I debatten å sist RV-landsmøte ble det etter sigende sagt fra
talerstolen at vi må befri oss fra fraser fra 70-tallet. Og jeg er enig,
men det nytter ikke å erstatte dette med fraser fra 20-tallet. En "ny"
"guru" synes å være Rosa Luxemburg. Og hun fremførte helt riktig en
kritikk av bolsjevikene, en kritikk som gikk på at man ikke måtte bli
mer "udemokratiske" enn nødvendig. Den kan man gå inn på. Historisk er
det imidlertid en mer enn tvilsom metode. Skal man lære av historien må
man først undersøke fortiden på dens egne premisser, og der er Rosa
Luxemburg forsåvidt interessant, men man må også undersøke dette med
nåtidens øyne.
Trotsky er et godt eksempel på dette. Den trotskistiske bevegelsen har
naturlig nok holdt seg (i hovedsak) til Trotskys teorier, og særlig hans
kritikk av bolsjevikene 1903-1917 og 1924-1940. I sin samtid kunne dette
være fornuftig, som en kritikk som i alt for liten grad ble diskutert av
kommunistene (her er Mot Dag et eksempel som stikker seg positivt ut i
motsatt retning). Men i dag må man i langt strre grad sette Trotsky inn
i sin sammenheng, og hva var Trotsky? Frem til 1917 var han en
høyrekritiker av Bolsjevikene. Etter 1924-27 var han utstøtt. Det farget
nødvendigvis kritikken hans.
Hva med Luxemburg? Jovisst, hun var en alliert av Lenin, og en av de få
utenlandske kommunistene Lenin virkelig viste respekt for. Men også
henne må man se i sin historiske kontekst. Etter å ha skumlest et par
artikler av henne i Pax-bøkene, er det en ting som slår meg, og det er
den motviljen hun virker å ha i forhold til sin egen kritikk. For hva
var virkeligheten hun levde under? Hun levde under kraftig sensur, i en
virkelighet der bare fragmenter av den russiske revolusjonen ble
videreført til henne. Hvilken kunnskap hadde hun egentlig om hva som
foregikk? Det er vanskelig å si, men jeg tviler på at hun hadde det
fulle bildet vi sitter med i dag; det blir litt det samme som da Lenin
nektet å tro at SPD gikk inn for krigsbevilgninger - i en verden der man
må sette tvil til gyldigheten av enhver nyhetsmelding, så blir kritikken
lett ufullkommen.
Kong Sverre gjennomførte den føydale revolusjonen i Norge. Det er lett å
se i ettertid. Men om han hadde noe bevisst ønske om dette, det er
tvilsomt. Det er det som er hele poenget med anvendt historie, å se ting
i ettertidens lys, men på fortidens premisser. Derfor er det skremmende
å se at i stedet for å analysere på det rike kildematerialet vi har i
dag, velger deler av venstresiden å gå tilbake til gamle guruer og deres
kritikk, en kritikk som er ufullkommen i det det er umulig å spå om
fremtiden.
Tron Øgrim har gjort en del nybrottsarbeid i denne sammenhengen, med
bøkene "Marxismen" og "Den vestlige maoismen" fra 1978 og 1983.
Tilsvarende betyr også bøkene fra Kjerst Ericsson og Terje Valen mye for
å kunne videreutvikle erfaringene fra Sovjetunionen og Kina. Det er
denne debatten vi trenger. Ikke hva mente Lenin da og da og hvilken
kritikk ga Rosa Luxemburg av det. Visst er det interessant, men det kan
ikke sees lsrivet fra sin historiske kontekst. Og i og med at vi i dag
er i 1999, så må ting videreutvikles *kraftig*. Man må ikke bli en
historieklubb (selv om historie er interessant), man må ikke nøye seg
med fordømmelser overfor for eksempel Stalin som person. Det bringer oss
ikke videre. Vi må ta nåtiden seriøst som et rodukt av fortiden.
-- Mathias "Saken er biff, saken er karbonade, saken er ertesuppe"