On Mon, 22 Apr 2002 11:37:16 GMT "Karsten Johansen" <kavejo@ifrance.com> wrote:
>Hovedgrunnen til at min pessimisme er netopp dette: at folk
>som du temmelig konsekvent nekter i det hele tatt å forholde seg til en
>stadig mer overstrømmende flom av fakta som strir imot deres automatiske
>fremskrittsoptimisme (som de jo har arvet fra attenhundretallet uten
>videre refleksjon). Dere gjør det lettvinte, ”svarer” som du her, ser
>bort fra alt det ubehagelige som ikke passer med optimismen. Jeg har til
>gode å se at andre enn noen ytterst få her på forumet forholder seg
>seriøst til bare noen få av de faktahenvisninger jeg sikkert kommer med
>alt for mange av. Det vanlige er at jeg blir usynliggjort og/eller gjort
>til latter.
EF: Fakta kommer an på øyet som ser. Jeg tror vi kan være enig om at den
største dommedagsprofetien som har hvilt over de vestlige samfunn er den at vi
er for mange mennesker på jorden. Den har fulgt oss helt fra Malthus` tid og
ble reaktualisert på 60-tallet. Det var ikke måte hvor mange som kom til å lide
hungersnød og -død. I dag er alle disse spådommene forstummet (minus
Worldwatch). Det produseres nok mat til alle. I den gred det oppstår hungersnød
skyldes dette interne stridigheter (borgerkrig mm.) Kan vi være enig om dette?
Den rådende kulturpessimismen i Vesten oppsto rundt 1960. Da jeg skrev
Antinatur fant jeg en interessant artikkelserie i Orientering. Serien var
bygget rundt et foredrag som Edgar B. Schieldrop holdt i Den norske
Ingeniørforening. Han sa bl.a: Hele vår tids pessimistiske bilde rulles stadig
opp for oss med vidunderlig presisjon, en nøktern presisjon. Denne muligheten
er minst like stor som den negative.
Det er mitt poeng. Radikale skal per definisjon være kulturoptimister. Hvordan
skal man ellers få til endring? Hvis alle tror det går til helvete er det ingen
som gidder å gjøre en forskjell, snarere tvert imot: Det første et menneske vil
gjøre da er å sørge for seg og sine. Som kulturpessimist ødelegger du
betingelsene for solidaritet.
KJ:
>Selvsagt ikke. Men det er mulig å framskrive nåværende og gjennom et
>århundre vedholdende tendens for å vise hvor vi nå er på vei! Jeg er
>ikke determinist, jeg vurderer bare sjansene. Det var helt tilbake i det
>fjerne og uskyldige tidlige 1900-tall for hundre år siden at Rosa
>Luxemburg talte om alternativet sosialisme eller barbari. Den gang sto
>det kanskje 60-40 i favør av seir til barbariet. I dag står det etter
>min, selvsagt subjektive, vurdering ca. 95-5. Det er ikke umulig at
>verden retter seg opp i siste liten på kanten av avgrunnen til det
>definitive barbari, men det som må til er temmelig nær mirakler.
EF: Den politiske unntakstilstanden som hersker i dag skylden globaliseringen
av økonomien, mens politikken fremdeles er knyttet til nasjonalstaten. Dette
globale anarkiet gjør at sterke stater og selskaper kan ta seg til rette. Dette
er ikke noe hokus pokus, og din subjektive drittmaling (95 % sjanse for at
barbariet vinner) bidrar ikke til å lage globale allianser som kan bedrive
motmakt mot de globale skurkene. Noen jobber gjennom ATTAC, andre gjennom
kommunestyrene i byene. Det er fullt mulig å skape en globalisering nedenifra
og sørge for at det globale anarkiet får sosiale kjøreregler. MEN
kulturpessimismen hjelper ikke!
>Dette er mitt poeng: menneskene skaper med sin rasende tekniske feber nå
>problemer i et rasende tempo. Hvis vi sammenstiller dette galopperende
>tekniske raseri med menneskenes ”evne” til dyp sosial problemløsning
>hvor blir det da av optimismen? Føler du deg oppmuntret når du ser Star
>Wars?
EF: Jeg ser ikke på Star Wars-fileme, men det er ikke noe problem i å akseptere
at teknologiske nyvinninger er tveegget. Internett, som mange geriljagrupper og
globale aktivister benytter suksessrikt, hadde ikke sett dagens lys hvis ikke
USA hadde vært redd for russerne da skjør opp Sputnik og amerikanerne fryktet
en invasjon. Men menneskene må klare å jobbe for at de positive sidene ved ny
teknologi blir maksimert, mens de uheldige blir minimert. Det er derfor vi har
radikale. Vi skal jobbe for å menneskeliggjøre det moderne samfunn.
>Mitt poeng er: hvis vi skal være optimister (og som et slags moralsk
>imperativ er kanskje dette nødvendig) må det hvile på nådeløs
>erkjennelse av virkeligheten. Men nesten all optimisme i dag hviler på
>at man stikker hodet i sanden, og det på den mest slappe og lettvinte
>måten.
Da er vi sikkert enig om et annet imperativ: Pessimismen holder du for deg
selv. Den hjelper ikke. Så skal jeg gjerne ta en diskusjon om din empirir og
din virkelighet. Men det er viktig at man ikke konstruerer en virkelighet. Et
eksempel. I Nærmere skriver Erik Solheim om den Georg Borgström-inspirerte
utstillingen som gjorde han politisk frelst:
Det var et ytterst pessimistisk bilde som ble tegnet, av miljøkatastrofe og
fattigdom. Teltveggene var fulle av fotografier av kaffeplantasjer og
bilforurensing, fabrikkpiper og sultende barn i Biafra. Bildene hadde vi sett
før. Det nye var at arrangørene fikk oss til å forstå en helhet, kloden var på
vei i feil retning.
Problemet er den sammenstilling av fakta som ikke har noe med hverandre å
gjøre. Rykende fabrikkpiper har ikke noe med sultende barn å gjøre. Sultende
barn i Biafra var et resultat av indre stridigheter. Rykende fabreikkpiper har
med produksjon å gjøre osvv. Hver for seg kan empiri tale et tydelig språk,
sammenstilt på denne måten blir det en kvasi-religiøs lapskaus.
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST