Det begynner å bli klima for debatt om sosialismen igjen, etter at de
tilstivna østeuropeiske samfunna som kalte seg både sosialistiske og
kommunistiske brøyt sammen, og borgere av alle slag forkynte sosialismens
evige og endelige død.
Når jeg sier "debatt om", er det i motsetning til den ensidige fordømmelsen
av sosialismen som har funnet sted fra ytre høyre til deler av redaksjonen
i Klassekampen.
Jeg har i denne artikkelen lyst til å fokusere på noen av de problemene de
sosialistiske forsøkene har stridd med, og hvordan disse problemene har
avspeila seg hos vestlige mennesker som kaller seg kommunister. Siden dette
er et enormt tema, og jeg verken er historiker eller jobber som akademiker,
vil jeg begrense artikkelen til å omhandle noen synspunkter på
arbeiderklassens makt, innflytelse og rettigheter.
Utgangspunktet mitt er følgende: Det kapitalistiske økonomiske systemet ser
ikke ut til å kunne løse verken de økologiske eller mellommenneskelige
forholda i verden. Folk dør av sult i en verden av overflod. Bill Gates er
god for 17 milliarder dollar - og 14,6 millioner barn dør av sult hvert år.
Naturen lider. Vi trenger et annet økonomisk system.
Det nye gror fram på ruinene av det gamle.
(Tese - antitese - syntese)
På et vis har det vært en tragedie for sosialismen som samfunnssystem at
den først vant fram i det Russiske imperiet, fordi sosialismen for
ettertida er definert ut fra hva som hendte der. Slik er det jo fremdeles i
dagens nettdebatt, hvor f.eks trotskister ser ut til å ikke kunne ta folk
seriøst dersom de ikke har et svært avklart og bevist forhold til kampene
mellom Stalin og Trosky. For folk utenfra og for en ny generasjon er det
tegn til at man driter i disse diskusjonene, og rett og slett er
antikapitalister som ønsker sosialisme. Rett og slett ser at kapitalisme
som system er ufornuftig, ser at det fører til økologisk katastrofe, til
ødelegging av mat samtidig som folk sulter i hjel, og framfor alt, fører
til krig. Og den indre logikk i alt dette er at noen tjener penger på det.
Og penger, eller profittmaksimering, er målet for rett og galt.
At sosialismen først vant fram i det mest tilbakeliggende landet i Europa,
la naturlig nok grunnlag for en sosialisme som blei deretter. Russland
hadde bl.a dårlig utvikla demokratiske tradisjoner. Det var tsarismen som
blei styrta, ikke et borgerlig demokrati slik vi kjenner det fra Norge
1997. Og den russiske sosialismen tok preg av det samfunnet den var født fra.
En tsar som melte si egen kake, blei erstatta av en som ønska å tjene
folket som å si det forenkla og firkanta. Men å sitte på toppen og bestemme
hva folk skal ha på skolematen er ikke lett. For er det ikke slik at det å
sjøl kunne velge hva man vil ha på skolematen er delvis like viktig som hva
man får? Så lenge man altså har mat!
Å komme i 1997 å "tilby" en norsk arbeiderklasse en Albansk, Kinesisk eller
Sovjetisk variant av sosialismen er etter min oppfatning dødfødt. Men merk:
Det betyr IKKE at jeg mener det var dumt de gjorde revolusjon. Det betyr
heller ikke at jeg nødvendigvis mener de gjorde mange feil, det betyr bare
at med det utgangspunktet de hadde så var det sterkt begrensa hvor langt de
kunne nå. Du kommer ikke til månen når du ikke har funnet opp elektrisiteten.
Medbestemmelse og demokrati.
Under kapitalismen er arbeidsfolk avskåra fra de store, viktige spørsmåla.
De er tilnærma uten medinnflytelse på produksjonen. Så lenge den forblir
privateid er det eierne som bestemmer de store viktige spørsmåla. Og under
kapitalismen bestemmer de ut fra hva som gir maksimalprofitt. Hva skal vi
produsere? Hvor skal det produseres? Legge ned? Flytte til Portugal?
Ansette indonesere? Noen få utvalgte kapitalister bestemmer over flertallets
livsvilkår. Noen annet er i hovedsak umulig under kapitalismen. Dette er ikke
et moralsk spørsmål, men et økonomisk spørsmål om å overleve i konkurransen.
Det er hele tida "nivået i klassekampen" som avgjør hvor mye
arbeiderklassen får av goder, og nivået, det har med organiseringskvalitet
og kvantitet å gjøre, det har å gjøre med viljen og evnen til kamp.
Men, i land som Norge, med borgerlig demokrati, har arbeiderklassen også en
rekke andre formelle innflytelsesmidler. Hvert 4. år kan man velge folk til
storting, hver 4. år kan man velge folk til kommune- og fylkesting. Man har
tilnærma full ytrings og pressefrihet, man har et rettssystem hvor ingen
kan fengsles uten lov og dom, man har rett til advokathjelp. Man har også
streikerett. Altså stor grad av individuell frihet. (Jeg kunne sagt en
masse om hvordan en rekke av disse rettighetene og frihetene kun er
formelle, og ikke reelle, at de er uthula osv, men det er ikke tema her.)
Poenget er at mange av disse rettighetene GÅR LENGER enn det politiske
demokratiet arbeiderklassen hadde under den sovjetiske sosialismen. Og den
influerte på den Kinesiske og den Albanske...
Økonomisk ELLER politisk demokrati?
Som jeg sa innledningsvis var det på noen måter en tragedie av Russland og
Sovjet var først ute. For en rekke av disse borgerligdemokratiske
rettighetene mangla i tsarens Russland, og de blei ikke innført i Sovjet
heller. Sant?
Lett parodiert vil jeg hevde at en diskusjon mellom en tilhenger av
kommunismen og kapitalismen har gått omtrent slik:
-I Sovjet blir folk fengsla dersom de sier noe de politiske sjefene ikke
liker!
-Ja men i Norge blir folk sparka dersom de sier noe de økonomiske sjefene
ikke liker!
Og når den andre spør:
-Du kan vel ikke nekte for at Sovjet var et diktatur? Så svarer den først:
-Nei, men det er Norge og.
(Og det er sjølsagt rett etter marxistisk terminologi. Alle klassesamfunn
er diktaturer, uansett hvor demokratiske de er).
Og dermed står valget (sterkt parodiert) for en norsk arbeider: Fengsel
eller arbeidsledighet?
Har det ikke vært noe rett i dette? Jeg tror ikke noen norske arbeidsfolk
vil ønske seg en sosialisme som innskrenker de politiske demokratiske
rettigheter vi har i dag, og hvorfor i all verden skulle vi det??? Hvorfor
skal vi velge mellom enten menneskerettigheter og politisk frihet ELLER
sosialistisk økonomi og økonomisk demokrati, produksjon for behov i stedet
for profitt.
Vi sier (selvfølgelig) som Ole Brum: Jatakk, begge deler. BÅDE økonomisk
OG politisk demokrati. (Men så lenge vi ikke er sikker på hvor mye politisk
demokrati vi vil få under sosialismen så holder vi igjen. Vi veit hva vi
har osv...)
Jeg vil hevde at kombinasjonen sosialistisk økonomi og norsk
borgerligdemokrati ville vært langt mer fremskreden enn noen sosialisme
verden til nå har sett. Men slik har ikke vestlige kommunister vært vant
til å tenke, (tror jeg). Vi er vant til å tenke Kina, Sovjet eller Albania.
Mange av oss har visst mer om klassesammensetninga i Hunan i 1936 enn i
Buskerud i 1996.
Sosialisme i et langt fremskredent kapitalistisk land vil innebære fulle
økonomiske- sosiale og politiske rettigheter. Rett til bolig, arbeid og trygd.
Ytrings - organisasjonsfrihet og streikerett.
Frie valg. En person - en stemme.
Flerpartisystem.
Frie presse - internett til alle.
Men, vi må gå lenger enn dette.
De tre metodene for arbeidermakt.
Et grunnleggende problem er:
Hvordan skal arbeiderklassen få makt? Hvordan skal den læres opp til å
styre? Hvilke strukturer må endres? Hva slags tenkning skal legges til grunn?
1. "Arbeiderklassen har makta gjennom sitt parti." Partiledelsen definerer.
2. "Enkeltarbeidere blir plukka ut eller valg inn i ledelsen av landet"
(Og fjerner seg fra folket.)
3. "Arbeiderklassen må få kollektive rettigheter" Streikerett, nett,
lover. Valg. Og må læres opp.
Jeg mener de sosialistiske landa til nå har beskjeftiga seg først og fremst
med de to første metodene. Albaniasjefen Hoxha sa arbeiderklassen i Albania
hadde makta gjennom sitt parti. Partiet hadde på en måte makta på vegne av
klassen. Det er vel ikke så fjernt for Jagland å si det samme. Men det
løser ikke problemet.
Å plukke ut enkeltpersoner, f.eks en platearbeider på Rosenberg og gjøre
han til kommunalminister løser heller ingen grunnleggende problemer, selv
om det er kult nok.
Det gir heller ikke kvinnene makta å velge en Maggi Thatcher eller Gro
Harlem B til statsminister.
Det er på felt 3 vi er kommet sørgelig kort i teorien og i praksis. Her
ligger ei enorm utfordring for marxister, sosialister og kommunister eller
hva man eller måtte ønske å kalle seg. Hvordan skal vi øke de kollektive
rettighetene? Hvordan skal vi læres opp i demokrati? Hvordan skal RESPEKTEN
for arbeidsfolk økes?
Problemet ligger på flere plan: Borgerskapet er ofte smartere enn
arbeiderklassen, og veit å mele si egen kake. Ting bestemmes ofte gjennom
debatt. Borgerskapet er bedre skolert. De vinner 9 av 10 skriftlige
debatter ved hjelp av debattriks.
Arbeiderklassen har ikke tid og ork eller vane til å lese utredninger eller
sitte i kommunestyrene. Kjenner ikke irrgangene i maktas korridorer.
Heltidsannsatte tillitsfolk fjerner seg fra folka som valgte dem.
Men det produksjonsnivå vi har nådd f.eks i Norge, trenger sannsynligvis
ikke folk å jobbe mer enn si 4 timer hver dag dersom alle gjorde en innsats
og verdiene blei fordelt. Det kan innebære at man legger inn en times
"medbestemmelse", skolegang, studier e.l, på frivillig eller betalt basis.
Ny teknologi gjør mulighetene for innflytelse langt større. Hele folket på
nettet er ei naturlig parole.
Og dermed var hele problemet løst?
Neppe!
God Påske!
Hilsen Geir Sundet