Jeg trodde blindt på samfunnet vårt. Jeg hadde hørt at vi har et
"velferdssamfunn" i Norge fordi vi ikke vil at folk går økonomisk til
grunne når de blir syk. Jeg tok det for gitt at samfunnet ville stille
opp for meg når jeg ble syk. Jeg kunne ikke ta mer feil.
Jeg ble sykemeldt i februar 1999. I henvisninga til sykehuset ba min
lege om at jeg måtte prioriteres på grunn av min unge alder og det
faktum at jeg var 100 prosent sykemeldt fra jobb. Det tok fire lange
måneder før jeg fikk time på sykehuset. De fire undersøkelsene jeg
skulle ha, tok tre måneder å gjennomføre. Det tok altså syv måneder før
jeg fikk en diagnose og medisiner. Syv måneder er ganske lenge i et ungt
liv.
Iløpet av disse syv månedene fram til jeg fikk diagnosen, opplevde jeg
helsesystemet vårt. Slik fungerer det:
Når du har vært sykemeldt i to måneder, må trygdekontoret ha en nærmere
redegjørelse fra legen din angående din helsetilstand (Sykmeldingsskjema
II). Når du nærmer deg 3 måneder med sykemelding, må trygdekontoret
utføre sin lovpålagte oppgave med å følge opp den sykemeldte. Det betyr
med andre ord at de innkaller deg til samtale. Forut for samtalen må du
fylle ut et skjema. På dette skjemaet må du fortelle mer om hvordan
sykdommen konkret hindrer deg fra å være i jobb. Du blir også bedt om å
forklare diagnosen din, til tross for at verken du eller saksbehandleren
din på trygdekontoret har medisinsk utdannelse. Trygdekontoret har
forøvrig allerede fått denne informasjonen fra legen din, gjennom
Sykmeldingsskjema II.
Og så ber trygdekontoret deg om å svare ja eller nei på om du godtar at
de diskuterer deg i en såkalt basisgruppe som består av folk fra
trygdekontor, arbeidskontor og sosialkontor. Du må også svare ja eller
nei på om trygdekontoret kan diskutere deg med din arbeidsgiver, med
bedriftshelsetjenesten, med arbeidskontoret, og eventuelt med
sosialkontoret. Har man egentlig noen valg? Er dette et spørsmål hvor
trygdekontoret "tester" den sykemeldte ut fra teorien om at hvis du
nekter, må du ha noe å skjule?
Jeg oppførte meg korrekt overfor trygdekontoret, men det var kanskje
svarene på disse spørsmålene på skjemaet som gjorde at min saksbehandler
virket å oppfatte meg som fiendtlig innstilt overfor dem. Gud forby!
Nåde deg om du ikke sitter med lua i hånda! Da skal du straffes. Det
fikk jeg senere smertelig erfare. Jeg svarte nei på spørsmålene om
trygdekontoret kunne diskutere meg. Jeg er bare syk, jeg har ikke mistet
all gangsyn. Jeg kan ikke tenke meg noe mer umyndiggjørende enn å
skulle være en "klient" og et diskusjonstema i ulike etater. Jeg er da
vitterlig i stand til å fatte mine egne beslutninger selv om jeg har
blitt syk.
Etter som sykemeldinga mi trakk ut i tid, erfarte jeg at min
arbeidsgiver begynte å bli utålmodig. Det finnes dessverre slike
arbeidsgivere. Etter tre måneder fikk jeg beskjed om å si fra om
hvorvidt jeg kom tilbake til jobben eller ikke, og når det eventuelt
ville skje. Jeg kunne ikke svare. Jeg hadde ikke vært på sykehuset ennå.
Senere fikk jeg oppsigelsen, som fagorganisasjonen nå tar seg av.
Inntil den formelle oppsigelsen hadde arbeidsgiver gjort hva han kunne
for å lage trøbbel for meg.
Etter fem måneders sykemelding fikk jeg en ny innkallelse fra
trygdekontoret. Bakgrunnen for innkallelsen var at de hadde fått
opplysninger fra arbeidsgiver om at jeg hadde fulgt et deltidsstudium
ved siden av jobb. Dette føltes som en enorm belastning. Skulle nå det
ikke være lov da?
Jeg ville tro at en etat som har påtatt seg oppgaven med å bestemme over
sykepengene, også vet akkurat hvor skoen trykker hos
langtidssykemeldte. Det er opplest og vedtatt at langtidssykemeldte som
er virksom, har lettere for å komme tilbake til jobb og samfunn enn de
som inntar rollen som passive hjemmesittere. Man har dessuten lov til å
fortsette med deltidsutdanning under ei sykemelding, dersom man klarer
det. Jeg vet ikke hvordan jeg ville ha takla de syv månedene om jeg ikke
hadde noe å holde på med.
Trygdekontoret burde holdt seg for god til å drive heksejakt mot
sykemeldte som har en sykdom som man ikke kan se med det blotte øyet,
samt sykemeldte som står i helsekø.
Etter seks måneder var jeg ennå ikke ferdig med undersøkelsene og hadde
veldig lyst til å prøve å gjøre noe. Jeg hadde jo vært hjemme i et halvt
år, og nå var jeg usikker på hvor mye jeg kunne klare å gjøre i løpet
av en dag. Jeg spurte trygdekontoret om å få lov til å forsøke meg som
student i en periode på 3 uker inntil helsesituasjonen min ble avklart,
istedet for å sitte hjemme og lese slik jeg vanligvis gjorde. Jeg hadde
ikke fått noen diagnose ennå, og jobben min var ikke av en slik karakter
at jeg kunne bruke "aktiv sykemelding".
Jeg hadde fortsatt en naiv tro på at trygdekontoret ville gi meg honnør
for å ta initiativ til å forsøke å komme meg ut av en passiviserende
situasjon. Istedet fikk jeg stopp i sykepenger, og må engasjere advokat
for å få pengene jeg har krav på. Snakk om velferdssamfunn!
Det er forøvrig kun opptil saksbehandleren når et vedtak om
sykepengestopp fattes. Er det riktig at en eneste person i en slik etat
skal ha så mye makt at hun eller han kan fjerne grunnen under føttene på
en syk person? Du kan anke vedtaket, men du skal være heldig om du ikke
havner i et økonomisk uføre i mellomtiden.
Heksejakta fra trygdekontorets side føles ofte som en mye større
belastning enn selve sykdommen. En slik heksejakt kan ikke avsløres ved
å se på hvilke vedtak som er fattet og hvilken begrunnelse de har.
Heksejakta er den som saksbehandleren gjør ved å insinuere at du ikke er
syk, men at din sykemelding egentlig har en årsak av sosial eller
økonomisk karakter eller at sykemeldingsgrunnen er konflikter på
arbeidsplassen. Da har du nemlig ikke rett på sykepenger. En annen type
heksejakt er når du tar initiativ til noe selv. Da må du jaggu meg ha
gode argumenter. Du må forsvare at f.eks å ta utdanning var noe du fant
på først etter at du ble syk. Om du alltid har verdsatt utdanning,
kanskje hatt deltidsstudier, skal det godt gjøres at du får lov til
engang å prøve å studere mens du sitter i helsekøa. Du må også kunne
forsvare deg ut fra påstanden om at du har gjort ditt for å ha en god
kontakt med arbeidsgiver under sykemeldinga. Du risikerer å straffes for
at arbeidsgiveren din er sur på deg fordi du er blitt syk. Og da er det
nødvendigvis ikke nok å sende eller levere sykemeldingene til riktig
tidspunkt. Nei, om trygdekontoret hører at arbeidsgiver klager på deg,
settes heksejakta i gang. Hvorfor sitter arbeidsgivere og
trygdekontorets arbeidstakere på samme side av bordet? Hvorfor driver
trygdekontorets arbeidstakere heksejakt når de selv kunne ha vært det
neste "offeret"?
Jeg er ikke alene om å føle det slik. Etter at jeg ble syk, har jeg
opplevd å komme i kontakt med mange mennesker som føler kontakten med
trygdekontoret som en stor belastning. Hver og en har hatt sin historie
om hvordan de opplevde møtet med trygdekontoret og at de forlot
trygdekontoret med tårer i øynene. Hvorfor er det slik? Ingen ønsker jo
å være syk!
Jeg har også hørt at trygdereglene faktisk ikke er særlige rigide, men
at det avhenger av hvilken saksbehandler du får. Er det riktig at
saksbehandlere i en slik etat skal ha så stor makt over enkeltpersoner?
Hva slags holdning ligger bak? Hva slags menneskesyn er det
myndighetene, gjennom trygdekontoret, egentlig har når de synes å ha som
utgangspunkt at alle er ute etter å svindle til seg sykepenger?
Jeg tror RV ville ha en del stemmer å hente ved å satse mer på å jobbe
for en rettferdig trygdeordning og å gjøre dette arbeidet mer synlig for
den jevne mannen og kvinnen i gata. Alle vil på et eller annet
tidspunkt i livet sitt ha behov for å komme i kontakt med
trygdekontoret, enten det gjelder sykdom, svangerskap eller
alderspensjon. Og nåde deg når du kommer i den situasjonen. Pass på å ha
lua i hånda. Ellers risikerer du å måtte forsvare deg på alle bauger og
kanter, og ikke få de pengene som du faktisk har rett til.
Maria Pedersen