Jan Øberg, 9/6, 1999.
Så er det på'n igjen. Over hele verden forteller media oss at det finnes en
"fredsprosess", "fredsforhandlinger", og en "fredsavtale" som snart er
ferdig. Nato vil snart ha "fredsbevarende" styrker i Kosovo. Vi blir
fortalt at Jugoslavia og Balkan nå tar det første skrittet mot varig "fred"
og stabilitet. For en profesjonell fredsforsker er alt dette Orwelsk
nytale. Denne autoritære Nato-operasjonen lover dårlig for framtida,
verdensordenen, normativiteten, det lovformelige styret, demokratiet, den
moralske politikken, og særlig for freden. Både de nåværende og framtidige
kostnadene av denne type fredspolitikk er uakseptable, og helt ute av
proporsjon med det albansk-serbiske problemet som det i utgangspunktet ble
hevdet at skulle løses. Serbere og albanere er mer polarisert og hatefulle
i dag enn noensinne. Det minste man kunne gjøre, var å unngå å bruke ordet
"fred" under slike forhold. Det finnes dem som hevder at det ikke fantes
alternativer, men disse lider enten av a) manglende kunnskap om
konfliktløsning, b) liten politisk fantasi, c) selvsensur eller d)
autoritære og NATO-fundamentalistiske forestillinger - eller alt sammen
kombinert på ulike måter. Her er noen fakta:
Menneskelige kostnader og krigsforbrytelser
Siden NATO startet bombinga 24. mars, har antallet flyktninger og forviste
økt fra rundt 50 000 til 800 000, antallet døde og sårede fra rundt 2 000
til anslagsvis 15 000. Grusomhetene har blitt begått av Jugoslavia/Serbia,
av KLA og av NATO. Sistnevnte har brukt bomber [bomber er ikke riktig, det
skal være ammunisjon, ovs. anm.] med utarmet uran og klasebomber, og på
andre måter overtrådt internasjonal lov ved bevisst å ha ødelagt
overveiende sivile mål og terrorisert millioner av sivile.
Ødeleggelsenes kostnader, bombing og gjenoppbygging
Kosovo - eller den uavhengige republikken Kosova - som vi ønsket å verne er
sprengt i stykker, resten av Jugoslavia ligger delvis i ruiner. De
umiddelbare materielle kostnadene ligger mellom 50 og 150 milliarder
amerikanske dollar, de indirekte og langsiktige skadene kan være mange
ganger større. Ingen vet hva bombinga har kosta - 33 000 tokt fra 1 100
fly, hangarskip, bomber, missiler, ammunisjon, etterretning, internasjonal
koordinering, drivstoff, forsyninger, lønninger, forsikringer, sosiale
ytelser, transport, osv. - men hvis vi antar daglige kostnader på 500
millioner amerikanske dollar, kommer vi samla sett nær opptil 40
milliarder. Regionen må nå takle store miljøødeleggelser, Donau er særlig
hardt ramma. USA har stått for mesteparten av ødeleggelsen, EU må nå betale
for gjenoppbyggingen - noe som betyr enorme kostnader for EU.
Nato i Jugoslavia/Kosovo - væpna "fred" og intet uavhengig Kosova
Med 50 000 mann i Kosovo, har Nato større tropper i provinsen enn det det
repressive jugoslaviske militæret og politiet noensinne hadde. Ingen av
avtalene, eller rettere sagt, diktatene, referer til institusjonaliserte
konsultasjoner med jugoslaviske myndigheter. Med unntak av muligheten for
en senere folkeavstemming, er det ikke snakk om et uavhengig Kosova, og KLA
skal avvæpnes. Verken den serbiske eller albanske siden vil kunne oppnå noe
annet enn det Nato vil tillate dem.
Sannsynlig utvandring av serbere
G8-dokumentet stipulerer en total tilbaketrekking av jugoslaviske militære
og politi fra Kosovoprovinsen (med en mulig retur av noen få, på et senere
tidspunkt), hvor mange av dem er født og oppvokst. Regionen vil for det
meste være okkupert av de Nato-landene som under USAs ledelse bomba
Jugoslavia til de facto kapitulasjon. En russisk kontingent vil bli
utplassert sammen med andre styrker, og ikke dekke noen egen sone. Hvis
dette skjer, kan man vanskelig forvente at særlig mange serbere føler seg
trygge nok til å bli, enda mindre returnere.
Det vil bli flere flyktninger, majoriteten vil ikke vende tilbake i
nærmeste framtid
La oss se på ALLE flyktningene. Det er rundt 800 000 albanske flyktninger.
Det er høyst usannsynlig at de vil være i stand til å vende tilbake i år; å
få en styrke på 50 000 mann operativ i en ruindynge uten vann og full av
miner er ikke gjort over natta. Og hva vil de vende hjem til? Etter fire år
har ca. 10 prosent av flyktningene returnert til Bosnia-Herzegovina. I
tillegg finnes det et annet - og glemt - flyktningeproblem. Siden 1995 har
Jugoslavia vært vertskap for rundt 600 000 overveiende serbiske flyktninger
fra Kroatia, Bosnia og Makedonia. Det er fra 150 000 til 200 000 serbere i
Kosovo; hvis de velger å forlate provinsen, blir det like mange serbere
innenfor som albanere utenfor som venter på å komme hjem. Media
konsentrerer seg nesten utelukkende om albanerne, og ønsket om å bringe
humanitær hjelp til alle i nød blir sannsynligvis møtt med
'donerings-utmattelse'. Bombinga har også fått mange til å forlate Beograd
og andre deler av Jugoslavia til fordel for Ungarn og andre europeiske
land, og forvist tusenvis innenfor Jugoslavia. Og når det verste er over,
kan vi regne med at hundretusener av FRYs borgere ønsker å emigrere, siden
de ikke kan se noen framtid for seg selv og sine barn i dobbeltburet
bestående av et Milosevic-regime og en Nato-okkupasjon, og deres felles
ødeleggelse av landet. Så det virkelige flyktningeproblemet kan komme til å
omfatte 2 millioner mennesker.
Nabolandene lider
De omkringliggende landa har også betalt en mange milliarder høy pris. Selv
om noen kan komme til å tjene på det, kommer det ikke på tale med noen full
kompensasjon. Makedonia er på randen av kollaps; Albania er forvandlet til
en kombinert flyktningeleir på den ene siden, Nato-base og treningsleir for
KLA på den andre. Kroatia lider i sommer under en massiv svikt for
turistindustrien. Jugoslavias handelspartnere har tapt dette markedet,
først gjennom flere års sanksjoner, og nå på grunn av ødeleggelsene. Det er
hevet over tvil at denne type fredsskaping har destabilisert regionen for
årevis framover.
En ny kald krig nærmer seg
Det er også et større perspektiv. Det ukrainske parlamentet har enstemmig
gått inn for at landet skal vende tilbake til sin tidligere atomstatus. Et
møte i det russiske nasjonale sikkerhetsråd 30. april vedtok å modernisere
alle strategiske og taktiske atomstridshoder. Det ble bestemt å utvikle
strategiske lavytelses atomraketter, i stand til å presisjonsbombe hvor som
helst i verden. Forsvarsministeriet autoriserte en endret atomdoktrine.
Russerne har følt ydmykelsen gjennom 90-åra, men har fulgt de fleste av
USA/Vestens krav på grunn av sin skrøpelige ledelse, sin svake økonomi -
Russland kan neppe betale for at egne tropper skal stasjoneres i Kosovo i
årevis - og sin avhengighet av Vesten. I Kina har bombinga av den kinesiske
ambassaden resultert i at "no-first-strike"- prinsippet er forlatt. Legg
til spionanklagene, menneskerettighetspolitikken og WTO-forhandlingene, og
vi begynner å se konturene av en ny kald krig. Russland, Kina og India -
med flere - har lært å ikke stole på Vestens erklærte fredelige hensikter.
Mange land med separatistiske minoriteter, vil engstelig begynne å lure på
når de kommer til å få den samme behandlinga Jugoslavia fikk.
Styrking av prinsippet "makt er rett"
Ikke for å være upassende filosofisk, men husk Gandhis berømte sentens om
at "midler er 'mål under utvikling'". Mektige våpen, Nato-diktater, de
facto okkupasjon og et altoverskyggende amerikansk nærvær kan ikke skape en
genuin fred og et demokrati for folkene på Balkan. Dette er ikke diplomati
støttet opp av makt, det er makt støttet opp av diplomati. Prosessen har
systematisk marginalisert små Nato-land, ikke-Nato-land, FN, OSSE og ikke-
statlige organisasjoner. Den har revet i stykker enhver visjon om en
multikulturell, deltakende verdensorden, og prinsippet om å skape fred med
fredelige midler. ALLE har kommet dårligere ut med denne løsningen.
Prosessen som sådan framviser for mye muskler, for lite intellekt, og ikke
noe hjerte. Det burde være menneskelig mulig å forestille seg en litt bedre
balanse mellom disse størrelsene, og bare en slik bedre balanse er verdig å
kalles for fred.
----------
Artikkelen er oversatt, original ligger på:
http://www.transnational.org/pressinf/pf69.html