Det er nå sannsynlig: noen, uvisst hvem, sensurerer KK-forum. Jeg
anklager ingen, spesielt ikke Trond, bare noterer fakta. Før innlegget
"test" sendte jeg to ganger samme innlegg. Det kom ikke igjennom. Så,
etter å ha sendt testen, sendte jeg igjen samme innlegg, det kom heller
ikke da igjennom. Hvis dette er en rent "teknisk" feil, fungerer den
svært selektivt, må jeg si. Innlegget var langt, men forumet har så sent
som i går mottatt svært lange mailer uten problemer.
Karsten Johansen
Her er innleggets hoveddel, med en del avisklipp tatt vekk:
Hvorfor "finnes" det ingen antiindianisme? Antimuslimisme?
Antinegroisme?
I dagsrevyer, CNN osv. er vi daglig vitner til produktene av en
historieforfalskningsindustri, som for langst har redusert Goebbels,
Stalin osv. til håpløst gammeldagse amatører. At dette finner sted, gir
svaret på hva slags "samfunn" vi i dag lever i. Eksempel: i dagens
dagsrevys "historiske gjennomgang" av Palestinakonflikten var det meste
fortiet, herunder selvsagt Sharons utallige krigsforbrytelser bl.a. i
Shabra og Shatila og det mord på fredsprisvinneren Rabin, som Sharon og
det øvrige israelske nazimiljøet med all sikkerhet sto bak.
Framstillingen var en, selv til dagsrevyen å være, uvanlig grov løgn.
Dagsrevyens historiske oversikter redigeres av folk som bruker samme
"historiske metode" som Goebbels, nynazistiske Auschwitzbenektere og
stalinistiske svindlere. Men dagsrevyens redaktører er selvsagt langt
mer profesjonelle, og passer alltid på å holde seg innenfor rammen av
den "demokratiske" totalitarismen som USA opprettholder i Norge. Her er
"opposisjon" som "kommer til orde" et viktig alibi. Lars Sigurd Sunnanå
er dagsrevyens alibi.
Om to dager er det "Holocaust Memorial Day". En palestinsk kvinne
stiller det avgjørende problemet på spissen. Dr. Maria C. Khoury:
"But the horrid conditions the Israeli army creates for us breads
terrorism. The total humiliation and dehumanization of the Palestinian
people is worse than the Nazi's did to the Jews in concentration camps.
How can these people that have suffered so much in history turn around
and conduct worse atrocities towards another group of people. And how
can the United States continue to blindly support Israel with billions
of dollars each year."
Mange vi sikkert si: hun overdriver, dette er for drøyt. Da har de ikke
lest hva hun sier skikkelig. Khoury sier: dette er verre, FORDI: hvordan
i allverden kan netopp de som selv har lidt så mye begå et nytt
folkemord mot andre? Erkjennelsen av at jøder nå begår det samme mot
andre som jøder ble rammet av selv er sjokkerende, fordi den avslører:
selv ofrene lærte ingenting, de fortsetter i samme spor som sine egne
bødler. Men dette er verre enn Khoudry åpenbart vet, hvilket avsløres av
Robert Fisk i artikkelen: "Jøder ønsker kanskje ikke å lese dette",
nedenfor. Fisk forklarer hvordan staten Israel i 1948 oppsto ved et
begynnende folkemord på palestinere, en massakre i Deir Yassin begått av
jødiske terrorgrupper. Fisk intervjuer en konsentrasjonsleirfange som i
dag bor på dette stedet.
*Allerede få år etter Holocaust deltok altså overlevende ofre i nye
massakrer, ikke på tyskere, det kunne man tross alt ha forstått, men på
et viltfremmed og helt uskyldig folk, og det utelukkende på grunn av
tekster i en flere tusen år gammel mytesamling.*
Dermed videreførte de dødsleirenes pedagogikk på andre. Det eneste nye
nå, er at det nå skapes en global konsentrasjonsleir under feltropet
"Til kamp mot terrorismen".
Auschwitz var i en viss forstand glemt allerede før ofrene ble befridd,
glemt av folk som selv var ofre, og under høytidelige og til denne dag
stadig mer hult klingende proklamasjoner om det motsatte.
Alle dere som alltid skjeller meg og mine inspirasjonskilder ut som
misantroper, pessimister osv.: Hallooo, hvor er dere nå? Når skal dere
ta hodene ut av buskaset? Den som kjenner mennesker, kjenner svaret: med
99,9 pst. sannsynlighet aldri. Også dette skriftet fra meg vil forbli
ubesvart. Og tilsvarende med det som kommer fra mine uhyggelig få
åndsfrender. Selvsagt: de andre har "ikke tid". Det de forveksler med
livet, men som ikke skiller seg fra det en hvilkensomhelst maur
"opplever", står i veien, og vi som prøver å rope dem opp av dvalen er
bare noen gale einstøinger.
Det er fordi de ikke er mennesker lengre. De er blitt salamandre.
Og den ene restpromille som demonstrerer og protesterer (Heinrich Böll
kalte dem de "nyttige idiotene" som alle andre burde takket) makter ikke
å redde salamandermenneskeheten fra sin skjebne. Det ser vi senest nå,
etter at de forgjeves har prøvd i tusener av år. Situasjonen går nå
raskt mot sluttscenene, og det på alle områder. Menneskeheten er på vei
inn i sin dødskrise.
Dette er selvsagt min vurdering. Jeg klarer ikke å se noen utvei. Det er
kanskje min feil alene? Jeg forventer ikke at de glade optimistene som
prøver å tie meg ihjel vil komme med noen alternativer. Dertil kjenner
jeg dem for godt. Deres "alternativ" er alltid: Mer av det samme. "The
show must go on", samma faen hva og hvordan. Å spørre hvorfor anser
disse hverdagens nihilistiske søvngjengerprofeter som blasfemi.
Det eneste som kan utsette katastrofen som den tårner seg opp akkurat
nå, noen tid, er om noen helt usannsynlige israelske/amerikanske og
andre McGyver-typer klarer å uskadeliggjøre folk som Sharon, Peres, Bush
II, Cheney, Rumsfeld, Musharraf, Saddam Hussein, Blair,... (uff, det er
alt for mange...og det blir fler og fler) temmelig raskt. Alene Sharon
fortjener selvsagt å lide samme skjebne som han selv lot Rabin og
tusener på tusener av uskyldige bli til del. Osv.
Overveielsen viser i seg selv at det er håpløst: salamandrene velter
fram nå. Hitler ist überall. Hitler var et symptom, og hans utallige
åndelige etterkommere er det enda mer. Restpromilla kan lite gjøre.
"Alle forsto Hitler straks" (Georg Johannesen), det forstår vi hver dag
i dagsrevyen.
Den tyske forfatteren Carl Amery er meg bekjent den eneste sammen med
Jens Bjørneboe og Georg Johannesen som hittil har våget å gå tilbunns
med dette problemet. Her er et par sentrale sitater fra hans bok "Hitler
als Vorläufer", utgitt 1998 på det tyske forlaget Luchterhand og her
oversatt av undertegnede:
Fra omtalen av boka på omslaget: "En fordom finnes mer eller mindre
igjen i all forskning om nasjonalsosialismen: Egentlig kan man ikke
forstå Hitler og Det tredje Riket, egentlig passer de ikke inn i vår
moderne, siviliserte verden. Som et uforutsigeligt og uforklarligt
utbrudd av middelalder og barbari blir denne epoken forvist tilbake til
historien. Til nytidens selvforståelse som en opplysningens de stadige
framskritts tid passer dette tolvårige tusenårsrike ikke.
Mot denne allmenne konsensus vender Carl Amery seg med sitt provokerende
essay og viser, at Hitler og Det tredje Riket må forstås som tidlige
budbringere om en tid og dens problemer, som først er ved at opprinde -
vår framtid. Det dreier seg om spørsmålet om vår overlevelse i en verden
av begrensede ressurser, med forurensing og overbefolkning. Hitler har
gitt modernitetens første sammenhengende svar på dette. Dette i sin
bornerthet kortlivede (som bortsett fra nazismens ytre former har vist
seg å være alt annet enn kortlivet, min anm. KJ.) svar var: det
fullstendige barbari, historiens reduksjon til naturhistorie."
S. 98-99: "Det rå krav om å være en herrerase bygger på et urgammelt
mønster i menneskeheten, nemlig barbariets. Mange tradisjonelle samfunn
- stammer, klaner, språkfellesskaper, betegner seg seg i all uskyldighet
som "mennesker" (eks. eskimoene kaller seg "inuit" = "mennesker", min
anm. KJ.), en æresbetegnelse som ikke tilkommer noen fremmede. DE er
først og fremst undermennesker, og det er helt opp til gruppens
avgjørelse, om man tilkjenner dem gjestevennskap, slaveri eller døden
ved marterpælen. (...) Men selvsagt, Hitlers barbari lå en hel eller
flere omdreininger av framskrittets spiral lenger framme. Ingen arkaisk
fromhet, ingen tragisk bevissthet, ingen felles klage over den tyngende
skjebnen, som den f.eks. hos Homer forener grekeren Akilles og
trojanerkongen Priamos, holdt dette framskritt tilbake eller påla det
noen tøyler. Tidsånden, framfor alt det nittende århundrets
naturvitenskap, var forlengst skrittet over denslags naturgrodde
følelsesområder, og også metodene til underkastelse, desimering og
folkemord hadde i mellomtiden profiteret uendeligt på
produksjonsfaktorerne vitenskap og teknikk.
Denne barbariske sirkelens kvadratur: et høytstående herrefolk med alle
modernitetens privilegier, som i århundrelange perspektiver sørger og
kan sørge for det planetariske livs bæredyktighet og kulturens arv, det
var hemmeligheten ved Hitlers suksess.(...) Folket som hadde frambrakt
Goethe, Beethoven, Diesel og greve Zeppelin, kunne nå også innhente den
komfortable imperialismen og den materielle suksess i Vesten. I
krigsåret 1942 skrev Josef Goebbels en ledende artikkel til
SS-tidsskriftet "Das Reich", i hvilken han sa: "Et krigsmål for Det
tredje Riket er egget på den lille mannens frokostbord"."
For George Bush og hans sønn er det ikke et slikt lite egg på en
ubetydelig småborgers frokostbord som er krigsmålet, men som Bush II sa
det kort etter 11.9 i en av begeistringsbrøl ombrust tale: "Amerikanerne
må begynne å fly igjen!" Det er "The american Way of life" som er truet.
The jewish way of life osv. Altså: "Krigen mot terrorismen", eller som
det nå er formulert av Sharon med et sitat fra netopp Goebbels: "Den
totale krig" eller for noen år siden av Saddam Hussein: "alle krigers
mor".
Vår tids "norske" og skjulte Big Brother, Stalin eller Hitler, eller
folkedomstol, heter f.eks. "Folkeopinionen", "VG", "Dagsrevyen" eller
rett og slett "desken". I andre land heter dette noe annet, men det er
det samme. Mannen (B.-H. Levy) som skrev "Barbari med menneskeligt
ansikt" er i dag en av dets viktigste propagandister i Frankrike under
dekke av å "kjempe mot antisemitismen".
Karsten Johansen
Independent:
'Jews may not want to look at this'
Tuesday is Holocaust Day in Israel: and the anniversary of a 1948
massacre that triggered the Palestinian refugee crisis at the heart of
today's conflict. Robert Fisk meets an Auschwitz survivor living at the
site of the atrocity
By Robert Fisk 07 April 2002
"I will show you my museum," Josef Kleinman says, and scampers into a
back room. He returns with a faded old khaki knapsack. "This is the
shirt the Americans gave me after I was freed from Landsberg on 27 April
1945." It is a crumpled, cheap check shirt whose label is now illegible.
Then he takes out a smock of blue and white stripes and a hat with the
same stripes running front to back. "This is my uniform as a prisoner of
Dachau."
Familiar from every newsreel and from Schindler's List and 100 other
Holocaust movies, it is a shock to touch – to hold – this symbol of a
people's destruction. Josef Kleinman watches me as I hold the smock. He
understands the shock. On the front of the smock is the number 114986.
Down in the entrance to his block of flats, there are flyers reminding
tenants of the forthcoming Holocaust Day. Givat Shaul is a friendly,
bright neighbourhood of retired couples, small shops, flats, trees and
some elegant old houses of yellow stone. Some of these are in a state of
dilapidation, a few are homes. But one or two bear the scars of bullets
fired long ago, on 9 April 1948, when another people faced their own
catastrophe.
For Givat Shaul used to be called Deir Yassin. And here it was, 54 years
ago, that up to 130 Palestinians were massacred by two Jewish militias,
the Irgun and the Stern Gang, as the Jews of Palestine fought for the
independence of a state called Israel. The slaughter so terrified tens
of thousands of Palestinian Arabs that they fled their homes en masse –
750,000 in all – to create the refugee population whose tragedy lies at
the heart of the Middle East conflict today.
Back in 1948, Palestinian women were torn to pieces by grenades around
the old houses that still exist in Givat Shaul. Two truckloads of Arab
prisoners were taken from the village and paraded through the streets of
Jerusalem. Later, many of them would be executed in Deir Yassin. Their
mass grave is believed to lie beneath a fuel storage depot that now
stands at one end of the Jerusalem suburb.
So a visit to Mr Kleinman's home raises a serious moral question. Can
one listen to his personal testimony of the greatest crime in modern
history and then ask about the tragedy which overwhelmed the
Palestinians at this very spot – when the eviction of the Arabs of
Palestine, terrible though it was, an act of ethnic cleansing in our
terms, comes no- where near, statistically or morally, the murder of six
million Jews? Does he even know that this year, by an awful irony of
history, Holocaust Day and Deir Yassin Day fall on the same date?
Mr Kleinman is no ordinary Holocaust survivor. He was the youngest
survivor of Auschwitz and he testified at the trial of Adolf Eichmann,
the head of Hitler's programme to murder the Jews of Europe. Indeed, Mr
Kleinman saw Dr Mengele, the "Angel of Death", who chose children,
women, the old and the sick for the gas chambers. At the age of just 14,
he watched one day as Mengele arrived on a bicycle and ordered a boy to
hammer a plank of wood to a post. Here, for the record, is part of
Kleinman's testimony at the Eichmann trial:
"We weren't told what was to happen. We knew. The boys who couldn't pass
under the plank would be spared. Those boys whose heads did not reach
the plank would be sent to the gas chambers. We all tried to stretch
ourselves upwards, to make ourselves taller. But I gave up. I saw that
taller boys than me failed to touch the plank with their heads. My
brother told me, 'Do you want to live? Yes? Then do something.' My head
began to work. I saw some stones. I put them in my shoes, and this made
me taller. But I couldn't stand at attention on the stones, they were
killing me."
Mr Kleinman's brother, Shlomo, tore his hat in half and Josef stuffed
part of it into his shoes. He was still too short. But he managed to
"infiltrate" into the group who had passed the test. The remainder of
the boys – a thousand in all – were gassed. Mengele, Josef Kleinman
remembers, chose Jewish holidays for the mass killing of Jewish
children. Mr Kleinman's parents, Meir and Rachel, and his sister had
been sent directly to the gas chambers when the family arrived at
Auschwitz from the Carpathian mountains, in what is now Ukraine. He
survived, along with his brother – who today, a carpenter like Josef,
lives a few hundred yards away in the same suburb of Givat Shaul/Deir
Yassin. Josef survived Dachau and the gruelling labour of building a
massive bunker for Hitler's secret factory, constructed for the
production of Germany's new Messerschmitt ME262 jet fighter aircraft.
After his liberation by the Americans, Josef Kleinman made his way to
Italy and then to a small boat which put him aboard a ship for
Palestine, carrying illegal Jewish immigrants who were to try to enter
the territory of the dying British mandate. He could carry only a few
possessions. He chose to put his Dachau uniform in his bag – he would
not forget what happened to him.
Turned back by the British, he spent six months in the Famagusta camp on
Cyprus, eventually ending up in the immigrants' camp at Atlit in
Palestine. He arrived in Jerusalem on 15 March 1947, and was there when
Israel's war of independence broke out. He fought in that war – but not
at Deir Yassin. I gently mention the name. Both Josef Kleinman and his
wife Haya nod at once.
"There are things which have been written that were wrong about Deir
Yassin," he said. "I was in Jerusalem and I saw the two truckloads of
prisoners that came from here. Some reports say Arabs were killed,
others that they were not. Not all the people were killed. There is much
propaganda. I do not know. The Arabs killed their Jewish prisoners.
There didn't have to be much fighting for the Arabs to leave."
But when he saw those Arabs leaving, did they not, for Mr Kleinman,
provide any kind of parallel – however faint, given the numerically far
greater and infinitely bloodier disaster that overtook the Jews – of his
own life? He thinks about this for a while. He did not see many Arab
refugees, he said. It was his wife Haya who replied. "I think that after
what happened to him – which was so dreadful – that everything else in
the world seemed less important. You have to understand that Josef lives
in that time, in the time of the Shoah (Holocaust). Of the 29,000 Jews
brought to Dachau from other camps, most of them from Auschwitz, 15,000
died."
But is it just about the enormity of one crime and its statistical
comparison to the exodus of Palestinians in 1948? A group of Jews,
Muslims and Christians are campaigning for Deir Yassin to be remembered
– even now, at the height of the latest war in what was Palestine. In
London today, the killings at Deir Yassin will be remembered at St
John's Wood Church at 6pm. They will be commemorated, too, in Washington
and Melbourne and in Jerusalem. As the organisers say, "many Jews may
not want to look at this, fearing that the magnitude of their tragedy
may be diminished. For Palestinians there is always the fear that, as
often before, the Holocaust may be used to justify their own suffering".
The Kleinmans do not know of this commemoration – nor of the
organisation's plans for a memorial to the Palestinian dead in their
little suburb of Givat Shaul. Josef Kleinman won't talk about the
bloodbath in Israel/Palestine today. But he admits he's "on the right"
and voted for Ariel Sharon. "Is there any other man?" he asks.
Independent:
British woman tells of Bethlehem shootings
By Robert Mendick 07 April 2002
A Jewish woman from Manchester spoke last night of her terror after
fleeing Israeli soldiers firing live ammunition into a crowd of peace
protesters.
Jo Bird, 31, a manager with the Co-operative Bank, watched as three of
her friends were shot during the peace demonstration in Bethlehem on
Easter Monday.
Her friend Kate Edwards, an Australian living in Manchester, is still in
hospital in the West Bank after being hit in the stomach. She underwent
surgery to remove four bullet fragments, which ruptured her stomach and
caused severe internal injuries. Ms Bird was holed up in a hotel in
Bethlehem for three days until the British consulate stepped in to
evacuate her and six fellow peace activists, including the comedian
Jeremy Hardy. She finally flew home on Thursday evening.
Ms Bird, whose Jewish parents support her activities, told The
Independent on Sunday: "We were peacefully marching in Bethlehem and
then, without warning, two Israeli soldiers began firing live ammunition
out of an armoured personnel carrier.
"Some of the shots were aimed at the floor, some at the walls but others
were aimed at people. I was about five metres from the soldiers when
they started firing at us.
"I was terrified. It was completely outrageous. My main concern was for
my friends who were injured. I was close by when they were hit.
"I feared for my life, for sure. The soldiers carried on firing at us
for 10 minutes."
The demonstrators, under the umbrella of the International Solidarity
Movement, then began, Ms Bird said, an orderly retreat.
She added."I am angry that our lives and our human rights were treated
with such disrespect by the Israeli Defence Force. It opened my eyes to
the brutality of the Israeli occupation."
Dag og Tid nr. 14, laurdag 6. april 2002
Roald Helgheim: Holocaust som avsporing
Det hende i løpet av påska. Då Israel gjekk berserk i Palestina, byrja
åtvaringane å kome om at ein einsidig kritikk av Israel fremja
antisemittisme. Åtak på nokre europeiske synagoger fekk store oppslag,
også trakassering mot einskildpersonar, og det vart snakka om redsle for
ei ny krystallnatt. Vi snakkar om den første store, statlege
naziterroren mot jødar i Tyskland på trettitalet, og det måtte ein Göran
Rosenberg til i Redaksjon 21 for å gje saka dei rette proporsjonane. Men
frå kaia i Ålesund kunne den permanente Israel-forsvararen Leif Røssaak
fortelje til TV 2 at folk meir og meir vart minte om jødehetsen på
trettitalet. Den svært så varsame Israel-kritikaren Gunnar Stålsett vart
i fjernsynet spurd om han ikkje er redd Israel-kritikken fremjar
antisemittisme.
Dette hender mens israelske soldatar på palestinsk jord skyt på alt som
rører seg, og demonstrerer ein så open arroganse rett i fjeset på alle
journalistar i området at det liknar eksessane på Balkan. Og ein spør:
korleis kan det ha seg at det er bekymringa for antisemittisme som kjem
meir og meir i fokus di råare Israel fer fram i Palestina? Er det
Israel-kritikarane si skuld at nokon nyttar situasjonen til å blåse liv
i eit gammalt naziskrømt? Eller er det Israel sjølv? Lat det vere klart:
Å vekkje gammalt jødehat til liv er forkasteleg og avskyeleg uansett.
Det er like forkasteleg og historielaust som å bruke Holocaust som
forsvarsmur for staten Israels spesielle rett til å fare fram som dei
vil. Det er den verkeleg store historieløysa. Uavhengig av om det er
jødar eller andre som bur der, så er det terrorstaten Israel som både
gjennom framferda si i dag og gjennom den diskriminerande,
apartheidliknande statsdanninga, har størst likskap med dei ansvarlege
bak Holocaust. Samanlikninga blir brukt av stadig fleire, og har
ingenting med antisemittisme å gjere. Sviket mot jødane før, under og
etter Holocaust var eit europeisk og vestleg svik, ikkje eit arabisk
eller muslimsk. Holocaust hende i vår del av verda, og dei ansvarlege
for det høyrer til vår del av verda. Likevel skal det historiske
offerlammet for dette historiske sviket vere eit lite folk i Palestina?
Historia er akkurat like elementær som ho lyder kvar gong Kåre Willoch
fortel henne, til både Isreal-forsvararar og journalistar som av omsyn
til balansen alltid må stille spørsmålet om det ikkje er eit legitimt
krav at også Arafat får slutt på «valden». Lik ein Sherlock Holmes til
Mr. Watson forklårar Willoch med tolmod at det er ein historisk lærdom
at når eit land okkuperer og undertrykkjer eit anna land eller folk, vil
den undertrykte alltid ty til vald for å bi kvitt undertrykkjaren. Å
sidestille valden til den undertrykte med valden til undertrykkjaren er
historielaust. «Det lærte vi også i Norge under krigen», seier Willoch
så pedagogisk at sjølv ankermannen i Dagsrevyen skjønar det. Somme
snakkar om einsidig Israel-kritisk dekning i media. Eg tykkjer dei
uvitande spørsmåla er verst. Dei som dreier seg om det opplagde.
I Dagsavisen onsdag seier professor og forfattar Per Ole Johansen at
Midtausten-krisa kan føre til ny kamp om historia når det gjeld
Holocaust. (Johansen skreiv på åttitalet den viktigaste boka om
jødediskrimineringa i Norge, Oss selv nærmest.) Det er ei bekymring eg
ikkje deler. Johansen har meir rett når han legg til at «den
antisemittismen vi dag er vitne til, har vært der hele tiden, uten de
politiske føringene i Midt-Østen». I moderne tid har samfunnet alltid
vore meir på tå hev mot antisemittisme enn mot rasisme av nyare dato.
Etter 11. september la alle vekt på at dette ikkje måtte gå ut over
muslimane som gruppe. Så kom æresdrapet i Sverige, og det var snart
fritt fram for ein kollektiv negativ og tendensiøs journalistikk om
innvandrargrupper.
Med eit minstemål av edruskap andsynes dei politiske proporsjonane er
holocaustkortet i dag ei dryg av-sporing av Midtausten-debatten. Men som
avsporing har det også ei historie. I opphavet hadde ikkje Holocaust den
same symbolfunksjonen for Israel som no. Göran Rosenberg viser i boka
Det tapte landet korleis ulike syn på jødane sin plass i historia også
prega diskusjonen om nasjonaliseringa av jødespørsmålet. Innanfor den
sionistiske rørsla var det ein opposisjon som etter krigen slost for ein
tonasjonal stat i Palestina. Hannah Ahrendt var ein del av denne
opposisjonen, og med boka Eichmann i Jerusalem gjekk ho i 1963 til felts
mot bruken av rettssaka mot Eichmann som eit propagandanummer for staten
Israel. Staten var ikkje eit resultat av Holocaust, men av ein prosess
som hadde vore i gang lenge, viser Rosenberg. Det er med den aukande
kritikken av den israelske staten sin politikk at Utryddinga meir og
meir vart gjort til sjølve grunnlaget for den sionistiske statsdanninga,
og til eit permanent moralsk forsvar, både i og utanfor Israel, for alle
umoralske handlingar denne staten måtte stå bak. Det er denne utviklinga
den amerikansk-jødiske forfattaren Norman Finckelstein i ei omdiskutert
bok har kalla framveksten av ein internasjonal Holocaust-industri. Til
permanent avsporing av all Israel-kritikk.
http://palestinechronicle.com/article.php?story 02040300265189 9
Occupation Will Bring More Terror
Wednesday, April 03 2002 @ 12:26 AM GMT
By Dr. Maria C. Khoury
TAYBEH, Ramallah: The War on terror has never terrorized so many of us
as currently in the Holy Land. There is nothing more terrifying than
hearing the Israeli fighter jets above your head and you just don't know
exactly where they will drop the bomb. It seems like it will drop right
now above your head and as the sound whooshes away there is a great sign
of relief some other place will be bombed instead.
This week it was mostly Ramallah, the city I spend three hours trying to
get out of last Thursday. It's difficult to even find the right words to
describe the panic, the fear, and the anxiety in the streets among the
people. There is nothing like thousands of people looking for taxis at
the same time to get home as soon as possible because the Israeli Army
is about to totally reoccupy the city.
This means military tanks and armored jeeps on almost every street,
house invasions and thousands of men between 16-45 years of age
collected and detained. There are a few exceptions, however, some are
just shot dead in cold blood, and maybe they are on Israel's most wanted
list. I am sure there is some good reason for the democracy of Israel to
execute these people right on the spot.
Each time the Israelis assassinate people, like the five generals, all
in their 50's, in Arafat's compound all shot in the head in close range
and found without weapons, these men are someone's father. They are
someone's brother. They are someone's husband. Hate and revenge
continue. Thus, a brand new generation of "terrorists" will be born in
Ramallah following these brutal killings, which also included four young
men shot to death at the Islamic youth club.
I am loosing my English on this side of the world because I use to think
these things were massacres and war crimes. But I try to keep in mind
what the Israeli government says, these Palestinians were terrorists so
of course Israel has a right to defend itself. In three days alone,
twenty-five bodies lie dead in the Ramallah hospital because no one can
even bury the dead since Ramallah has been closed off as a military zone
and everyone is under virtual house arrest.
Please pray for Ramallah because actually the people can not even go to
church and pray on Sunday. Fr. Ibrahim Hijazin prayed alone with the
sisters at the Latin Church because not a single soul was willing to
risk walking the streets of Ramallah with snipers on most buildings
ready to shoot anyone in site.
My cousin, Fr. Iacoub Khoury conducted the liturgy just with Fr.
Meletios at the Greek Orthodox Church. For many years I used to think it
is terrible that people are not allowed to enter Jerusalem and pray at
the Holy Sepulchre, but now people can't even get out of their house and
attend their local church. Most of the neighborhoods in Ramallah have
been without electricity and without water for the last four days. Some
neighborhoods have the electricity turned on for a few hours in the
afternoon.
The building that has the office for the Greek Cultural Center in the
middle of Ramallah received ten rockets and went on fire. No one can
actually go and access the damage because we can't move from our present
locations. Many buildings were bombed and destroyed but the only thing
that personally bothers me about this particular destruction is that ten
out of the twelve illustrations that a Greek artist Fotini had completed
for me where at the cultural center. Beautiful illustrations for a new
children's book I was working on called "My Favorite Saints" for
elementary ages featuring one saint for each month. I suppose this
building had some terrorists in it also.
But the horrid conditions the Israeli army creates for us breads
terrorism. The total humiliation and dehumanization of the Palestinian
people is worse than the Nazi's did to the Jews in concentration camps.
How can these people that have suffered so much in history turn around
and conduct worse atrocities towards another group of people. And how
can the United States continue to blindly support Israel with billions
of dollars each year.
We have lived for the last 18 months with terror. For us terror means
apache helicopters dropping bombs in our neighborhoods, F-16 jets
dropping bombs and assassinating Palestinian leaders, Israeli soldiers
invading homes and destroying everything in their site while looting,
tanks firing rockets into schools, Israeli soldiers with machine guns
preventing people from going to work and school, checkpoints in all the
Palestinian cities and villages that cut them off from each other.
Terror is when the ambulances can not get to injured people and take
them to the hospital. Terror is when the Israeli army continues to
demolish Palestinian homes leaving thousands of people homeless. For us
living in the Holy Land, terror means the occupation that we feel and
experience daily not having independence or any basic human rights.
Terror to me means when the world is silent and allows Israel to be
above all international laws and United Nation Resolutions.
What does terror mean to you?
______________________________________________________________________________
ifrance.com, l'email gratuit le plus complet de l'Internet !
vos emails depuis un navigateur, en POP3, sur Minitel, sur le WAP...
http://www.ifrance.com/_reloc/email.emailif
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST