Magnus Marsdal skrev:
"Fossens ordgyteri mot alt "gammelt" kulminerte trolig ved
tusenårskiftet, da han publiserte kommentaren *Brenn museene* i
Morgenbladet. Ledsaget av sitater fra F.T. Marinettis futuristiske
manifest beskriver Fossen "fremskrittsvegringen" i Vesten (og særlig
Norge), før han konkluderer:
"Den transformasjon de europeiske nasjonalstatene står overfor, er ikke
mindre dramatisk enn tidligere samfunnsmessige omveltninger. Men som ved
enhver tidligere revolusjon kan ikke fortiden gi noe svar. Fortiden er
noe et samfunn konstruerer for å gi seg selv legitimitet. Ethvert
samfunn skriver sin historie forskjellig. Ingen myter varer evig. Derfor
må mottoet være: Se deg aldri tilbake." "
Kommentar fra KJ: Her leverer Fossen (med ubevisst opphav i det gamle
testamentets myte om Sodoma og Gomorra - hvis man ser seg tilbake blir
man en saltstøtte) solid støtte til den totalt subjektivistiske og
revisjonistiske "historieoppfatning" eller rettere: avskaffelse av
historievitenskapen, som alle Auschwitzbenektere, stalinister og andre
tilhengere av totalitære samfunnstilstander ønsker og alltid har ønsket
seg. Om den mest kjente av futuristene, Marinetti, som Fossen er
begeistret for, skrev Gramsci (der delvis selv var inspirert av
futuristiske ideer før krigen) i 1922: "Marinetti, som alltid har
lovprist krigen, har offentliggjort et manifest, hvor han påstår, at
krigen er en hygienisk foranstaltning i verdensmålestokk. Han deltok i
krigen som kaptein for en avdeling panservogner og hans eneste bok
"Stålalkoven" er en begeistret hymne til panservogner i kamp". En annen
forfatter av samme type er den tyske nazisten Ernst Jünger, som også
skildrer krigen i termer av rensende stålbad osv. Revolusjonens rensende
katarsis var blitt til krigens ditto.
Futurismen representerte (både i sine italiensk-fascistiske og
russisk-stalinistiske varianter) framskrittsoptimismen fra 1800-tallet
ført ut i det groteske. Peter Englunds glimrende essay om den første
verdenskrigen i boka "Brev från nollpunkten" (merk at denne boka kom ut
lenge før 11. sept. og at det "nullpunkt" det her er snakk om er det
første nullpunkt i historien, nemlig nedslagspunktet for atombomben i
Nagasaki, forlengst fjernet fra den offisielle historien av den vestlige
totalitarismen) begynner med en omtale av den engelske maleren Paul
Nash. Han dro ut i verdenskrigen med de samme hyperoptimistiske
forestillingene om "renselse" som de italienske futuristene, men
maleriene "Void" og "We are making a new world" viser hvor grundig han
ble revet ut av sine villfarelser etter å ha opplevd krigens realitet
under kampene i gjørmehavet ved Ypres våren 1917. Dette var innledningen
til dette "fantastiske" fremskrittsårhundre, hvor minst 183 millioner
mennesker ble drept direkte til følge av menneskelige beslutninger, fler
enn i alle foregående århundrer tilsammen, som Englund skriver. Det nye
årtusen har, trass i alle skåltalene ved skiftet, fortsatt i helt same
leia.
Den beste aktuelle kommentaren til denslags hjernetomme hyllester til
det nye årtusen ble levert forleden i KK av Guri Kulås: "Den indiske
forfattaren og aktivisten Arundhati Roy er lei av utanlandske
journalistar som ringjer ho for å spørja kvifor ho ikkje har forlate
landet og om ho skriv på ei ny bok. Roy spør seg korleis nokon kan koma
på tanken å skriva bok no, når det ser ut som musikken, kunsten,
arkitekturen, litteraturen – sivilisasjonen – ikkje har noko verdi for
«dei fanatikarane som styrar verda». (...)
«Korleis kan det vera ei fredsrørsle når fred for folk flest i India er
det same som ein dagleg kamp for mat, vatn, ly – for vørdnad?» Krig på
den andre sida, held Roy fram, er noko som blir kjempa av profesjonelle
langt unna, på grensa. «Og ein kjernefysisk krig – vel, det er langt
utanfor forståingsverda til dei fleste. Ingen veit kva ei atombombe er.
Ingen bryr seg om å forklara. Som innanriksministeren sa, utdanning har
ikkje påtrengjande prioritet.» "
Her vises det hva historisk uvitenhet og glemsel som Fossen ønsker seg i
praksis fører til.
Det eneste som virkelig er verd å se på TV nå er TV2s gamle amerikanske
serie om Koreakrigen: "MASH". "Oberst Flagg" fra CIA, general McArthur
osv. behandles av legene på MASH sarkastisk som det de og alle deres
etterfølgere er: syke galninger. God historie å få forstand av.
Til sist for ordens skyld: jeg gidder som skrevet før ikke lenger svare
på Fossens fordreininger. Jeg kommenterer i likhet med flere andre der
hvor det er nødvendig for å avklare hva som ligger i den herskende
nåtidsgalskap vi her har å gjøre med nok en liten monden apologetikk
for. Det som er bra med Fossen er at han glimrende illustrerer hvorfra
den mer ubevisste/skjulte og derfor farligste totalitære faren i nåtiden
truer.
Karsten Johansen
«Det» var ein forfattar
Arundhati Roy vil ikkje forlata New Delhi, uansett kor stor krigsfaren
mellom atommaktene India og Pakistan måtte vera.
Av Guri Kulås, torsdag 06. juni, 2002
Den indiske forfattaren og aktivisten Arundhati Roy er lei av
utanlandske journalistar som ringjer ho for å spørja kvifor ho ikkje har
forlate landet og om ho skriv på ei ny bok. Roy spør seg korleis nokon
kan koma på tanken å skriva bok no, når det ser ut som musikken,
kunsten, arkitekturen, litteraturen – sivilisasjonen – ikkje har noko
verdi for «dei fanatikarane som styrar verda».
Roy nemner dette i ein svært kjensleladd og personleg kommentar om
krigsfaren i den amerikanske avisa The Nation, kalla Sommarleikar med
atombomber.
Kvar skal eg reisa?
I fall ein storkrig er New Delhi atommål, men Roy blir att i byen og
held fram med livet sitt, medan diplomatar og turistar forlet landet for
å bli erstatta av krigshungrige journalistar. I The Nation spør ho
retorisk «Kvar skal eg reisa? Er det mogleg å kjøpa seg eit nytt liv,
berre fordi dette livet kan sjå ut til ikkje å bli som planlagt?»
Roy er ikkje berre den internasjonalt kjende og prisvinnande
romanforfattaren av Guden for de små ting. I India er ho også kjent for
sin sosialt motiverte miljøaktivisme, ikkje minst retta mot det
omstridde gigantdam-prosjektet i Narmada.
«Om eg reiser, og alt og alle som eg har kjent og elska blir til kol.
Korleis skal eg leva vidare? Kven skal eg elska? Og kven vil elska meg
tilbake? Kva for eit samfunn vil ynska meg velkomen og lata meg vera den
«hooliganen» som eg er her heime?»
Kashmir ei unnskulding
For Roy og dei andre som er att i Delhi har det makabre vorte det
normale. «Vi kryp inn til kvarandre. Medan vi ventar på regn, på
fotball, på rettferd, snakkar dei gamle generalane og dei ivrige unge
ankermennene på fjernsyn om 'first strike' og 'second-strike
capabilities' som om dei drøfta eit brettspel.»
Ho hevdar at skrekkbiletet no er så grueleg at ingenting mindre enn
folkemord eller utsiktene til atomkrig er verd å nemna. «Fredeleg
motstand blir møtt med forakt. Terrorisme er 'the real thing'. Det
underliggjande prinsippet i krigen mot terrorisme, sjølve ideen om at
krig er ei akseptabel løysing på terrorisme, har forsikra at terroristar
på subkontinentet no har makt til å utløysa ein atomkrig».
Folkeforflytting, fordriving, svolt, fattigdom, sjukdom – dette er no
berre teikneserie-materiale, ifølgje Roy.
Den indiske innanriksministeren seier at nøkkelen til utviklinga av
India ikkje er utdanning og helse, men forsvar. «Kanskje er det han
meiner at krig er nøkkelen til å venda verdsfokuset vekk frå fascisme og
folkemord? For å unngå å forhalda seg til dei ulike einskildsakene som
krev direkte og verkeleg regjeringsstyring. For regjeringane i India og
Pakistan er ikkje Kashmir eit problem, det er deira varige og
spektakulært suksessrike løysing. Kashmir er kaninen dei dreg ut av
hattane sine kvar gong dei har behov for ein kanin. Diverre er det no
ein radioaktiv kanin med ein løpebane ute av kontroll.»
Kvifor inga fredsrørsle?
I mellomtida fører «Den internasjonale koalisjonen mot terror» krig,
medan dei snakkar om å leggja band på seg, hevdar Roy. «Samstundes som
India og Pakistan gøyr etter kvar andre sitt blod, legg koalisjonen
gassrøyrleidningar og sel oss våpen og pressar gjennom sine
handelsavtalar.»
Så kvifor er det inga fredsrørsle?
«Korleis kan det vera ei fredsrørsle når fred for folk flest i India er
det same som ein dagleg kamp for mat, vatn, ly – for vørdnad?» Krig på
den andre sida, held Roy fram, er noko som blir kjempa av profesjonelle
langt unna, på grensa. «Og ein kjernefysisk krig – vel, det er langt
utanfor forståingsverda til dei fleste. Ingen veit kva ei atombombe er.
Ingen bryr seg om å forklara. Som innanriksministeren sa, utdanning har
ikkje påtrengjande prioritet.»
Roy seier at ein del av ho kjenner takksemd for at folk ikkje anar kva
eit kjernefysisk Holocaust inneber – på toppen av alt anna. Samstundes
er det ignoransen som gjer atomvåpna så farlege i heimlandet hennar.
Sjølv drøftar ho og vennane hennar Prophecy, dokumentaren om bombinga av
Hiroshima og Nagasaki.
«Vi hugsar særleg mannen som nettopp har smelta inn i trappetrinna
framfor eit hus. Vi ser oss sjølve på same vis. Som flekkar på ei
hustrapp. Eg fantaserer om komande generasjonar av skulebarn som peikar
på flekken min … det var ein forfattar. Ikkje ho eller han. Det.»
http://www.klassekampen.no/artikler/419.html
______________________________________________________________________________
ifrance.com, l'email gratuit le plus complet de l'Internet !
vos emails depuis un navigateur, en POP3, sur Minitel, sur le WAP...
http://www.ifrance.com/_reloc/email.emailif
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST