Artikkelen avsluttet slik:
"Ønsket om å fortelle sannheten er bare =E8n betingelse for å være en
intellektuell. Den andre er mot og vilje til å gjennomføre en rasjonell
undersøkelse uansett hva den måtte føre til, å foreta "en ubarmhjertig
kritikk av alt bestående, ubarmhjertig i den forstand at kritikken ikke vil
vike tilbake hverken for sine egne konklusjoner eller for konflikter med de
som sitter med makten " (Karl Marx). En intellektuell vil således i egentlig
forstand være en samfunnskritiker, en person som er optatt med å
identifisere, analysere, og på den måten hjelpe til å overvinne hindringer
som stenger veien til oppnåelse av et bedre, mer menneskelig og mer
rasjonelt samfunnssystem. Han blir således samfunnets samvittighet og
talsmannen for de progressive krefter som i en hvilken som helst periode av
historien, måtte eksistere i samfunnet. Og som sådan blir han uunngåelig
betraktet som en "urostifter", en "bråkmaker" og en "plage" av den herskende
klassen som prøver å opprettholde status quo, så vel som av
intellektarbeiderne som i sitt arbeide i beste fall vil anklage den
intellektuelle for å være utopisk eller metafysisk eller i verste fall å
være nedbrytende og opprørsk"
.
Forøvrig skrev Paul Barab bl.a.:
"Hva er en intellektuell? Det mest nærliggende svar er: enhver som arbeider
med sitt intellekt, som altså sørger for sitt livsopphold (eller dersom man
ikke trenger å bekymre seg om det, men utelukkende forfølger sine
interesser) og lever mer av sin forstand enn av sin muskelkraft. Men selv om
denne definisjonen er enkel og direkte, så er den ufullstendig og ubrukelig.
Riktignok passer den på alle som som ikke har kroppsarbeid. Men den stemmer
ikke overens med det man vanligvis forstår med en "intellektuell". Uttrykk
som "langhåret professor" eller "egghode" tyder på at det i den offentlige
bevissthet eksisterer andre forestillinger, at det er en bestemt kategori
mennesker og at den ikke omfatter alle som "arbeider med forstanden".
Dette er ikke bare ordkløveri. Det at det finnes slike forestillinger
gjenspeiler en samfunnsmessig realitet som kan hjelpe oss til å forstå
hvilken stilling og funksjon de intellektuelle faktisk har i samfunnet. Den
første og almene definisjonen passer på en stor gruppe mennesker med
viktige oppgaver i samfunnet: Personer som bruker sine åndelige ferdigheter
mer enn de bruker sine muskler, som lever mer av hjernearbeid enn av
kroppsarbeid. Vi vil kalle disse personene "intellektarbeidere" ("intellect
workers"). Selgere og fysikere, industrledere og kulturarbeidere,
børsmeklere og universitetsprofessorer. Det ligger ikke noe Gehässiges i
disse parsammensetningene, like lite som det gjør i betegnelsen "alle
amerikanere" eller "alle folk som røyker pipe". Den stadig voksende gruppen
av intellektarbeidere utgjør en av de aufälligsten resultatene av den
hittidige historiske utvikling. Den avslører en viktig side ved den
samfunnsmessige arbeidsdeling, som startet med den frühseitigen utdannelsen
av en yrkesmessig Klerus og nådde sitt høydepunkt i den fremskredne
kapitalismen - skille mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, mellom hvitsnippene
og blåtøysarbeiderne.
Årsakene og følgene av denne arbeidsdelingen er mangsidige og omfattende.
Denne delingen, muliggjort av den kontinuerlige produktivitetsekspansjonen,
og som den på sin side bidro til, ble samtidig til en av de mest typiske
gjenspeilingene av den tiltagende desintegrasjonen av individene, et
seksempel på det Marx kalte "menneskenes selvfremmedgjøring". denne
fremmedgjøringen uttrykker seg ikke bare ved at delingen vriker til å
forkrøple og deformere en harmonisk indiviutvikling og personlig vekst, ...,
men den viser seg også i den radikale polariseringen i samfunnet i to
adskilte leire som praktisk talt ikke har noen felles berøringspunkter.
denne polariseringen som går tvers gjennom de antagonistiske
klassemotsetningene, erzeugt einen dichten ideologischen Nebel, som
tilslører de virkelige utfordringene i samfunnet og stiller opp like falske
spørsmålsstillinger og skaper like verderbliche skisma som rasefordommer og
religiøse Aberglauben gjør. Fordi alle intellektarbeidere har en
unverkennbares felles interesse: ikke å bli heruntergestuft til det
besværlige, mindre innbringende (einträglichen) og - det er dem som setter
normene for den offentlige anseelse - det mindre geachteten kproppsarbeid.
Under trykket fra slike interesser neigen sie dazu, å hypostasiere deres
egne posisjoner, å overdrive betydningen og vanskeligheten ved deres egen
arbeidsinnsats og drive verdien av formell utdannelse , akademiske grader
etc. kunstig i været. Med disse forsøkene på å fastholde sine posisjoner
stiller de seg i et motsetningsforhold til kroppsarbeid, identifiserer seg
med de intellektarbeiderne som utgjør den herskelmde klasse og gjør felles
ak med den sosiale orden som har sikret dem deres status og som nå beskytter
deres privilegier.
På denne måten er intellektarbeiderne under kapitalismen betegnende nok en
trofast tjener , agenten, funksjonæren og talerøret fopr det kapitalistiske
system. Typisk for dem er at den bestående orden tas for gitt og at det bare
stilles spørsmål ved de herskende tilstander innenfor de begrensede rammer
som deres umiddelbare erfaring setter. Disse forestillingen henger nøye
sammen med arbeidsoppgavene. F.eks. kan en være misfornøyd med
kostnadsnivået i den fabrikken han eller hun er leder for, eier eller ansatt
i, og vil se det som sin oppgave å redusere kostnadene. En annen har kanskje
som oppgave å selge den "offentlige mening" om en ny såpe eller et politisk
parti, og han eller hun vil utføre dette oppdraget sorgfältig og
vitenskaplig. En tredje er muligens misfornøyd med hvordan atomstrukturen
forstås og vil bruke erstaunliche arbeidskraft og ferdigheter på å finne
måter å utvide vår viten om atomet. Vi kunne forsøksvis kalle vedkommende en
tekniker, freilich ein leicht misszuverstehender betegnelse. Som leder i et
større konsern treffer hhan kanskje viktige avgjørelser med konsekvenser for
landet som helhet og for arbeid og liv til tusener av mennesker. Som
innflytelsesrik byråkrat i regjeringskontorene har han stor innflytelse på
f.eks. utenrikspolitikken og som formann for styret i en stor stiftelse
eller et forskningsråd bestemmer han muligens retning og metodene i
forskningen i lang tid framover for et stort antall vitenskapsfolk.
Ingenting av dette faller entydig under begrepet "tekniker", noe vi
vanligvis bruker på folk som ikke har til oppgave å foreta politiske eller
strategiske beslutninger, emn å utføre dem. Ikke formulere målene men finne
midlene, ikke konsentrere seg om de store linjer men å bekymre seg om
detaljene. Og allikevel kommer betegnelsen "tekniker" nærmere en forståelse
av det jeg mener med "intellektarbeider" als der gewohnte Gebrauch des
Wortes vermuten liesse.
....
For å=A8beskrive det negativt: intellektarbeideren som sådan bekymrer seg
ikke for den Sinn seiner Arbeit, dets betydning og verdi innenfor det
totalsamfunnsmessige arbeide. Eller med andre ord: han interesserer seg ikke
for sammenhengen mellom det delarbeidet han selv utfører og totaliteten av
den samfunnsmessige prosess. Hans "naturlige" grunnsetning er å forholde seg
til egne saker og utføre disse så effektivtog målrettet som mulig. Forøvrig
skal andre ta seg av det de holder på med, uansett hva det er. Vant til, ved
hjelp av begreper som skolering, erfaring og kompetanse, mener
intellektarbeideren at det å beskjeftige seg med helhetsproblemer tilkommer
særlige fagområder. det er for ham emnet til filosofene, kirkens menn eller
politikerne, på samme måte som "kultur" eller "verdi"spørsmål tilkommer
forfatterne, kunstnerne og Weisen.
Ikke alle intellektarbeidere utrykker seg så tydelig om disse spørsmål. Men
de tar instintivt avstand fra teorier som omfatter slike spørsmål. En av
disse teoriene er Adam Smiths ærverdige og berømte Entwurf einer Welt, der
enhver steller sin egen hage for å sikre at alle haver blir best mulig. I
lys av denne filosofien blir den individuelle aktiviteten sentrum for å
beskjeftige seg med helheten og denne beskjeftigelsen er bare viktig for
ham, hvis den overhodet er det, i egenskap av borger. Innflytelsen fra denne
filosofien berører den avgjørende sannhet som den formidler: at under
kapitalismen står helheten overfor individet som en overveldende,
tingliggjort prosess, drevet fremover av irasjonelle usynlige krefter han
ikke kan forstå eller influere på.
Den andre teorien som viser intellektarbeiderens situasjon og
tilfredsstiller hans behov er ideen om skillet mellom mål og middel, skillet
mellom vitenskap og teknologi på den ene siden og mål- og verdisetting på
den andre. Denne posisjonen ... ble av C.P. Snow treffende karakterisert som
"Veien til å gjøre seg selv unødvendig". med Snow's ord: Enhver " som ikke
vil ta ansvar sier vi lager verktøyet. dermed er vår oppgave avsluttet. Det
tilligger dere, alle andre, politikerne, å avgjøre hva verktøyet skal
bruykes til. De kan thene hensikter som de fleste av oss finner avskyelige.
Er det tilfelle så gjør det oss ondt. Men som vitenskapsmenn angår det oss
ikke." Og hva som gjelder for vitenskapsmenn, gjelder for alle andre
intellektarbeidere.
Det skulle være unødvendig å si at denn ansvarsfraskrivelse i praksis fører
til det samme som enhver "som holder seg til sine egne saker" ifølge Smith:
det er bare sagt med andre ord. Og denne holdningen blir i det vesentlige
ikke bedre selv om man nå har en tendens til å sette sin lit til regjeringen
istedet for til prinsippene om "laissez faire", Guds skjulte hånd, og dermed
vise til den kapitalistiske statens synlige, men ikke nødvendigvis
Wohltätigere hånd. resultatet er det samme: Å interessere seg for helheten
blir uten betydning for individet, og idet han ioverlater det til andre
aksepterer han eo ipso helhetens bestående struktur som noe gitt og
underskriver blindt på de herskende kriteriene for rasjonalitet, de
eksisterende verdier og også den samfunnsmessige målestokk for effektivitet,
ytelse og resultat.
Jeg foreslår at vannskillet mellom intellektuelle og intellektarbeidere må
trekkes i deres forhold til de problemene som angår vår samlede historiske
prosess. Det som karakteriserer de intellektuelle og som skiller dem fra
intellektarbeiderne og faktisk alle andre, er at deres beskjeftigelse med
den samlede historiske prosess ikke er en bigeskjeft, men at dette
gjennomstrømmer tenkningen og har avgjørende innflytelse på arbeidet. Det
betyr selvsagt ikke at det daglige arbeidet til de intellektuelle er viet
til den samlede historiske utvikling. Det er umulig. Men det betyr at den
intellektuelle systematisk forsøker å sette sitt eget delområde i forhold
til andre sider ved den menneskelige eksistens. I virkeligheten er det
nettopp dette forsøket å sette ting i forhold til hverandre, som
intellektarbeiderne som er fanget i den borgerlige ideologi og kultur og som
arbeider innenfor det kapitalistiske samfunnsinstitusjoner ser på som en
adskilt avdelig for den samfunnsmessige viten og det samfunnsmessige arbeid
- det er dette forsøk på å relatere ting til hverandre som utgjør et
særtrekk ved de intellektuelle. Og samtidig kjennetegner dette forsøket en
vesentlig funksjon hos de intellektuelle i samfunnet: Å være et symbol for
og en påminnelse om det fundamentale faktum at de tilsynelatende autonome,
disparate og usammenhengende delene av den samfunnsmessige eksistens under
kapitalismen - litteratur, kunst, politikk, økonomi, vitenskap, menneskenes
kulturelle og psykiske situasjon - bare kan forstås (og påvirkes) når de
blir oppfattet som delene i den historiske prosessens omfattende totalitet.
Dette prinsipp,"Helheten er sannheten" - for å bruke et uttrykk fra Hegel -
innbefatter omvendt den uomgjengelige nødvendighet å tilbakevise den
antagelsen at noen av delene i helheten kan tas for noe gitt og utelukkes
fra analysen....
Enda viktigere er det å gjøre seg klart implikasjonene av det standpunktet
som den borgerlige ideologien så evrig forsvarer :betraktninger over såkalte
"verdier" ligger utenfor den vitenskaplige forskningens domene. Men disse
"verdiene" og "etiske Urteile", som intellektarbeiderne tar for gitt og som
ikke skal antastes, de faller ikke ned fra himmelen. De fremstiller og røper
viktige aspekter og Ergebnisse ved den historiske prosess, og skal ikke bare
frem i lyset og kartlegges, men undersøkes i deres opprinnelse for å vise
hvilken rolle de spiller i den historiske utvikling. Avfetisjeringen av
"verdier", "etiske Urteilen" og dergleichen, identifisering av de sosiale,
økonomiske og psykologiske åraskene til deres eksistens, forandring og
avskaffelse, samt avsløringen av den spesifikke interesse de til enhver tid
tjener er i virkeligheten det største bidrag de intellektuelle kan yte for
menneskehetens fremskritt.
Dette fører til nok en slutning. Da intellektarbeiderne ser ensidig sin
funksjon som den å finne det mest effektive midelete til et hvilketsomhelst
gitt mål, foregir de ikke å kunne si noe selv om målsettingen. I egenskap av
spesialister, ledere eller teknikere tror de at de ikke har noe med
målsettingen å gjøre, og de føler ikke for å uttale seg om målsettingene
overhodet. Som vitenskapsmenn, eksperter, lærde skal de ikke felle noen
"verdidom" om hverken det ene eller det andre. Det er helt klart at en slik
tilbakeholdenhet i praksis fører til å befeste status quo. Nettopp denne
"etiske nøytralitet" har mange økonomer, sosiologer og antropologer lagt
stor vekt på, som vitenskapsmenn kan de ikke uttale seg om det er bedre
eller dårligere for befolkningen i et underutviklet land å tre inn på veien
med økonomisk vekst.
Ved å erklære seg som etisk nøytrale, setter det skiktet i samfunnet som har
den mest omfattende utdannelsen og største viten og dermed de største
mulighetene til å undersøke og berabeide de historiske erfaringene, seg
utenfor den samfunnsmessige diskusjon."
+-------------------------+-----------------------------------+
ø Arnulf Kolstad ø Phone: + 47 73 59 19 79 ø
ø Professor ø Fax: + 47 73 59 19 20 ø
ø Dept. of Psychology ø E-mail: arnulf.kolstad@sv.ntnu.no ø
ø University of Trondheim +-----------------------------------+
ø N-7055 Dragvoll ø ø
ø Norway ø ø
+-------------------------+-----------------------------------+