Jeg sendte inn en artikkel *Oljepenger var Arafats pris* for en tid tilbake
(25. april 1997). Vil den bli trykket i KK? Siden er det jo kommet fram mye
rart om f.eks. Arafat og PAs forhold til streikende lærere, blant annet og
66 Audier til visse medlemmer av visse råd. Er KK blitt mikrofonstativ for
PA, og korrupsjon et tabuemne? Eller er det faktiske feil i artikkelen?
Hilsen Knut Rognes
Her er artikkelen om Arafat en gang til:
******************************
Oljepenger var Arafats pris
Knut Rognes
Den 2. februar skrev Ha'aretz at Israel i løpet av de siste tre år hadde
overført 500 millioner shekel (omtrent 150 millioner US $) til en hemmelig
konto i Bank Leumi i Tel Aviv. Bare Yassir Arafat og hans økonomiske
rådgiver, den kurdiske millionær Muhmad Rashid, hadde tilgang til denne
konto. I henhold til et internt dokument fra Det internasjonale pengefondet
(IMF) er den hemmelige konto ikke kontrollert av det palestinske
finansmyndigheter ("Palestinian Treasury Office"). Noen av pengene skal ha
gått til å finansiere det omfattende palestinske sikkerhetsapparat, og til
å lønne en rekke unødvendige palestinske tjenestemenn, dvs betale for noe
som ikke var godkjent av de stater som har bidratt med pengene. En høyere
israelsk tjenestemann opplyste at noen av pengene skulle tjene som et
"nødfond" for Arafat. PA har i beredskap en plan for å redde Arafat og hans
familie hvis han ble avsatt ved et kupp. Planene skisserte også dannelsen
av en eksilregjering.
I henhold til Mark Bruzonsky har Arafat manipulert og sløst vekk store
pengesummer tidligere. Mange folk i hans krets er primært kjent for tre
ting: inkompetanse, korrupsjon, og lojalitet til Arafat (definitivt ikke
til den palestinske sak). Hensikten med å sette i stand dette "Arafats
nødsfond" mener han er å gjøre det mulig for Arafat å få tilgang til
pengene selv etter at han eventuelt er blitt avsatt av palestinerne. Siden
kontoen videre befinner seg i TelAviv, kan de israelske myndigheter
fortsette å sikre seg, ja kreve, motytelser til Israels fordel, selv etter
at han er blitt tvunget i eksil, denne gangen fra sitt eget folk.
Tanya Reinhart skriver mer om bakgrunnen for den hemmelige konto (Yediot
Ahronot, 7. april). Det er velkjent at PLO var inne en dyp krise før
inngåelsen av Oslo-avtalen. I sentrum sto misnøye med Arafats lederskap.
Forsamlinger på Vestbredden fordømte mangelen på demokrati, ledergruppen i
Tunis' fjernhet fra okkupasjonens daglige realiteter, men fremfor alt den
fullstendige kontroll Arafat hadde over budsjetter og finanser. Arafat kan
ha følt at han ville gjenvinne kontrollen over PLO ved å inngå en
altomfattende avtale med Israel. I følge Reinhart er det i dag alment
erkjent (i Israel) at kretsen rundt Rabin forsto at det nettopp under slike
forhold ville være mulig å tvinge Arafat til en total kapitulasjon.
Prosessen som førte Arafat inn i rollen som kollaboratør er i følge
Reinhart komplisert, men resultatet av press og bestikkelser. I april 1994
ble det i Paris inngått en økonomisk avtale mellom Israel og PLO. Avtalen
var sensasjonell: den garanterte full israelsk kontroll over alle aspekter
av den palestinske økonomi. Import skulle pålegges alle Israels toll og
avgifter; eksport skulle bare skje gjennom israelske mellommenn. Den eneste
fremtid for palestinere var som billig arbeidskraft for israelske
investorer. Ifølge Reinhart var det mange i Israel som lurte på hvorfor
palestinerne undertegnet en slik avtale, men svaret var som alltid: når
Arafat går med på den, må den være OK. Nå er det kommet for en dag at
Arafat, med Tanya Reinharts ord, simpelthen ble kjøpt i Paris - betalingen
han fikk var avgiftene på oljeimporten. Og olje er som vi vet store penger.
Detaljene er gjort rede for av Bergman og Ratner i Ha'aretz 4. april:
Rashid, Arafats økonomiske rådgiver, avtalte i Paris at avgiftene som
Israel tok på oljeimporten til de okkuperte områdene ("territories"),
uavkortet skulle settes inn på den hemmelige konto omtalt ovenfor. Den
skulle sikre evakuering av "Arafat, hans familie, og noen ledende
tjenestemenn, i tilfelle av oppstand" , dessuten en del tjenester av
sikkerhetsmessig art for å holde Arafat ved makten frem til denne
eventualitet. Denne "gangster's deal" ble sluttet med tidligere ledere av
den israelske sikkerhetstjenesten. Mellommann var Yoseph Ginosar, tidligere
overhode for "forhørsavdelingen" i den israelske hemmelige tjeneste
(Shabak), hvis ansvarsområde er tortur av palestinske fanger. Gjennom ham
lovte Rashid at selskapet DOR skulle få monopol på oljesalget til de
okkuperte områdene ("territories"). En av lederne for DOR er Shmuel Goren,
som tidligere var "militær koordinator" for disse områdene. Okkupanten og
hans tjener vet tydeligvis hvordan palestinerne skal melkes. Sammen vil de
sørge for at de som betaler prisen for "the gangster's deal" vil tro at
den tjener den palestinske stat. Sikkerhetstjenesten vil ta seg av dem som
ikke deler denne tro.
Men historien er ifølge Reinhart enda mer makaber. Hun hevder at Yoseph
Antwerg, som signerte avtalen mellom selskapet DOR og Rashid, er kandidat
til stillingen som øverste leder for kontoret for administrasjon av
statens Israels landområder - det vil si nettopp den myndighet som står for
beslag (appropriering, "reclaim") av palestinsk land. Man kan derfor stole
på Arafat og Rashid vil hjelpe ham med å overføre de resterende områder av
Vestbredden i stillhet.
Arafats unnfallenhet overfor jevne palestinere som har fått sin jord
beslaglagt av israelske myndigheter har tidligere vært påpekt av flere. PAs
protester mot konfiskasjoner i Øst-Jerusalem har stått i sterk kontrast til
PAs taushet når det gjelder massive landkonfiskasjoner andre steder på
Vestbredden. Danny Rubinstein (Ha'aretz 12 Mai 1995) forklarer dette med
at Arafat, når det gjelder Jerusalem, er nødt til å protestere av hensyn
til lederne i arabiske og muslimske land, hvor innbyggerne ser på Jerusalem
som et særlig følsomt religiøst problemområde. Men disse lederne bryr seg
ikke en døyt om Vestbredden. Arafat har derfor bedt palestinske
delegasjoner som klager over konfiskasjon av deres jord - som Israel vil
bruke til å bygge "bypassing roads" til jødiske bosettinger - om å glemme
slike ting, "... this is only a minor confiscation". Her kan vi innskyte
at Arafat antakelig allerede har samtykket i en plan som går ut på at
palestinerne (dvs Arafat) får bygge et nytt Jerusalem, som skal bære
navnet Al Quds (Jerusalem på arabisk), utenfor det virkelige Jerusalem,
fordi det, i følge Israel Shahak, "vil gi ham ubegrensete muligheter for
korrupsjon" .
Reinhart ber oss huske på at Arafat og hans korrupte administrasjon ikke
kunne ha blitt sittende ved makten om Israel hadde trukket sine
militærstyrker ut av de okkuperte områdene. Hennes konklusjon er at en
"palestinske stat" kun er en israelsk oppfinnelse - og ikke noe annet enn
et ord. I realiteten driver Israel en dobbel okkupasjon, assistert av
brutale og korrupte medløpere som er opplært av de israelske hemmelig
tjenester til utføre undertrykkelsesarbeidet for seg.
Kilder:
Mid-East Realities, 22-01-97: "Profs Said & Shahak on Arafat"
(http://www.MiddleEast.org); Mid-East Realities, 23-04-97: "Arafat's Road
of Collaboration" (http://www.MiddleEast.org); Israel Shahak: From The
Hebrew Press Vol. IX, No.4, April 1997, s. 19; Israel Shahak: "Open
Secrets. Israeli Nuclear and Foreign Policy". Pluto Press, 1997.
************************