> ....Det er på tide at Ola
> Nordmann og Carl I Hagen forstår at Norge mer enn noen gang er et
> flerkulturelt samfunn. Hagen tar som underforstått premiss at Norge var
> monokulturelt i en gyllen fortid før ca. 1970, og at konflikter da bare
> var noe man leste om i avisenes utenriksspalter. Dette er selvsagt en
> deilig innbilning, men ikke desto mindre en innbilning.
> ...
Jons utmerkede innlegg (som typisk nok er refusert av Aftenposten) minner meg
på noe:
I følge mine egne erfaringer er Norge ettertrykkelig
"flerkulturelt"/"fremmedkulturelt" også når vi ser bort fra
innvandrer/flyktninge-innslaget i befolkninga. I et par år rundt 1980 hadde jeg
den tvilsomme ære å være styremedlem, seinere leder, i et borettslag med 198
leiligheter i Trondheim. I dette borettslaget bodde det knapt en mørkhudet
familie. Men gud hjelpe meg så "flerkulturelt" det var, med tilhørende
konflikter mellom
- de som var nøye på å ha det reint i oppgangen, og de som ikke var det.
- de som mente at det ikke passet seg å henge ut tøy på søndagen, og de som
syntes det var helt greitt.
- de som elska katter og de som hatet dem (lukt, hyling, avføring i sandkassa)
- de som elska hunder, og de som hatet dem (aggressive, bjeffing, dritt)
- de som hadde småunger, og enkelte gamle som ikke orka småunger (støy, skitt,
trehjulssykler i oppgangen)
- radioamatøren med svær antenne på taket, og de som mente antenna forstyrret
mottakinga på TV.
- de som ga pokker i restriksjoner på bilbruk, og de som aktivt kjefta på folk
som kjørte inn i borettslaget i tide og utide.
- de som spilte høy musikk og bråkte ut over natta, og deres naboer.
Konfliktene hadde til dels borgerkrigs-lignende intensitet (etter å ha vært
leder i borettslag, vil man lettere forstå tilsynelatende "meningsløse" kriger,
hvor nabo dreper nabo sånn som i Bosnia).
Det jeg oppdaget i disse åra, er at mange (i dette tilfellet vanlige nordmenn
med bleik hud) rett og slett mangler trening i å takle hverdagslige
konflikter. Den mest bagatellmessige sak (av typen uenighet om det skal være
lov å ha sykkelen inne i oppgangen) fører til full skjæring mellom naboer, og
bringes til lederen i borettslaget, og følelsene er da gjerne på bristepunktet.
Rundt hjørnet venter både advokat, sjukmelding og pilleglasset med valium.
Lignende hverdagslige konflikter mellom personer på jobb (også her mellom
hvite, ariske nordmenn fra Norge) ender også ikke så sjelden i sjukmelding,
valium, advokat.
Eller ta de berømmelige villa-borgerkrigene, der strid om et tre skal hogges
ned, flytting av et gjerde med 10 cm etc., fører til det samme.
Så det vi trenger er et samfunn hvor folk kan diskutere med hverandre og
håndtere interessemotsetninger og forskjellig livsstil og verdisyn, uten å bli
fiender.
Trond Andresen