jonivar: "Religion dreier seg om de store sammenhenger, og om å gi
verden mening. Religion er et uttrykk for vår trang til å sette livene
våre inn i en større sammenheng, og et nødvendig hjelpemiddel for å
identifisere hva som er viktig (og hva som er mindre viktig). Jeg sier
nødvendig, og fornærmer dermed kanskje flertallet her."
Å bli fornærmet ville bare være ualminnelig tåpelig. Men har det aldri
slått deg at det finnes et alternativ til religion som heter filosofisk
undren? Jeg mener kort fortalt, at det humanistiske og reelt
fremskrittsvennlige som finnes i deler av den kristne tradisjon, skyldes
gresk filosofi (jonivar, du glemmer typisk nok Prometeus i din
gjennomgang av gresk gudeverden) og ikke de bibelske dogmene. Det samme
kan vel stort sett sies om den islamske tradisjon, uten at jeg kjenner
nok til dette. Filosofene har tilført (og delvis opphevet religionen
ved) tenkning/vitenskap, dvs. areligiøsitet. I dag mener jeg at i den
grad folk tilslutter seg noen av de eksisterende religiøse "tilbud",
skyldes det at de gir opp å tenke. De blir sedate, får konvensjoner osv.
"So manch ein Generation/lief Sturm auf den Despoten Thron/und ward
beschissen um den Lohn" (Wolf Biermann). Menneskeheten kan kun takke
sine kjettere for at den fortsatt eksisterer.
Stort sett benytter folk betegnelsen "gud" på det de ikke kan
forklare/forstå. Problemet er at de religiøse ikke innser at det er det
de gjør og at de i tillegg vil innføre det de ikke forstår som en eller
annen allmektig førstebeveger eller diktator i universet. Det kan man nå
imidlertid til nød forstå behovet for.
Der hvor min toleranse stopper, er når folk nekter å bruke logikk: enten
finnes en allmektig kraft/gud - men da må denne med stor sannsynlighet
være ond (Camus) - når man betrakter det Hegel kalte historiens
slaktebenk gis ingen annen konklusjon. Eller så tror man som Bush og de
fleste av dagens kristne, parallelt til middelalderens tro at verden er
en kamp mellom en gud og en djevel (en opprørsk engel styrtet i
avgrunnen til en noe verre skjebne enn Prometeus - er den gud som gjør
dette god?) - men da er jo guden ikke allmektig lenger og hvordan vil de
gode forklare mange av sine egnes ondskap og djevelens kolossale makt.
Eller også finnes denne allmektige førstebeveger ikke, og vi må i
tillegg konstatere at Darwins tilsynelatende
"vitenskapelige" men skjult bibelske forestilling om at mennesket
representerer et framskritt er naiv. Eller bare ta dette: Hvordan vil de
kristne på een og samme gang hevde at guden er god og samtidig innse at
det var ham og ingen annen som utpekte Judas til å begå forræderi? Uten
forræderi ingen korsfestelse, ingen himmelfart osv. Korsfestelsen skal
bety at den gammeltestamentelige hevnguden forsoner seg - men på hvilken
måte gjør han det? Den er umiskjennelig merket av tidens tand og til
syvende og sist må jo andre bære skylda for guds ondskap. Når man
begynner å tenke nærmere over dette innser man hva det er for noe
ubegripelig selvmotsigende sludder som selvsagt lar seg utnytte til den
verste ondskapsfullhet og manipulasjon, hva det da også har blitt. De
fleste kristne menigheter har med tiden oppvist de mest fantastiske
eksempler på psykopatisk terrorvirksomhet utført i godhetens navn.
Netopp Dostojevskijs "De besatte" er utrolig ubehagelig ved den lumpne
måten hvorpå den hele tiden konsekvent forherliger og idylliserer den
zaristisk-ortodokse undertrykkelsen ved sin manglende forståelse av hvor
"de revolusjonæres" galskap egentlig stammer fra (bortsett fra deres
personlige psykologi): fra den brutale og barbariske ortodokse
tradisjonen selv med dens velsignelse av århundrers maktbestialitet i
godhetens navn. Men de kristne blir liksom alltid så milde og
tilgivende, når talen er om dette. Kristendommen har i årtusener forbudt
tenkning under henvisning til den evige fortapelse som truer enhver som
våger å stille spørsmål ved dogmene.
Erfaringen har dessverre lært meg at det er utsiktsløst å ville
diskutere saken med religiøse: de viker bare utenom og/eller setter seg
på sin moralske hest og begynner å vifte med alle pekefingrene sine. En
gang spurte jeg for eksempel en muslim som sto og reklamerte for sitt
paradis, hvordan han kunne begrunne for meg at det var bedre å havne i
muslimenes paradis eller helvete enn i de kristnes ditto. Selvsagt intet
svar - bare raseriutbrudd. Det verste ved slike religiøse er dette: de
vil absolutt frelse oss og logisk følger derav: de vil ikke høre på oss.
"Frykt ikke, ditt hode skal bare hogges av! Så erkjenner du sannheten!!"
(Didi til Tintin i en berømt scene).
Religion er egentlig en betegnelse på det folk har gitt opp å begripe og
som de derfor innhyller i pseudoforklaringer og abrakadabra. Det kan
være mer eller mindre velment og ofte preget av dyp tenkning - men
likevel. Noen kan leve med at alt ikke kan begripes og tør se det i
øynene, de religiøse kan ikke, de gir i de fleste tilfeller opp allerede
før diskusjonen/filosofien overhodet har begynt. Så usannsynlig kjedelig
med slike "tanker", dvs. tomme ordformularer, som står ubevegelige i
årtusener. Som noe bedre finnes alternativer som den steinerske
mystisismen, som tross alt diskuterer kristendommens innhold og hva i
all verden det skal bety i dagens (1900-tallets) verden. Men her stopper
diskusjonen ved Steiner og hans astrallegemer osv., han blir det neste
sakrosankte orakel, hvis påstander ikke lar seg undersøke uten evig
fortapelse av ens sjel. Nietsche har dessverre rett når han oppdaget i
hvilken grad menneskene ligger på kne for sine få tenkere.
Den sekulariserte kristendommen som dominerer verden i dag er dog
absolutt det verste: alle dens dogmer er fordekte og manipulerende fordi
de er fordekte. Fremskritts- og pengetroen er intet annet enn denne
fordekte sosialdarwinistisk-fascistiske antikristne og satanistiske
jødiske kristenhumanismen: den klisne ideologiske saus av
hyperkonvensjonell spissborgerlig løgn og galskap som tyter ut av for
eksempel lørdags-NRK, lørdagsaftenpotten eller en pressekonferanse med
George Bush den andre.
jonivar:
"Spørsmålet om "underkastelse" må ses i sammenheng med gudsbildet.
Strengt tatt er det ganske misvisende å snakke om underkastelse (selv om
det er det "islam" bokstavelig talt betyr). Det forutsetter at Gud er et
slags tilfeldig utenforstående vesen. Men det ville være en total
misforståelse. Gud er, for en religiøs person, personifiseringen av
universets grunnprinsipper og sammenheng. Å "underkaste" seg blir ikke
annet enn å innse dette; å innse sin egen plass og rolle i kosmos."
Mon dog? Har du tenkt over hva som er den etymologiske og historiske rot
til ordet "underkastelse"? Hvis dette bare er mine egne filosofier -
hvorfor i all verden skal jeg "underkaste" meg dem? Hvorfor kan jeg ikke
bare ha disse tankene, arbeide med dem? Hvorfor skal jeg ligge nesegrus
i støvet for dem? Det skulle vel aldri ha noe med herredømme, makt,
undertrykkelse å gjøre?
jonivar:
"Det er da heller ikke noe særpreget ved teistisk religion. Ethvert
livssyn som hevder å gi noen større sammenheng, har et tilsvarende
element av "underkastelse". Om det er Gaia, Arbeiderklassen,
Menneskeheten, Utviklingen eller Vitenskapen en opphøyer til Gud blir
det det samme."
For meg å se er dette det rene vrøvl. At noen har gjort og gjør slik,
betyr ikke at alle med nødvendighet må.
jonivar:
"I Guds øyne er vi alle like. Dette var det mest slående trekket i Jesu
virke: Det var de utstøtte og uglesette han ga spesiell oppmerksomhet --
spedalske, prostituerte, tollere, barn. De rike, friske og mektige ble
derimot ofte møtt med avsky. "
Bare synd at dette i så uhyggelig liten grad har nedfelt seg i den
faktisk eksisterende kristendommens praksis. Hva kommer det dog av?
Hvorfor er George Bush i dag kristendommens bannerfører i verden og
markedsfører med ufattelig suksess forestillingen om at alle er like,
men US-amerikanere og jøder er utrolig mye likere og RIKE US-amerikanere
og jøder absolutt likest? Faktisk er en US-amerikaners liv verd tusener
av liv fra andre verdensdeler ifølge ikke minst vår tids gnorekristne.
Har dette noe med de bibelske teksters faktiske innhold å gjøre?
jonivar:
"Kanskje det ville ha mer for seg å finne grunnlaget for maktovergrep i
-- taram, tara -- makta selv? Makt vil alltid finne måter å legitimere
seg. "
Men hva i all verden får deg til å tro at ikke de overleverte tekster er
en del av dette? Hvem har samlet dem, hvem har tatt vekk noe og satt
annet i stedet? Hvem har tolket, oversatt? Litt elementær historisk
kildekritikk er på sin plass midt i all denne imponerende myterikdom.
Til syvende å sist er vi alle utlevert til vår egen tenkeevne. En gammel
arvesyndstaktiker som Augustin er en lumskere representant for makten
enn de fleste. Er det noe kristendommen historisk sett kan, er det å
gjøre de små og undertrykte brødebetyngede i særdeleshet for det de ikke
har skyld i (med Dostojevskij som et fremtredende eksempel).
Kristendommen kan som regel tilgi det meste - tilgivelsen er
uforlignelig når det gjelder å gjøre skyldbetynget - men ikke tenkning.
Karsten Johansen
______________________________________________________________________________
ifrance.com, l'email gratuit le plus complet de l'Internet !
vos emails depuis un navigateur, en POP3, sur Minitel, sur le WAP...
http://www.ifrance.com/_reloc/email.emailif
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST