Denne kommentaren er jævlig interessant.
Vedlegges herved.
Trond Andresen
**************
>Aftenposten 19/7-00
>
>DE KULE HAR DET GODT
>av Tommy Sørbø
>
>Britney Spears byr seg frem etter alle kunstens regler, samtidig som hun
>tviholder på imaget som dydsmønster. Små barn bærer T-skjorter med
>påskriften «Fuck me!». Vi registrerer at tegnene har mistet sitt innhold, og
>strever med å avlære vår fortolkningsiver.
>
>Når den 18 år gamle engelske popjomfruen Britney Spears
>synger «Hit me baby one more time» mens hun vrikker på
>hoftene i en bukse så tettsittende at den nærmest må kalles
>intravenøs, mens hun lener sitt fremtredende brystparti mot
>kameraene slik at silikonen truer med å skvalpe over
>utringningen på kjolen, sånn at Dagbladet tilbyr henne et
>helsides foto og en amerikansk milliardær hundre millioner
>for en natt, samtidig som hun fremstår som prektigheten
>selv, og sier at hun ikke har tro på sex før ekteskapet; da
>trenger man ikke ha lest fransk postmoderne filosofi for å
>se at tegnene er tømt for mening. Har vi ikke skjønt det
>før, så skjønner vi det vel nå: symbolet på sex, det er én
>ting; sex, det er noe helt annet.
> Britney Spears og hennes generasjon ser ut til å kunne
>leve greit med denne schizofrenien, men for dem av oss som
>forventer at det skal være en viss sammenheng mellom det man
>sier og det man gjør, er det ikke alltid så greit. Vi
>forsøker ikke å reagere når vi sitter på badestranden og ser
>en mor ta på sin ni år gamle sønn en T-skjorte med
>innskriften: «Fuck me!» på. Vi prøver å tenke på det som et
>praktisk klesplagg med noen artige bokstaver, og når moren
>selv sjokker toppless omkring med et digert, dinglende
>gullkors om halsen, tenker vi: Nei, det var da et fint
>smykke! Og så har vi helt sluttet å kaste bort tiden på å
>diskutere hva to millimeter pigg og fippskjegg egentlig
>betyr, hva de nysprayede kjempeordene som hver morgen møter
>oss på bussholdeplassens leskur vil fortelle, eller hva
>Toyota har med EM i fotball å gjøre.
>
>Langsomt men sikkert forsøker vi å avlære vår
>fortolkningsiver, eller sagt på en enklere måte: vi prøver å
>bli litt mer kule. De kule har nemlig ikke noe problem med
>at hippien, punkeren, sadomasochisten eller nynazisten
>gjenoppstår på catwalken i Milano og Paris. De tar poenget
>med en gang: det som gjenoppstår i år, må være forskjellig
>fra det som gjenoppsto i fjor. Noe mening ut over det finnes
>ikke. De kule gidder ikke bry seg med at revolusjoner er noe
>som skjer i databransjen to ganger i uken, kriger er når to
>kjendiser krangler på forsiden i VG, og proteststorm fra
>distriktsnorge er når NRKs sentralbord mottar syv telefoner
>fra halvfulle bygdetullinger som ikke liker oppsynet på en
>programleder.
> At tegnene er referanseløse, språket tømt for mening og
>faktene oppbrukt, det er ikke deres problem. De gidder ikke
>slite livet av seg med å finne nye ord og vendinger eller gå
>i indre eksil for å holde sin sti ren. For dem er gjenbruk
>tingen. Store ord blir som nye bare man sier dem med et flir
>eller med gåseøyne. «Ærlig talt» så forplikter de riktignok
>ikke mer, men hva gjør vel det, «ikke sant»?
> Derfor er det sikkert sunt å være kul, men ikke alltid så
>lett, det skal gudene vite. Det finnes øyeblikk da noen av
>oss simpelthen ikke greier å la være å drømme om den tiden
>da det fremdeles var en slags sammenheng mellom tegnene og
>det de viste til; da hippienes hår til over ørene og
>slipsløse frekkheter var en sviende kritikk av Systemet og
>en hemningsløs tillit til Naturen, da småborgernes Ford
>Angliaer, cordfløyelshatter og poplinsfrakker kunne leses
>som en støtte til Fremskrittet og Sosialdemokratiet, og da
>sigarer og mage tydet på man var dansk eller medlem i Norsk
>Arbeidsgiverforening.
>
>Et av de mest rørende eksempler på slike drømmer må være den
>svenske filmen «Änglagård» fra 1994. Med sin
>«a-stranger-comes-to-town-klisjé» var den fullstendig uegnet
>til å si noe som helst om vår tid. To rocka protagonister
>som så ut til å være hentet fra en tilårskommen reklamefilm
>for jeans, kom med sitt utslitte repertoar av
>frihetssymboler: fart, åpent kjærlighetsliv, bereisthet,
>opplevelsestrang og kontinentale vaner, og kolliderte med
>bygdas like steindøde symboler på innavlet skepsis,
>dobbeltmoral og fordommer. By og land, bohem og bonde, lyst
>og konvensjoner braket sammen i en film der datomerkingen så
>ut til å være gått ut engang i midten av 1970-årene.
> Hvorfor ble den da likevel så populær? Kanskje fordi den
>gjennom sitt naive forsøk på å blåse støv av de
>kulturradikale faktene traff en dyp lengsel etter at ting
>igjen skal bety noe. Kanskje filmen kan oppfattes som en
>paradismyte, en historie som viser oss verden før
>syndefallet, den gangen språket ennå ikke var invadert, den
>lykkelige tid da det moderne prosjektets opprørsfakter,
>kampsymboler og avsløringstrang fremdeles ikke var
>kommersialisert, instrumentalisert og tømt for mening?
> Hvis det er tilfelle, så kan Eivind Tjønnelands prosjekt i
>Morgenbladet om å gjenreise kulturradikalismen kanskje
>likevel ha noe for seg. Da vil det kanskje være mulig å
>gjenerobre det språket fjernsynsreklamen, løssalgsavisene og
>Fremskrittspartiet tok fra oss. Men om det skal lykkes, bør
>man nok ikke lenger være så redd for stanken fra det
>velbrukte språket. Da må man våge å si: «Jeg tror på
>friheten» uten å trekke på hverken nesa eller smilebåndet.
>Hvem vet, en dag hører kanskje Britney Spears på Tjønneland
>som - med reklamen for Axe etterbarberingsvann - sier «Don't
>use it, if you don't mean it».
This archive was generated by hypermail 2b29 : Thu Aug 03 2000 - 10:26:01 MET DST