "junk bonds" enn i virkelige verdier, noe som allerede har utløst voldsomme finanskriser.
Hvor langt vi har kommet i denne kapitalismens undergraving av sitt eget verdisystem, er det utafor min kompetanse å fastslå. Hver enkelt av oss har vansker med å se så mye ut over vårt eget korte livsløp. Økonomiske systemers liv måles i helt andre målestokker. Men tendensen er det ingen tvil om, og nå som hele verden er lagt under kapitalismens fulle og hele kontroll, vil disse tendensene skyte ytterligere fart. Uten noen systemmessig konkurrent vil kapitalismen våge seg på en langt mer brutal utbytting av arbeidskrafta og en langt tøffere utsjalting av de svakere. Sosialismen er tydeligvis ingen trusel på kort sikt. Dette vil få kapitalens politiske og økonomiske representanter til å bli overmodige, til å se bort fra de djupe og langvarige understrømningene.
Nå er ingen tendens uten mottendens. Rundt omkring i verden spør man hverandre om hvordan man skal tjene penger på internett, og noen vil sikkert klare det. Nettet er for lengst kvitt sin anarkistiske dyd og er i ferd med å bli en markedsplass. Det vil oppstå nye markeder og nye tjenester som kan prises, men det er betegnende for situasjonen at vi her har en teknologidrevet forandring der kapitalistene er på etterskudd når det gjelder å finne profitable nisjer. Tidvis vil man også lykkes i å motvirke undergravinga av bytteverdien. Ved hjelp av strengt lovverk og knallharde sanksjoner kan man holde prisene oppe på et kunstig nivå. Prisen på CD-plater er et aktuelt eksempel. Produksjonen av dem koster nesten ingenting og krever svært lite arbeidskraft, men plateselskapene har lykkes i å holde prisene oppe på et høyt nivå. Denne monopolistiske prisfastsettelsen skjer under dekke av å verne om verdien av intellektuelt arbeid. Men det er ikke kunstneren, forfatteren eller designeren som si
tter igjen med gevinsten, men det internasjonale monopolet som har kjøpt opp rettighetene og som utnytter sin monopolstilling til utpresning. Men akkurat som IBM-klonene fra Østen sendte PC-prisene i fritt fall, vil internett, private CD-brennere, billige skannere osv. slå beina under slike monopoler. Også det intellektuelle arbeidet vil møte mye av den samme skjebnen som det fysiske arbeidet.
Mens den kommunistiske tanken synes å være begravd, i hvert fall for folk som bare ser overflatefenomener, ser vi at den moderne kapitalismen for å virkeliggjøre sine kortsiktige mål, legger vilkåra bedre til rette for kommunismen, dvs. bruksverdisamfunnet, enn noen gang tidligere i historien. I det rabiate rotteracet for å tyne merverdi ut av folk over hele kloden, vil kapitalismen gjenskape drømmen om kommunismen for n-te gang. Når disse to tendensene møtes, vil muligheten for et virkelig kommunistisk samfunn for alvor være til stede. Vi snakker da ikke om en krigskommunisme, basert på nødens nødvendighet, slik de famlende forsøkene vi hittil har sett. Vi snakker om en grunnleggende samfunnsendring som blir en økonomisk og teknologisk nødvendighet.
Noen vil sikkert oppleve dette som gammeldags determinisme, en tro på at framtida går på skinner. Et lite skritt på veien vil jeg gi dem rett, kapitalismen har indre lovmessigheter som den ikke klarer å kvitte seg med. Det er disse som skaper nødvendigheten av kommunismen. Om menneskeheten vil lykkes i å gjøre det nødvendige, er en annen sak. Det er blant annet et politisk spørsmål. Det kan sjølsagt tenkes at de nødvendige forandringene ikke skjer, og at menneskeheten gradvis forgår i kriger og økologiske ødeleggelser. Derfor kommer vi aldri utenom den politiske kampen om huene til folk. Valget står slik Rosa Luxemburg formulerte det: Sosialisme eller barbari. Kapitalismens midlertidige triumf har ikke gjort dette perspektivet mindre aktuelt. På den andre sida ser vi alt nå konturene av hva det er mulig å skape dersom verden frigjøres fra kapitalismens rovdrift. Derfor blir det både nødvendig og meningsfylt å slåss for et nytt samfunn.
Pål Steigan