La oss se på SV, hva er de. SV (og ihvertfall SU) består
helt sikkert av en haug helt oppriktig og ærlig
revolusjonære. Det som er interessant i denne
sammenhengen, er imidlertid ikke menneskene, individene,
i partiet, det er partiet som sådan, hvilke krefter
støtter og støttes av partiet? Og i denne sammenhengen
kommer man ikke unna ledelsen.
Hvem er SV-ledelsen? Utenrikspolitisk talsmann i SV,
Erik Solhim, boikotter KK, han er uklar i forhold til
NATO og EU, og har uttalt at AKP burde vært oppløst i
skam. Partileder Kristin Halvorsen mener ikke at
Jugoslaviabombingen er et eksempel på NATOs Out Of
Area-strategi, og nekter derfor å delta i motstanden mot
Det Nye Nato. Nestleder Øystein Djubedal - nuff said.
Det er disse som styrer partiet, ingen Hallgeir
Langeland eller Kari Anne Moe. Det er disse vi må
forholde oss til.
Om AKP burde vært oppløst i skam? Det er det fullt lov å
mene. Kanskje også Anders Ekeland mener det. Men hvordan
i all verden mener Anders Ekeland eller andre pabloister
at AKPere (som tross alt er en betydelig del av RV) skal
kunne samarbeide med Solheimen? Meningsuoverenstemmelser
er en ting, det lar seg rett og slett ikke gjøre for meg
å være med i samme parti som Solheimer og Halvorsener.
En annen ting er partiets metoder.
Anders Ekeland kaller SV et kommunistisk parti. Jeg er
totalt uenig. I Manifestet skriver Marx og Engels at
kommunistenes mål ikke skiller seg fra arbeiderklassen
som helhet. Med andre ord, de kompromissene kommunistene
gjør med borgerskapet må kun være av ren pragmatisk art.
Når SV vil inn i regjeringssamarbeid med De Onde (AP),
så viser dette at de slett ikke ser arbeiderklassens mål
som sine egne.
En annen ting som gjør at SV ikke er kommunister, er
forholdet mellom styrende og styrte innen partiet.
Partiet ledes av en parlamentarisk topp. Kristin
Halvrosen uttalte, når hun så ut til å falle ut av
Stortinget i 1993, at hun trolig ville slutte å være
politisk aktiv, grasrotpolitikk virket ikke tiltalende.
Med andre ord - man bruker grasrotarbeid til å komme seg
frem, men når man faller tilbake er ting tapt. Akkurat
som en amerikansk valgkamp, det er bare Nixon i
etterkrigstiden som har tapt et presidentvalg og å stilt
på nytt. Og det er, for n'te gang, Kristin Halvorsen som
leder partiet. Dette har dyp innvirkning på hele
strukturen. Makten kommer ovenfra, som seg hør og bør,
men den møtes ikke av noen makt nedenfra. Ledelsen
avfeier effektivt all opposisjon, lik Vänsterpartiet
i Sverige nylig hindret Ung Vänster i å komme med en
uttalt kritikk av V. Hvorfor har det seg at SVerne som
var akk så aktive under bombingen av Jugoslavia nå ikek
bryr seg om Antikrigsnettverket? Er det fordi det nå i
valgtider er viktigere å få makt? Hvorfor klistrer de
plakater bare i valgkamper, og da 3 om natten. Er de
redde for å bli tatt? Redde for å miste parlamentarisk
ansikt? Redde for å stå frem som personer som reelt sett
forsøker å gjøre noe med dagens bedritne samfunn? Er det
rart folk blir desillusjonerte? Mange sprang og småting,
javel, men det utgjør en helhet som betegner SV på en
særdeles riktig måte.
La oss se litt historisk på det. Kjent for de fleste, er
vel at SUF brøt ut av SF i 1969. SF vedtok at SUF ikke
lenger var partiets egen ungdomsorganisasjon, og dermed
sa de i realiteten farvel. Kjell Johansen er inne på mye
av dette. Men se nærmere på det - selv flotte folk som
Finn Gustavsen og Knut Løfsnes (som forsåvidt forlot SF
kort tid etter) kunne ikke akseptere en bevisst
revolusjonær opposisjon innen SF. Her vet jeg at jeg er
uenig med Anders, men jeg tror faktisk at SUFs taktikk
på denne tiden var den eneste riktige. Det SF ikke
godtok var en ungdomsorganisasjon som hadde
kaderdisiplin, som var maoistisk og klart
utenomparlamentarisk forankret (husk, SF stemte sammen
med AP i alt unntatt enkelte utenrikssaker, samt Kings
Bay). Det var dette SF som ikke ville akseptere
kommunister, marxist-leninister.
Trotskisten Pablo innså på 50-tallet at trotskistene var
håpløst marginale. Hans teori var derfor at de skulle
iniltrere de eksisterende sosialdemokratiske og
kommunistiske partiene. Ved siste forsøk i Norge, da
Sosialistisk Offensiv forsøkte å infiltrere AUF, endte
det med eksklusjoner og en lederartikkel i Praksis (AUFs
avis) som oppfordret til å ta SosOff med isøks. Nå tror
jeg for det første at RV er langt mer vitalt enn
trottene var på 50-tallet. Dessuten er
meningsuoverenstemmelsene innad langt større, vi er jo
ikke engang enige om hva sosialisme og revolusjon betyr.
Det er den ene siden av saken.
Den andre siden er SVs størrelse. Da SV ble stiftet i
1973-75, var NKP med, men de gikk ut. Årsaken til dette,
var at de var Lillebror. De hadde ikke vært på
Stortinget siden 1961, mens SF og ikke minst AIK var
langt mer vitale. At Reidar T. Larsen kom inn var flaks,
ingen NKPere sto på sikre plasser. Storebrødrene
forsøkte å svelge Lillebror, og svelget ganske riktig de
mest vitale delene av NKP. Siden denne katastrofen har
NKP ligget for døden. Det er faktisk slik at store vil
svelge de små.
En naturlig hemsko er at SV faktisk har fraksjonsforbud.
Å gå inn i SV som en fraksjon, er dermed utelukket. Men
om den ble opphevet, noe som måtte skje før RV kunne gå
inn, og dermed er svært usannsynlig, hvilken fraksjon
ville RV utgjøre? RV er jo nettopp en samling fraksjoner
selv. RV ville trolig smuldre opp i et virvar av
taktiske allianser.
Alternativet er ganske enkelt, det er det kommunistiske
partiet, og det er det jeg synes vi bør diskutere.
--- Svevende, flygende og ganske usammenhengende hilsen Mathias-------------------------------------------------- This mail sent through IMP: http://webmail.uib.no/