Interessant fra en som sjøl har arbeidet på slottet.
Trond Andresen
_______________________________________
http://www.adressa.no/nyheter/politikk/kronikkerogkommentarer/article.jhtml?articleID=305146
>Hoffjournalistikkens elendighet
>
>Adresseavisen
>06. mars 2002
>
>Kongen er på vei mot ikke lenger å være det store nasjonale samlingsmerket
>som preget det 20. århundre, og dette gjenspeiles i det pressen skriver om
>ham og hans familie, skriver journalist og statsviter CARL-EIRIK GRIMSTAD.
>
>DET SIES AT pressen lever i et symbiotisk forhold til kongehuset. Med det
>siktes det til at begge institusjoner har en felles glede av hverandres
>oppmerksomhet. Kongehuset er avhengig av oppmerksomhet omkring sin gjerning,
>og pressen av de opplagstallene som følger med interessen for de kongelige.
>
>Jeg er bare delvis enig. Forholdet kunne like gjerne vært beskrevet som et
>fiendeforhold. Pressen, i alle fall deler av den, har åpenbar makt til å
>gjøre livet ulevelig for de kongelige. Mange aviser har de siste årene
>erklært seg som republikanske. Andre ynder å slå kiler inn i de sprekkene i
>fasaden som åpenbarer seg. Og mens politikere og andre kjendiser kan velge å
>gå ut og inn av sin offentlige status, er kongefamilien født til å ha
>pressens søkelys på seg livet ut. Følgelig er det en tendens på Slottet til
>å skape seg fiendebilder av journalister - og fotografer. Episoden med
>Scanpix' fotograf og Mette-Marit under en flyreise nylig illustrerer nettopp
>dette.
>
>Kongehuset er i dag først og fremst kjendiser i A-klassen. Det er på vei til
>å slutte å være det store nasjonale samlingsmerket som preget det 20.
>århundre. Nasjonsbyggings-prosjektene «Det nye Norge» fra begynnelsen av
>1900-tallet og byggingen av velferdsstaten etter annen verdenskrig,
>representerte fredningstid for kongehuset når det gjaldt kritisk
>pressedekning. Store konsensusprosjekter som gjenreising og tyskerhat er
>ikke tiden for kritisk søkelys på nasjonale symboler.
>
>Nasjonal symbolikk er i dag åpenbart under avvikling, presset som den er fra
>to kanter. Innenlands er idrettsheltene i ferd med å bli genmodifiserte
>millionærer, kirken på vei til en lenge etterlengtet skilsmisse fra Staten
>og Forsvaret kjemper ikke lenger for konge og fedreland, men for
>menneskerettighetene under en fjern himmel. Og fremfor alt: Vårt store
>sosialdemokratiske parti, som har størstedelen sin eksistens å takke
>nasjonsbyggingen etter krigen, er bare en skygge av seg selv. Utenfra trues
>kongehuset av globaliseringen og av det store overnasjonale prosjektet som
>heter Den europeiske union.
>
>Monarkiet er i ferd med å bli en ensom institusjon. Når man ikke lenger har
>Hjalliser, generaler og biskoper til å snakke for seg (med all respekt er
>Stålseth og Wagle i dobbelt forstand blant de siste dagers hellige når det
>gjelder kongehuset), trenger man en informasjonsavdeling.
>
>JEG VAR I NOEN år vitne til et merkelig samstemt krav fra pressen om at
>Slottet måtte få seg en slik. Det var et krav jeg aldri skjønte. For
>vanligvis er pressen de siste til å ønske seg informasjonssminkører som et
>filter mellom seg selv og intervjuobjektene. I dag skrikes det opp om at
>informasjonssjefen og hennes stab ikke gjør jobben godt nok. Slik vil det
>alltid være. Det er i og for seg uinteressant å diskutere hvorvidt pressen
>gjør knefall for henne og hennes medarbeidere. Det er mer fruktbart å se på
>strukturene som omgir forholdet mellom penn og septer.
>
>Pressen og kongehuset forenes i et spiseforstyrrelsesproblem. Norsk
>journalistikk har et bulimisk forhold til Slottet, en ustoppelig apetitt på
>alt kongelig. Alt går ned, fra de minste bagateller til de store
>konstitusjonelle spørsmål. Det skilles ikke på bedervet kjøtt og
>chateaubriand - ned skal det. For så å spyes opp igjen i fanget på de
>kongelige med jevne mellomrom.
>
>Denne perversjonen har kongehuset selvsagt aldri skjønt. Som en kokk i møtet
>med bulimikeren, feiltolkes journalistenes apetitt som et tegn på god
>kokekunst. Og de forstår følgelig ingenting når de sitter der med fanget
>fullt av ufordøyde og/eller uappetittlige sannheter.
>
>Kongehusets forhold til pressen er tilsvarende anorektisk. De vil ha minst
>mulig med journalister å gjøre, men vet at noe må de ta til seg for å
>overleve. Dette overrasker enhver grønnskollling av en hoffreporter. Jeg vet
>ikke hvor mange ganger jeg har hørt fra fotografer og journalister: «Ja,
>men, de har jo alt å tjene på å samarbeide med meg?» Sannheten er at Slottet
>kan velge og vrake mellom lojale journalister og fotografer. Det kommer
>alltid en disiplinert stakkar som danser litt bedre til Slottets pipe enn deg.
>
>De fleste av oss kan være enig i at spiseforstyrrelser ofte skyldes
>forvrengte selvbilder. Hoffjournalistens selvbilde er formet i en serie av
>ydmykende møter med mennesker som later som de liker deg, men som egentlig
>forakter det du holder på med. Håndteringen av informasjonsmonopoler, som
>kongehuset, er utvilsomt blant de største utfordringer man kan komme ut for
>som journalist.
>
>MONOPOLISTEN HAR et produkt som pressen vil ha og så lenge etterspørselen er
>større enn tilbudet, havner man før eller siden i en forhandlingssituasjon.
>Jeg har stor respekt for de journalister som makter å holde sin sti ren i
>slike situasjoner, og jeg tror ikke det er mange av dem. Det er selvsagt
>ikke slik at kongehuset bruker sin makt til å velge den journalisten det
>helst vil ha. Det dreier seg om mer intrikate seleksjonsmekanismer. Den man
>liker får ofte en litt bedre sak enn den man ikke liker, den man setter
>spesiell pris på får lov til å komme igjen, den man «får et godt
>samarbeidsforhold til» blir kanskje invitert til lunsj, kanskje en middag,
>eller får tilbud om et eksklusivt intervju til påske eller jul. Eller hvem
>vet - kanskje blir man tilbudt en jobb? - bare man oppfører seg pent nok.
>
>Enda verre er det selvsagt med redaktørene. For deres oppgave er å
>kommentere - og dermed åpenbares deres meninger i mye større grad enn
>journalistenes. Det er den enkelte redaktør som må se kongen i øynene når
>han eller hun spiser kanapeer på Slottet neste gang. Redaktører står også
>det kongelige selskapstaffel nærmere enn journalisten lenger ned i rekkene.
>Han/hun har mer å tape. Og kanskje går en St. Olav fløyten?
>
>Det er forfengelighetens marked det her er tale om - et marked som har
>ødelagt mang en god penn og et edelt journalistisk sinn. Og som i møtet med
>Det kongelige Slott blir tydeligere og tydeligere jo mer kongefamilien
>spiller på sin celebritetsstatus i stedet for sin funksjon som nasjonalt
>samlingsmerke.
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST