Svar til Trond Andresen om linjeskifte mhp. nasjonalt eierskap
Av Jon Michelet og Bjørgulv Braanen
Klassekampens meninger kommer fram på lederplass. Når det gjelder side-to,
har vi definert den noe videre. Her skriver avisas journalister pluss et
knippe folk utenfra, blant annet Torstein Dahle, Kjersti Ericsson, Nina
Drange, Jenny Lindahl Persson, Eli Bjørhusdahl, Hans Ebbing, Arne Overrein,
Kari Anne Moe, Audun Lysbakken og Trond Andresen. Skribentene står helt
fritt og innenfor rammene av den ytringsfrihet en kommentator bør ha, men
vi regner dem som innenfor "familien".
Tarjeis side-to-kommentar er helt innenfor denne definisjonen av hva som
skal stå på side 2. Tarjei er spesielt opptatt av problemstillinger rundt
etisk næringsliv, og hans artikkel er skrevet i lys av dette. Han har også
i hele høst fulgt diskusjonen om Kværner, som reiser interessante spørsmål
rundt nasjonalt eierskap. Var det best at "norske Røkke", med base på
Antillene, skulle ta makta over det sammenslåtte Aker/Kværner, eller var
det bedre å gå for en "russisk løsning", som ville betydd at Kværner ble
opprettholdt som eget selskap? Dette er vanskelige og viktige spørsmål for
hele venstresida.
Det eneste vi setter et spørsmålstegn ved i Tarjeis side-to-kommenatar er
ingressen, der det står "..å hevde noe annet, smaker stygt av
nasjonalisme". Her brukes nasjonalisme som noe entydig negativt, noe det
selvfølgelig ikke er. Utgangspunktet er at vi er for demokrati,
velferdsstaten, like rettigheter for alle etc, og at nasjonale løsninger i
mange sammenhenger er det beste for å ivareta disse målene. På andre
ormåder er vi for internasjonale løsninger (miljø for eksempel) forutsatt
at det er reelle internasjonale løsninger, som også gjelder for
stormaktene.
Men Tarjei fører inn mange viktige momenter til diskusjonen og han
oppfordrer til debatt. Det er bra. Og det hører altså hjemme på side 2 i
Klassekampen. Forøvrig skiller ikke Klassekampens redaksjonelle linje seg
fra den historiske gjennomgangen Trond Andresen gir av hvordan kampen for
nasjonal selvråderett har stått og står i norsk historie og politikk. Men
nasjonalstaten er under press, EØS forbyr begunstigelse på nasjonalt
grunnlag og staten gir fra seg nasjonale redskaper til markedet. Alt dette
dekker Klassekampen fortløpende og skriver arrige ledere og kommentarer
mot, men de endrede betingelsene gjør også at vi kommer opp i nye
problemstillinger. For fortsatt å stå i den historiske tradisjonen Andresen
redegjør for, er det ikke nok å alltid si ja til norsk eierskap og nei til
utenlandsk.
På område etter område kommer det til å bli vanskelige avveininger på dette
området. Statkraft er for eksempel tilført mange offentlige milliarder for
å få lov til å kjøpe opp mindre kraftverk. Argumentasjonen er at det er
bedre å ha ett stort, nasjonalt eid selskap, enn at utenlandske selskaper
slipper inn. Men hvis Statkraft oppfører seg helt identisk med andre
kapitalistiske kraftverk, skal vi da støtte opp under konsentrasjon og
monopol? Telenor er et lignende eksempel. Selskapet har fått tilført mange
milliarder fra Stortinget og bruker disse pengene til å få et overtak på
konkurrentene. Det hadde vært vel og bra hvis Telenor hadde hatt andre
målsetninger enn andre teleselskaper, men det har det ikke.
Sentraliseringen av landbrukssamvirket reiser også lignende typer spørsmål.
Her ligger det viktige utfordringer. I en situasjon der statlige og
offentlige selskaper blir privatisert og finansmarkedets logikk blir
bestemmende for selskapenes prioriteringer, bør man kanskje i større grad
fokusere på strukturspørsmål og konsesjonsbetingelser, framfor å satse
ensidig på nasjonalt eierskap. Gjennom konsesjonsbetingelser kan man klart
angi hva selskapet skal gi tilbake til samfunnet som motytelse for å drive
bisniss i stedet for ensidig å stole på at selskapet som får jobben er
norsk. Konsesjoner og andre typer rammebetingelser for næringsvirksomhet
kan være mer bestandige enn eierskap, som i disse tider kan endre seg fra
dag til dag. Det er for eksempel ikke så vanskelig å tenke seg at Statotil
eller Telenor om noen år inngår i større allianser, der utlendinger har
makta. Da er det viktig å ha sørget for at konsesjonsbetingelsene for
televirksomhet og oljevirksomhet er klare og samfunnsmessig begrunnet.
Når det gjelder andre selskaper, som ikke har hatt denne typen offentlige
forpliktelser, kan det også i noen tilfeller være argumenter for at
radikalere bør foretrekke en utenlandsk eier framfor en norsk. For eksempel
er det klart at Kværner-klubben hadde gode argumenter for en utenlandsk
eier, fordi den så det som den beste forsikringen mot tap av
arbeidsplasser. Røkkes tilnærmete monopol i norsk verkstedindustri er ikke
bare av det gode. I tillegg kan Røkke når som helst selge hele Aker
Maritime/Kværner til en utenlandsk eier. Hva har man da igjen for å ha
støttet en norsk eier mot en utenlandsk?
I hvert fall er dette et vanskelig spørsmål, som vi må diskutere videre.
Også på kommentarplass i Klassekampen.
Jon Michelet
Bjørgulv Braanen
This archive was generated by hypermail 2.1.2 : 11-07-02 MET DST