>Dette tror jeg ikke på! Marxistiske teoretikere har klart sagt hva de vil
>med brei-fronter. Det er for å bygge partiet, og ikke av hensyn til fronten
>og dens mål.
>
>Clara Zetkin om de kommunistiske frontorganisasjonene:
>"Slike organisasjoner må ikke bli bekjentgjort i rødt med ordene
>"Kommunistisk organisasjon". Tvertimot må de utadtil bære synlige preg av å
>være nøytrale organisasjoner... Det er ikke bare ønskelig, men meget
>viktig, at representanter for alle tankeretninger blir sluppet inn i de
>bestemmende organer. Det som virkelig betyr noe er at målene og programmene
>til disse organisasjonene blir diktert til dem (uten at de innser det) av
>kommunistpartiet."
>
>Plekhanov:
>"Kommunistene ønsker enhet som et menneske ønsker å forene seg med et
>stykke brød, han svelger det."
>
>Lenin:To taktikker:
>"Vår midlertidige taktikk"..."plikt til omhyggelig å betrakte våre allierte
>som om han var en fiende."
>
>Kominterns kongress i 1925:
>"Enhetsfront-taktikken var og forblir en revolusjonær strategisk
>manøvreringstaktikk for den kommunistiske fortropp...
>
>Det viktig å få slutt på denne kampen mellom ulike kommunist-fraksjoner.
>Det gjøres best ved å velge flest mulig uavhengige, som har sin primære
>lojalitet til SOS Rasisme og ikke til organisasjoner/partier utenfor, inn i
>SOS Rasismes ulike organer
Du har her glimrende sitater som klart belyser transmisjonsreim-oppfattelsen
blant en del marxister (AKP-tradisjonen bygger ikke engang på disse men på
stalinistisk-maoistiske dogmatiseringer). Men: det fantes og finnes utbredte
(om enn ikke her i verdens navle: Gnore) marxistiske og rådkommunistiske
oppfatninger som går i en helt annen retning. Disse fikk en rennesanse med
68-opprøret i Paris, Berlin, Praha og Torino/Milano og andre store
europeiske byer, et forhold som stort sett er ukjent i Norge, hvor
68-opprøret aldri er blitt oppfattet som det det var: antiautoritært og
orientert mot arbeiderautonomi, et begrep som er helt fremmed for Lenin.
Troskis teori om substitusjonismen (faren for at partiet trer i steden for
massene) som han forlater i revolusjonsperioden men senere gjenopptar peker
i samme retning. Maos paroler som "Hundre blomster" og "Bombarder
hovedkvarteret" ble i Europa naivt feiltolket som uttrykk for det samme,
mens de i virkeligheten ser ut til å ha vært massemanipulasjoner som ledd i
fraksjonskamper i den kinesiske partitoppen.
Rosa Luxemburg og tyske rådskommunister var klart ikke på linje med Zetkins
tyske leninisme men åpnet for massenes selvstendige rolle og protesterte mot
Lenins tankegang om partiet som ufeilbarlig ledelse på linje med paven (se
spesielt hennes: "Den russiske revolusjon" fra 1918). Anton Pannekoeks
kritikk av partiteorien til Lenin var mere klar enn Luxemburg, det samme
gjelder Karl Korsch ("Staten og kontrarevolusjonen", dansk overs.), Arthur
Rosenberg ("Demokratie und Sozialismus") og Paul Levi. Gramsci i Italia er i
sin rådskommunistiske fase (1918-20) i ferd med å utforme en teori og
praksis som er helt forskjellig fra Lenins. Den bygger på det historiske
forhold at italienske arbeidere befinner seg på et helt annet intellektuelt
nivå enn tilfellet er i Russland. Senere bygger Gramsci opp en hegemoniteori
om arbeiderklassen og en statsteori som rager himmelhøyt over Lenins
Marxexegese. Dette ble på seksti- og syttitallet videreutviklet i kretsene
rundt Il Manifesto. Bordigas spesielle napolitanske partiteori er et annet
uttrykk for avvikende oppfattelser som fortsatt har en viss oppslutning i
Italia blant eldre arbeidere. De spanske anarkosyndikalistene har en
spennende og omfattende massepraksis som helt bryter med den tyske
sosialismens (som Lenin bygger på) tradisjoner. Ernest Mandel har gitt en
oversikt over disse tradisjonene med originalkilder i sin bok på det svenske
partisanförlaget (1972?). Den burde vært obligatorisk lesning for enhver som
vil kalle seg sosialist i Norge i dag. Likeledes en viss klassisk dannelse
rundt det athenske demokrati og Solons lover, det er tross alt her alt tar
sin begynnelse (så langt vi har skriftlige kilder).
Lesning av tekster som ligger før den instrumentelle tenkningens tid
(målrasjonalitet er idag den eneste form for rasjonalitet og er derfor blitt
til irrasjonalitet) er nødvendig for ikke å bli underlagt nåtidens psykoser.
Vh. Karsten Johansen