Øistein
==========================================================
Ingen seiret, alle tapte
(Redaksjonell kommentar, 17.juni)
Da det serbiske parlamentet torsdag 3.juni godkjente fredsavtalen som var laget av EU og Russland, eksploderte seiersrusen i de norske mediene. "Tvunget i kne" skrev VG på forsiden dagen etter: "Slobodan Milosevic måtte i går bøye av etter 72 døgn med NATO-bombing over Serbia og Kosovo". Dagbladets forside var "Milosevic gir opp". I ukene etter har NATOs strategi og bombekampanje blitt framstilt som en storartet suksess, og Milosevic som en taper som til slutt måtte gi seg på alle punkter for NATOs krav. Men stemmer dette?
Hva Milosevic fikk ut av avtalen
Kun dårlig journalistikk og underrapportering av viktige begivenheter har gjort denne framstillingen mulig. NATO startet krigen med den begrunnelse at Jugoslavia ikke undertegnet Rambouillet-avtalen. Denne innebar blant annet:
- at fri markedsøkonomi skulle innføres i Kosovo (kap. 4A artikkel 1)
- at Nato-personell, inkludert kjøretøy, skip, fly og utstyr, skulle ha uhindret adgang til hele Jugoslavia. I tillegg skulle de ha retten til å slå leir, gjennomføre operasjoner, holde manøvre osv., også i hele Jugoslavia (Tillegg B, punkt 8)
- at Nato skulle ha retten til å bruke alt tilgjengelig kommunikasjonsutstyr, inkludert all kringkasting i landet, og hele det elektromagnetiske spekteret, når Nato selv ønsket det. (Tillegg B, punkt 15)
Ingen av disse kravene er imidlertid med i avtalen det serbiske parlamentet vedtok 3.juni, eller i sikkerhetsrådets resolusjon av 10.juni. I Rambouillet-avtalen ble ikke UCK nevnt ved navn, det ble bare snakket om "other forces", som skulle avvæpnes på vilkår som senere skulle nedsettes av lederen for KFOR. I sikkerhetsrådets vedtak står det nå eksplisitt at UCK skal avvæpnes. NATO har helt klart firet på svært viktige krav overfor Milosevic, og godtatt et kompromiss her.
Både NATO og Milosevic framstiller selvfølgelig avtalen som en full seier, slik at befolkningen hjemme skal synes krigen ga bra resultater, og støtte opp om makthaverne. Grunnen til at det har vært mulig å framstille det som om Milosevic har gitt etter for alle krav er at de kontroversielle punktene i Rambouillet-avtalen har vært omgitt av nærmest total stillhet i vestlige media. (Etter at fredsavtalen ble inngått og bombingen opphørte har dette imidlertid endret seg - plutselig har flere aviser omtalt disse punktene, inkludert New York Times 5.juni.) Fra offisielt hold har svært lite blitt sagt, men det finnes noen få unntak:
- Det tyske utenriksdepartementet har sagt at Tillegg B i Rambouillet-avtalen, som inneholder de mest kontroversielle punktene, blant annet det om NATOs tilgang til hele Jugoslavia, er svært lik avtalen som Jugoslavia inngikk ved Dayton-freden. Ifølge det tyske utenriksdepartementet burde det derfor ikke være noe i veien for at Jugoslavia kunne ha undertegnet Rambouillet-avtalen. Disse opplysningene har deretter blitt sitert i engelske (Guardian) og norske (Aftenposten) aviser. I Rambouillet-avtalen står det (uautorisert oversettelse):
"NATO personell skal, sammen med sine kjøretøyer,
farkoster, fly og utstyr, nyte fri og ubegrenset passasje
og fri og uhindret adgang overalt i hele Jugoslavia,
inkludert Jugoslavias luftrom og territorialfarvann.
Dette skal omfatte, men ikke være begrenset til, retten
til å slå leir, å holde manøvre, bli innkvartert, og til
å benytte hvilke som helst områder eller fasiliteter som
er nødvendige for støtte, øvelse og operasjoner...".
Men i avtalen Jugoslavia undertegnet ved Dayton står det imidlertid noe ganske annet (uautorisert oversettelse):
"Forbundsrepublikken Jugoslavia skal tillate fri transitt
over land, jernbane, på landeveier eller gjennom
luften..." (...) "...transportmåten vil bli meddelt av
NATO til regjeringen i Forbundsrepublikken Jugoslavia
på forhånd. Ferdselsruten vil bli avtalt i fellesskap".
- Jamie Shea kommenterte den samme passasjen i Rambouillet-avtalen på en pressekonferanse for NATO mandag 26. april [sitert av Washington Post, "For the Record", onsdag 28.april]. En talsmann for Institute for Public Accuracy utspør Jamie Shea:
Q: Rambouillet-avtalen, tillegg B i særdeleshet, krevde
okkupasjon av hele Jugoslavia... Uhindret passasje via
luftrommet, territorialfarvannet, jernbane, flyplasser,
veier, broer, havner, uten å betale, det elektro-
magnetiske spektrum og så videre. Var ikke Rambouillet-
avtalen, som Milosevic nektet å undertegne, faktisk et
ønske om å okkupere hele Jugoslavia, og ikke bare Kosovo?
Mr.Shea: Nei, absolutt ikke. Vi forsøkte...å være i stand
til å sette inn en internasjonal sikkerhetsstyrke, og det
betyr selvfølgelig, å være i stand til å sette inn
ressurser til den sikkerhetsstyrken. (...) Og for det
trenger man åpenbart en avtale med de jugoslaviske
myndigheter for å være i stand til å få tilgang til de
veiene, jernbanene, luftrommet
(...)
Q: Det er rett og slett ikke det språket som er brukt, sir.
Det står "fri og uhindret tilgang", evnen til å arrestere
folk, for eksempel... og total bruk av det elektro-
magnetiske spektrum, sir.
Mr. Shea: Jeg var ikke en forhandler ved Rambouillet...
men min forståelse av det, sir, er at det refererer til,
som du sier, passasje, nettopp gjennomfart. Og det var
det poenget jeg gjorde.
Det lille som er sagt fra offisielt hold bærer altså preg av å være ren desinformasjon.
Rambouillet-dokumentet er helt klart en avtale som ingen suveren stat kunne ha undertegnet. Den foreliggende fredsavtalen er langt bedre for Milosevic enn denne avtalen. Dagbladets forsidetekst 4.juni, "Milosevic gir opp", forteller altså langt fra hele sannheten.
Samtidig må Milosevic-regimet nå innfinne seg med NATO-styrker på egen jord, noe de under bombingen sa de aldri ville akseptere. Her har Milosevic måttet bite i gresset. Men før dette erklæres som en seier for NATO, bør imidlertid to ting slås fast: For det første var ikke NATOs deltagelse i en FN-styrke spesielt kontroversielt for serberne før NATOs bombing startet. For det andre, i avtalen som faktisk er inngått, står det bare at fredsstyrken skal være en FN-styrke, under enhetlig kommando og med betydelig NATO-deltagelse, ikke at NATO skal lede styrken. NATO og vesten har imidlertid etter 3.juni framstilt avtalen som om NATO skal lede fredsstyrken, altså som "seier" for NATOs krav. Russland har ennå ikke godtatt dette, og russernes besettelse av flyplassen utenfor Pristina, og deres krav på å kontrollere en egen sone i Kosovo, utenfor NATO-kommando, gjenspeiler denne forskjellen i oppfatning av avtalen.
Nyhetsbyrået UPI gjorde et intervju med Milosevic 30. april. Milosevic var villig til å forhandle, og sa at "FN kan ha en stor delegasjon i Kosovo hvis de ønsker", en "FNs fredsbevarende styrke" med "selvforsvarsvåpen", men ikke "en okkupasjon" av den typen som ble krevet i "Clinton-administrasjonens diktat" fra Rambouillet, hvor 28 000 tungt utrustede tropper skulle okkupere Kosovo.
Styrken som har gått inn i Kosovo nå er imidlertid tungt utrustet og vil bli på nesten 50 000 mann. Her har Milosevic klart gitt etter. Likevel spørs det om ikke det ville være mulig å forhandle fram en i vestens øyne nesten like god avtale på et tidligere stadium, for Milosevics utsagn forteller tross alt bare hva han var villig til å gå med på FØR forhandlinger hadde funnet sted. I forhandlinger må man både gi og ta.
Hvem har tapt?
FNs rolle som konfliktløsende organ er kraftig svekket. FN har blitt systematisk satt til side, NATO har insistert på å handle uavhengig av FN. Internasjonal rett er satt til side, siden en suveren stat er angrepet uten FNs godkjennelse. Det diplomatiske forholdet til Russland er satt 10 år tilbake i tid: Russland føler seg tydelig truet av NATOs ekspansjon østover, og denne krigen kan tolkes som en del av denne. Kina har først blitt oversett i konflikten, deretter tråkket på og ydmyket ved ambassadebombingen, som Kina fortsatt venter på å få en god forklaring på. Det diplomatiske forholdet til Kina er derfor svekket. Makedonia har blitt kraftig destabilisert, det samme gjelder Montenegro. Borgerkrig har her blitt mer sannsynlig. Andre land i regionen har fått demonstrert hvor viktig det er å holde seg inne med Vesten. Nasjonalistiske grupper i regionen blomstrer opp, de har fått ny mistro til sine egne minoriteter, og frykter at NATO kan hindre dem i selv å løse minoritetspro!
!
blemer hvis de skulle oppstå..
Men de største taperne i krigen er selvfølgelig den kosovoalbanske og den serbiske sivilbefolkningen. Jugoslavia er bombet 40 år tilbake, tusener av serbere og tusener av kosovoalbanere er drept. Kosovoalbanerne er imidlertid i gledesrus over at NATO har "vunnet", det er forståelig etter at de ble drevet ut av Kosovo med serbernes geværløp i ryggen. Men denne gleden kan bli kortvarig, når hverdagen setter inn i det utbombede landet. Det vil nok bli skuffelse hvis fredsavtalen overholdes, slik at UCK avvæpnes og Kosovo nektes selvstendighet. Dersom UCK ikke avvæpnes har G8 brutt avtalen med Beograd, og det er da trolig at den serbiske siden heller ikke kommer til å holde sin del av avtalen. De serbere som nå drives ut av Kosovo blir det senere sikkert lett å rekruttere til en geriljakrig for å gjenerobre Kosovo.
Ingenting tyder på at en tilsvarende eskalering av konflikten og påfølgende flyktningekatastrofe ville funnet sted hvis ikke OSSE hadde trukket ut sine observatører 4 dager før bombingen startet. Det skjedde overgrep, drap og ugjerninger i perioden hvor OSSE-observatørene var i Kosovo, men ingenting i nærheten av det som skjedde etter at bombingen startet. De kosovoalbanske flyktningene som hadde blitt drevet hjemmefra forrige sommer hadde i denne tiden begynt å vende hjem, og forsøkte å normalisere tilværelsen.
Tilbaketrekningen av observatører og den påfølgende bombingen av Jugoslavia utløste en eksplosjon av hat og overgrep, og serberne drev ut kosovoalbanerne i stor skala. Over 800 000 kosovoalbanere flyktet ut av landet. NATOs øverstkommanderende Wesley Clark erklærte raskt at dette var "fullstendig forutsigelig". I et senere intervju i BBCs Panorama-program "War Room", 19. april, sendt i NRK 25. april, reprise 8. mai, sa han om NATOs bombeaksjon:
"Vi opererte, imidlertid, etter instruksjoner fra det
politiske lederskapet. Det var ikke planlagt som et
middel for å forhindre serbernes etnisk rensning. Det var
ikke på noe vis planlagt som en måte å gå til krig mot de
serbiske styrkene og sikkerhetspolitiet i Kosovo. Det var
aldri meningen å gjøre det. Det var ikke poenget."
Det ble fra mange hold advart mot å bombe Jugoslavia, og det ble påpekt at dette ville gi en flyktningekatastrofe. Carl Bildt hevdet før bombingen at dette ville føre til bortimot en million flyktninger. NATO visste altså hva de gikk til da de startet bombingen.
Bombingen og den etterfølgende utdrivelsen av kosovoalbanere har gjort mulighetene for å skape framtidig fred på Balkan enda mindre. NATO sier at krig var siste mulighet, alt annet var forsøkt. I virkeligheten har NATOs strategi siden i fjor vår først vært å true Milosevic med bombing hvis ikke overgrepene mot kosovoalbanerne opphørte, deretter å true med bombing hvis ikke avtalen med Holbrooke ble inngått i fjor høst, deretter å true med bombing hvis ikke Rambouillet-avtalen ble inngått i februar i år. Da serberne til NATOs forskrekkelse var villig til å undertegne utkastet til den sivile avtalen under Rambouillet-forhandlingene, mens kosovoalbanerne forsatt nektet, tok NATO tre uker "pause" i forhandlingene. De fikk i denne "pausen" i stand en ny avtale med kosovoalbanerne som disse kunne godta, og forela denne for serberne. Serberne ville ikke undertegne denne, og NATO kunne starte bombingen.
Hva var motivene bak krigen?
Antagelig hadde Vestens makthavere og NATO mange forskjellige motiver for å gå inn militært i denne konflikten, og interessene hos forskjellige grupperinger har ikke nødvendigvis vært sammenfallende. De grupperingene som har støttet militære trusler og bombing i håp om at disse skulle kunne skape fred, ser ut til å lide av en naiv konfliktanalfabetisme, slik fredsforsker Jan Öberg har påpekt. Bombene har bare vært bensin på bålet. Selv om det etterhvert oppsto et genuint ønske om å redde kosovoalbanerne fra å drives ut av området, så visste alle fagfolk (militære, bistandsarbeidere, konfliktforskere etc) at fortsatt bombing fra 5000 meters høyde ikke kunne hjelpe.
Dersom det var et ønske om å avsette Milosovic som drev fram denne terrorbombingen, så har NATO forsøkt å skyte spurv med kanoner. Det ville vært billigere, raskere og enklere å gi en million dollar til en mafiaboss. Men hvis motivet isteden har vært å utvide USAs innflytelse på Balkan og dermed østover, ser bombingen ut til å ha vært vellykket. Mange har hevdet at det er viktig å få kontroll over territorier som kan sikre en oljeledning fra de enorme oljekildene i Bakhu. NATOs utvidede kontroll i Europa kan også sees i sammenheng med den militære opprustning som USA gjør i Øst-Asia.
Albania og Makedonia har nå åpnet døra på vidt gap for NATOs tropper, og typisk for andre land i området er at det fra offisielt hold har blitt gitt sterk støtte til NATO, selv om befolkningen er langt mer skeptisk. NATOs out-of-area-strategi har blitt satt på prøve, og prisen NATO har måttet betale for dette forsøket er dyp splittelse og uenighet innad i NATO.
Et annet av USAs motiver kan ha vært å svekke Europa økonomisk og militært. USA har fått vist nok en gang at Europa "trenger" USAs deltagelse for å gå inn i større konflikter, og det tjener deres interesser, siden amerikanerne ser med skepsis på at Europa skal bygge opp selvstendige handlekraftige organisasjoner som Vestunionen. USA har også signalisert at EU må finansiere en eventuell gjenoppbygging, siden USA finansierte bombingen, og på denne måten har USA støttet sitt eget sterke militærindustrielle kompleks.
Videre har industrien og forskerne fått testet et stort antall nye våpensystemer, og militærindustrien slår alle børs-rekorder på Wall Street. Det ligger også stor profitt og venter på de selskapene som skal bygge opp Balkan. Dersom det bevilges penger så vil nok mange konkurrere om fete kontrakter. Kanskje G8 får Japan til å stille med noen milliarder yen, og EU får Tyskland til å komme opp med et tilsvarende beløp mark.
Til sist skal vi heller ikke glemme Monica-syndromet, som sikkert var en faktor som påvirket Clintons avgjørelse om å starte krigen.
Det er ikke lett å si noe sikkert om de egentlige motivene bak krigen, siden de er så mange og forskjellige, avhengig av hvilke aktører vi snakker om. Selv om NATOs bomber nå ikke lenger faller over Balkan er det ikke på noen måte sikkert at krigshandlingene er over. UCK og serbiske paramilitære tropper har ikke skrevet under noen avtale med G8. Russiske tropper agerer utenfor NATOs kontroll og det ligger mange andre aktører på lur. Vi skal heller ikke glemme at UCK meget lett kan splittes dersom det ikke lenger er noen ytre fiende som tar all oppmerksomheten. Krigens konsekvenser og krigens motiver blir lettere synlig når kruttrøyken har lagt seg, og dette tar gjerne noen år. Både motiver og konsekvenser må sees i såvel korte som lange perspektiv.
Men hva kunne Vesten ha gjort isteden, hvis det viktigste motivet var å skape fred? Vesten gjorde før bombingen ingen forsøk på å diskutere minoritetsproblemene på Balkan i en større sammenheng, der flere land kunne blitt trukket inn. Ingenting ble sagt fra vesten om de hundretusener av serbiske flyktninger som lever i Serbia, og som ble etnisk renset ut av Kroatia i "Operation Storm" i forrige krig. Ingen forpliktende løfter ble gitt om å heve de økonomiske sanksjonene mot Jugoslavia eller å gi Jugoslavia tilbake medlemskapet i internasjonale organisasjoner hvis de endret politikk i Kosovo, overholdt menneskerettighetene og var villige til å samarbeide. Ved å også tilby noen fordeler til Jugoslavia i forhandlingene ville Vesten ha gjort det langt lettere for Jugoslavia å inngå i en seriøs dialog om Kosovo. NATO og vesten valgte isteden å utelukkende diktere en fred, med bomber som ris bak speilet. Det eneste serberne kunne oppnå, hvis de samarbeidet, var å unngå å bli bombet.
Krigens pris
Krigen har kostet enorme summer. Skal krigen vurderes ordentlig må vi også se på hva ressursene som er satt inn ellers kunne blitt brukt til. Bare kostnadene ved å gjennomføre selve bombingen er anslått til over 150 milliarder kroner. Disse pengene kunne, fornuftig investert, sikkert bidratt til å skape en langt bedre framtid for alle som bor i Serbia, Kosovo og Montenegro. Økonomisk utvikling, velstand og demokrati henger ofte sammen, og kan hindre at mange konflikter blir voldelige.
Hvis 150 milliarder kroner hadde blitt satt inn i det fattige Kosovo, kunne hver eneste innbygger (2 millioner tilsammen), både serbere og kosovoalbanere, fått 75 000 kroner rett i lomma. Dette tilsvarer flere årslønner i Kosovo! Pengene kunne blitt øremerket til fredsfremmende tiltak, for å holde fred med naboen. Kostnadene ved bombingen utgjør altså ufattelige mengder penger. Men det er dessverre ikke like lett å få bevilget slike pengesummer til fredsskapende arbeid som til krigføring.
Kostnadene for gjenoppbygging er av forskjellige kilder estimert til enda mer, til mellom 140 og 700 milliarder. Kosovo vil muligens bli bygd opp igjen med vestlig støtte. Nå ser det imidlertid ut til at Jugoslavia utenom Kosovo ikke vil få hjelp fra utlandet til å bli bygd opp, for både USA og EU har sagt de ikke vil bidra til dette så lenge Milosevic sitter ved makten. (Men ingen har foreløpig sagt at de faktisk vil finansiere gjenoppbyggingen hvis Milosevic går av.) Det kan derfor være duket for nye konflikter mellom serbere og kosovoalbanere.
----------
FNs resolusjon om Kosovo 10.juni, godtatt av sikkerhetsrådet:
http://www.stratfor.com/crisis/kosovo/specialreports/special83.htm?section=3
Militær-teknisk avtale mellom KFOR, Jugoslavia og Serbia, 9.juni:
http://www.stratfor.com/crisis/kosovo/specialreports/special84.htm?section=3
Fredsavtalen som ble akseptert av det serbiske parlamentet 3.juni:
http://www.stratfor.com/crisis/kosovo/specialreports/special80.htm?section=3
Den serbiske nasjonalforsamlingens vedtak av 23.mars 1999:
http://www.serbia-info.com/news/1999-04/19/11076.html
Jugoslavias motforslag til Rambouillet-avtalen av 15.mars 1999 (kun i Adobe Acrobat-format):
http://www.balkanaction.org/pubs/skia399.pdf
Det ferdige Rambouillet-avtalen av 23.februar 1999, som medførte at Jugoslavia trakk sin tidligere støtte til den politiske delen av avtalen, og at kosovoalbanerne undertegnet:
http://www.balkanaction.org/pubs/kia299.html
Utkastet til Rambouillet-avtalen fra 27.januar 1999:
http://www.balkanaction.org/pubs/dkia.html
--Tysk UDs pressemelding om Rambouillet: http://www.auswaertiges-amt.de/6_archiv/inf-kos/p/p990414c.htm En oversettelse vil bli lagt ut på hjemmesiden: http://home.sol.no/~antikrig/
Dayton-avtalen: http://www.yale.edu/lawweb/avalon/intdip/bosnia/daymenu.htm Avtalen mellom NATO og Jugoslavia om transitt for fredsoperasjoner: http://www.yale.edu/lawweb/avalon/intdip/bosnia/day10.htm
Avtalen mellom Bosnia og NATO om NATO-styrkens status: http://www.yale.edu/lawweb/avalon/intdip/bosnia/day04.htm
Avtalen mellom Kroatia og NATO om NATO-styrkens status: http://www.yale.edu/lawweb/avalon/intdip/bosnia/day09.htm Mer om Tysk UDs pressemelding, og den norske debatten om det: http://home.sol.no/~knutro/JoschkaFischerlies.html
--Milosevic-intervjuet fra UPI vil bli lagt ut på hjemmesiden: http://home.sol.no/~antikrig/
Pressemelding fra Institute of Public Accuracy om Jamie Sheas uttalelser om Rambouillet: http://www.accuracy.org/press_releases/PR042899.htm
==========================================================