*****************************************************
TV-overkropper, karriere og Armani-drakt
av Trond Andresen
Jeg antar at du også er blant dem som begynner å bli møkk lei av
egenreklamen for programlederne i den nye frokost-TV-satsinga til NRK. Som
om det ikke er nok gnål hver bidige dag på skjermen («du kan like godt venne
deg til dem med en gang....»), får vi også servert det i avisene: «Elisabeth
er stilig. Og veldig høy. Hun bruker Armani- og linklær selv, sier designer
Lisy de Rohan Birkeland. -Frode Stang er den klassiske type. Erik derimot -
det kan tenkes han skal få slippe å bruke slips.» Alt dette i følge
Dagbladet 5. august. Et av mange eksempler på det symbiotiske forholdet
mellom TV og avis: «Vi omtaler dere velvillig, og løfter noen flere tryner
opp til kjendis-status. Dermed får vi enda noen flere spikere å koke
tabloidsuppe på i neste omgang.»
Når det er sagt, må jeg innrømme at (den sikkert ikke tiltenkte) avsløringa
av NRKs stil- og kleskonsulent-diktatur slett ikke er uinteressant: Det er
liksom en selvfølge at «Armani-klær» er noe å streve etter, mens mennesker
uten slips derimot, er meeeeeget på kanten. Lenger nede kan Dagbladet
fortelle at når en av programlederne, Arnhild Myklebust, innvender at bluse
er vel kjerring-aktig (heia, Arnhild!), imøtegås dette med følgende
stjerneargument fra NRK-designer Jens H. Eliassen: «Ally McBeal bruker bluse.»
Hvis du har fulgt litt med, har du sett flere medie-drypp om den tenkninga
som ligger bak oppstæsjinga av de TV-overkroppene vi får i ruta hver eneste
dag. Blant annet har har ordet «troverdighet» fløyet forbi. Tankegangen er
at programmedarbeiderne i Dagsrevyen og TV2 skal se ut som børsmeglere,
direktører, finans-akrobater, kjendis-advokater og andre velgjødde
overklasse-individer, eller for den sags skyld, russiske mafia-bosser -
«....for slike klær inngir tillit og troverdighet»(!)
For min del vil jeg foretrekke en Dagsrevy-overkropp med en strikka-genser
eller (gud, hva sier designer Lisy de Rohan Birkeland?) ei kledelig
T-skjorte! Kanskje uten politiske slagord på brystet, men likevel.
De fleste av NRK og TV2 sine lydige kleshengere har ikke denne framtoninga
til daglig; de har en privat stil som er langt mindre børs-aktig. Men de
tilpasser seg det rådende regime. Dette er bare ei kuriøs side av et stort
problem: TV som et grunnleggende udemokratisk medium, hvor håpefulle
kommende overkropper underkaster seg de formelle og uformelle spillereglene
i et autoritært og byråkratisk hierarki, fordi dette er påkrevet for å få
fast jobb og etterhvert komme på skjermen, og forbli der. Og det gjelder
ikke bare å stæsje seg opp i CNN-stil, man må også smiske med sjefer av
Steinfeld-typen. Mediets umåtelige slagkraft (hvem er det forunt å vise seg
fram for hundretusener flere ganger i uka?) har en voldsom tiltrekningskraft
på mange, som da sjølsagt er villige til å fortrenge tilløp til eget
engasjement og meninger, for ikke snakke om dialekt. Man tar ikke sjanser.
Dermed blir TV-nyhetene, på tross av det voldsomme apparatet som står bak,
kjedelige og forutsigbare. Og de blir befolka med middelmådige medarbeidere
- iikke fordi de nødvendigvis mangler talent, men fordi de frivillig
kastrerer seg sjøl.
TV-fikseringa ødelegger i økende grad hele det journalistiske klimaet. Radio
er ute, TV er inne. Radio og avis er et springbrett til TV, ikke et mål i
seg sjøl. Og det gjelder ikke bare nyhetsavdelinga. Lirk deg inn i NRK
radio P3 i Trondheim. Slå deg opp på russe-ablegøyer og ego-tripping der. Du
er i NRK-systemet. Flytt til Oslo. Lirk deg så inn i TV, osv.
Folkehøyskoler med medieundervisning klager nå over at ingen vil gå på
radio-linje, alle vil gå TV-linja. Og som frøken Nord-Trøndelag sa det så
treffende til Adresseavisen for et par år sida, da hun blei spurt om hvorfor
hun stilte opp i «Frøken-Norge»-konkurransen: «Kjæresten min overtalte meg!
Dessuten har jeg lyst til å jobbe med media, og siden det er så vanskelig å
komme inn på alle skoler som tilbyr journalistikk, kan dette vær en mulighet
til å få prøvd seg både foran og bak kamera». Legg merke til den ubevisste
koplinga «journalistikk = kamera». Har hun hørt om det skrevne ord? Hennes
kollega, frøken Sør-Trøndelag, kunne fortelle at «..det høres
kjempespennende ut å få høste erfaringer innen media og som modell».
Vil du bli journalist? Det er ikke lenger spørsmål om genuin og allsidig
interesse for samfunnet vi lever i, eller krav til kunnskaper om det samme
samfunn. Synet på journalistikk er p.g.a. det fordømte TV-mediet i ferd med
å bli et annet: Media som en scene eller et Hollywood-sett, hvor man
kledelig eksponerer seg sjøl i *rollen* som journalist.
Står vi foran ei medie-framtid hvor skoleflinke (det er jo desperat
vanskelig å komme inn på journalist-utdanning nå) CNN-strebere og
sjølforelska "personligheter" blir et stadig mer markant trekk? Hvis ikke
noe gjøres, tror jeg det er ganske sannsynlig. Et første skritt er at
journalister begynner å diskutere problemet, noe de knapt gjør i dag.
(For de av leserne som er på nett, har jeg en kompakt artikkel om dette
liggende på
http://www.itk.ntnu.no/ansatte/Andresen_Trond/articles/media-dynamics.html
Kommentarer mottas gjerne!)