> Begrepet "postmoderne krig" benyttes stadig oftere om kriger
> og konflikter der ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)
> får en sentral rolle. (Det gjelder bl.a. ... Chiapas, Øst-Timor...)
> Det gjelder også krigen i Kosovo i vår (bl.a uttalt av Johan Galtung i
> KK 19. juni: "Fredens vilkår i den postmoderne krigens æra"), der
> NATO-styrkenes møte med "fienden" får en ramme (for NATO-styrkene,
> vel å merke) som i størst mulig grad får møtet til å minne om et dataspill.
I dagens "Dag og Tid" har Hans Ebbing en glimrende artikkel ("Teknologisk
fascisme") som griper rett inn i denne problematikken, og som uansett bør
leses av alle som har deltatt i debatten om Kosovo her på forumet (ikke
minst et tips til Andresen og Garvik).
Ebbing starter med en kritikk av den tyske sosialfilosofen Habermas sine
refleksjoner over krigen i artikkelen "Bestialitet og humanitet", og fortsetter med
å videreutvikle Arild Haalands begrep om "teknologisk fascisme". Haalands
utgangspunkt var den massive bombinga av Vietnam med svære B52-fly som
fløy utenfor luftvernartilleriets rekkevidde. Dette teknologiske overtaket
har nå antatt nye dimensjoner, og er ifølge Ebbing (med Haaland) i seg sjøl
grunnlag for en fascistisk forakt for den svake og underlegne fienden.
(Andre har spurt seg: Hva ville USA/NATO/Europa/Norge/VI tenkt og gjort om
serberne hadde hatt atomvåpen? Hmm. Hva slags signal gir dette til alle dem
som nå frykter NATOs ny-strategiske og høyteknologiske vrede i fortsettelsen?
Skaff A-våpen! (Men først og billigst: Skaff 100 hackere, lag datavirus osv.
Hvem har egentlig det teknologiske overtaket om 10 år? En kjapp, optimistisk
og naiv tanke: Vil all krig i framtida foregå i "cyberspace" og bare der?))
En viktig side ved denne utviklingen er det vi kanskje kan kalle "avstandens
psykologi", for ikke å si (mangel på) "nærhetens empati". Det er ikke akkurat
noe nytt i den våpenteknologiske utviklingen at nye våpen kan ramme
på lengre avstand. Men begynner ikke denne avstanden nå å anta fullstendig
absurde dimensjoner, der aktøren med fingern' på knappen knapt vet om følgene
av å trykke på den er virkelige eller bare nesten-virkelige -- "virtuelle"?
Vi må, som Ebbing gjør og som freds- og framtidsforsker Jan Øberg gjorde i KK 18.8
(se også Johan Brox i dagens "Dag og Tid"), stille spørsmål ved dialogens og
demokratiets vilkår i kjølvannet av denne økende utviklingen i avstand (og tempo).
Øberg foreslår å opprette egne "forsoningssentre". Ingen dum ide, for noe må gjøres
for å bryte den økende avstands logikk.
Mine tanker går her til kriminologen Nils Christie, som da han begynte å studere sosiologi
ble spesielt engasjert i ett tema: Hvorfor gjør folk forferdelige handlinger? Dette var
rundt 1950 -- bare få år etter krigen, da jugoslaviske fanger bygde den såkalte Blodveien
i Nordland. Mange av dem ble grovt mishandlet av norske fangevoktere. Christie intervjuet
disse vokterne, og spurte om deres oppfatning av fangene. Det var betydelige forskjeller i
svarene. Noen så på dem som farlige folk fra Balkan, nærmest som dyr, som gjorde i buksa
eller slapp lik de bar på for å ta opp en brødskalk. Dermed behandlet de dem også som dyr,
som udyr. Andre voktere hadde mer forståelse av forholdene i fangeleiren: Fangene hadde
diaré, det var en ekstrem sult. De vokterne som fikk nærhet til fangene så dette, og behandlet
dem heller ikke så dårlig.
"Denne ideen, at avstand gir dårligere forståelse av andre mennesker, har preget mye av
forskningen min senere," sa Christie i et lesverdig intervju med bladet "Apollon" nr. 3/97
(jf: http://www.admin.uio.no/ia/apollon/apollon03-97/gi.html ).
Mvh. Bjarne Nærum
PS: Apropos "nettaksjoner" og "datasabotasje", som jeg har nevnt noen eksempler
på i mine siste innlegg (inkl. "Elevgeriljaens" aksjon): Visstnok skjedde verdens
aller første "datasabotasje" her i Norge -- under krigen. Det var hjemmefrontens
ødeleggelse av SSBs hullkortmaskiner i 1943, for å hindre tyskerne i å iverksette
arbeidstjeneste-ordningen. En annen og mindre kjent episode: Astrofysisk Institutt
tok sin datamaskin, demonterte den og gravde den ned for å hindre at tyskerne fikk
tak i den. Men ingen husket hvor den ble gravd ned, den er derfor ikke funnet siden!
(Ifølge Arild Haraldsen, som snart kommer med ny bok om datahistorien).
DS.