>Andresen skriv:
>
>>"Den materielle og teknologiske utviklinga, med tilhørende gjennomsnittlig
>>økning i utdanningsnivå, har gjort det vanskelig med intervensjon på åpent
>>imperialistisk grunnlag."
>
>Ja? Eg veit ikkje om så veldig mange invasjonar som har skjedd på "åpent
>imperislistisk grunnlag".
Jeg sa "intervensjon" (= innblanding - i betydninga maktanvendelse overfor
en annen stat). Jeg sa ikke "invasjon", som jo er en spesiell form og veldig
åpenlys form for intervensjon.
Så til realiteten. La oss ta ekseplet Guatemala på 50-tallet. Etter flere
tiår med utsuging og undertrykking valgte befolkninga Juan Jose Arevalo til
president i 1944. Jeg siterer fra Per-Aslak Ertresvåg sin bok "Guatemala - blod,
honning og Coca-Cola":
"For første gang ble det ikke bare lagt planer om reformer....store områder
ble ekspropriert (= kjøpt opp av staten - ikke beslaglagt, T.A.)
og gitt til jordløse.....politiske partier ble dannet og kom
i sving......presse- og ytringsfrihet ble innført.......en tredel av
statsbudsjettet ble avsatt til et nytt velferdsprogram......nasjonal kampanje
mot analfabetismen.......fagforeninger ble tillatt...liberal
arbeiderlovgiving......minimumslønn innført". Politikken ble fortsatt av
etterfølgeren Jacobo Arbenz Guzman, som ble valgt i 1950 på å videreføre dette
arbeidet. Men han ble styrtet ved et USA-organisert miliærkupp i 1954. Dette
innledet Guatemalas årelange blodbad.
Nå kommer mitt poeng: I 1948 tiltrådte en ny amerikansk ambassadør, Richard
Patterson. Hans bakgrunn var som som sjef innen DuPont-konsernet. Under
velkomstmiddagen med daværende demokratisk valgte president Arevalo, sa
Patterson:"Jeg er kommet til landet for å beskytte og drive fram amerikanske
interesser i Guatemala.....disse interesser har blitt forfulgt og
hensynsløst sparket omkring i løpet av de to siste årene, så mye at jeg
personlig og min regjering har gått trett av det".
Gudfaren hadde talt. Fem år etter kom militærkuppet.
Spørsmålet i 1999, femti år seinere, blir da: Er det mulig for USA å opptre
offentlig på denne måten i dag, og slippe unna med det uten
betydelig politisk skade? Det er det ikke, og jeg mener jeg har analysert
hvorfor i mitt opprinnelige innlegg.
Dette får være nok i denne omgangen, med det skulle illustrere et vesentlig
poeng som jeg vil komme tilbake til seinere: Hvis radikale og
anti-kapitalister blir så bibeltro at de nekter å se nye muligheter som åpner seg
("...for verden er den samme i dag som på Lenins tid"), så kan de skyte en
hvit pinn etter å bli noe annet enn ei (for kapitalismen) ubetydelig sekt.
Trond Andresen