Trond Andresen
Fra KK i dag:
>Fittstim på norsk heter
>Råtekst. 19 unge stemmer
>forteller hvorfor og
>hvordan jenteliv anno
>1999 er begrensende - og
>hvorfor female bonding er
>et nødvendig uttrykk.
>
>VISST FAEN ER VI FEMINISTER!
>Av Halvor Fjermeros
>
>Det var den svenske Fittstim-
>boka som satte
>maskineriet i gang, la nå
>det være sagt med en
>gang. Boka som solgte
>10.000 eksemplarer i løpet av to dager
>tilsa at gode råd var dyre. Hvordan
>utnytte det potensial som lå i et
>gryende jenteopprør? Aschehoug
>forlag slapp å annonsere etter opprørske
>skrivende unge kvinner:
>- Jeg hadde lenge tenkt på ei bok,
>helt siden 199394, da Backlash kom
>ut. Da den svenske boka kom løsna
>det på et blunk. Vi har kommet ut av
>skapet. Vi vil være feminister sammen
>med andre, ikke bare hver for
>oss, sier Hilde Charlotte Solheim,
>26-åringen som er den ene av to redaktører
>for Råtekst. Den andre er
>Helle Vaagland, 29 år.
>
>Jentefelleskapet hemmer
>
>Vi to fant hverandre da vi utdanna
>oss som journalister, over jenteprat.
>Vi forsto raskt at vi måtte videre, sier
>de to.
>- Jentefellesskapet bidrar til å bygge
>ut kompleksene, våre egne holdninger
>hemmer oss. Det er en sjølpålagt
>begrensning blant jenter som
>gjør at vi stopper før vi møter utfordringene.
>Gutter er ikke sånn. De
>slår hverandre på skuldra og skryter
>av hva de er flinke til, sier Helle og
>Hilde og viser til det nynorske ordet
>for dette oppmuntringsfenomenet.
>«Bonding» heter det. De to snudde på
>flisa og begynte med «female bonding»,
>i stedet for å belemre hverandre
>med hvor dårlige de var til dette og
>hint.
>- Vi var med på en Fittstimdebatt i
>fjernsynet, og da var det ei reklamedame
>som advarte oss mot å kalle oss feminister.
>Det skulle liksom gi negative
>assosiasjoner. Vi ville at alle som skulle
>bidra til denne boka skulle kalle seg feminister,
>men var ikke sikker på at det
>ville falle i god jord. Men det gjorde
>det, og for det har vi mottatt en masse
>anerkjennelse fra «gamle» feminister,
>sier Hilde.
>- Vi vil ikke gå i rette med 70-tallsfeminismen,
>men tvert om bidra til å
>fjerne noen av de negative assosiasjoner
>som enkelte belemrer begrepet
>med. Da jeg vokste opp var feminisme
>et av de styggeste ord som fantes, begrepet
>var trukket ned i søla, sier Helle
>og suppleres av søster Hilde:
>- Jeg vokste opp i et politisk engasjert
>miljø, var med i AUF fra 15års
>alder. Men på skolen og i andre miljøer
>var det dominerende syn at jenter
>ikke skulle skille seg ut, men oppføre
>seg pent. Men tross kvinnelig statsminister
>og enkelte markante kvinneledere
>i Norge de siste tiår, er det jo fortsatt
>sånn at kvinner i en jobb kan oppleve
>å oppnå null respons på noe de
>påpeker som feil. Først når en mannlig
>kollega sier det samme, blir kritikken
>hørt. Akkurat det beskrives bra av en
>av bidragsyterne i boka, Christina
>Rolfheim, i «Hør hva jeg sier, da!».
>
>Jungelkvinnen Asta
>
>Bokas første bidrag er skrevet av Nalubega
>Asta Busingye Lydersen, født i
>Uganda, oppvokst der og i Flekkefjord,
>Nairobi og Grimstad. Hun gir
>en sterk beskrivelse av det å være svart
>sexobjekt i hvite, norske gutters øyne:
>«En svart venninne av meg gikk til legen
>for en forkjølelse. Istedefor å kon
>sentrere seg om symptomerne hennes,
>begynte han å spørre henne ut om
>hennes seksuelle erfaring, og om det
>var sant at svarte menn var bedre i
>senga...»
>Forfatteren skriver ironisk om de
>andres bilde av henne: «Yeah, right:
>Jungelkvinnen Asta. Villdyret fra de
>afrikanske steppen», og trekker til
>slutt konklusjonen om at etter mange
>dårlige erfaringer vil hun ikke elske
>noen norsk mann. «De stryker oss
>med den ene hånden og slår med den
>andre».
>I en fornøyelig, men også sår artikkel,
>«Alexis og jeg», skriver Kristin
>Næss åpent og rått om seksuell erfaring
>som 23åring. Og redaktør Helle
>skriver om sin egen kropp og dens utilstrekkelighet
>etter en eller annen innbilt
>offentlig norm:
>- Jo, det er en viss kroppsfiksering.
>Men det er bare tre av 19 som opptar
>seg med det emnet. Likevel er det en
>av de viktigste kampsakene vi står
>overfor, dette med kroppstyranniet og
>presset på utseendet. Før kunne en
>tross alt melde været i fjernsynet uten
>å være blond, langbeint og pen, sier
>Helle.
>- Det jeg har gjort er å gå tilbake i
>min egen historie for å finne ut hvor
>dette begynte, hvor det hysteriske
>kroppsidealet kom inn i livet mitt, for
>så sakte å arbeide seg ut av denne
>tvangstrøya.
>- Blir det en ny kvinnebevegelse av
>dette og en renessanse for 8. mars?
>- Vi kan ikke bare arve våre mødres
>mønstre. Vi er begge «vokst opp» i 8.
>marstog, og må kanskje finne vår egen
>dag og vår egen måte. De feminister
>og aktivister som er på venstresida i
>dag kan ha så mange riktige tanker de
>bare vil. Det hjelper ikke hvis de ikke
>når ut til breiere masser av unge jenter.
>Det er det som er den viktigste
>hensikten vår med denne boka, avslutter
>Hilde Charlotte Solheim.
>