I sitt siste innlegg skriver Bismo:
""Det som jeg synes det hele ender opp i her, er en redefinisjon av alt
hva sosialisme er. Vi er enige om at sosialismen i Sovjet, Kina, Albania
etc. utviklet seg til å bli despotier. Førte det imidlertid umiddelbart
til sosialismens nederlag? Nei, det gjorde ikke det. Overgangen fra
demokrati til despoti, eller omvendt, er en skala.""
Kommentar:
Forbeholdet i spørsmålet om de nevnte statene var sosialistiske, er nå
borte. Sovjet, Kina og Albania har ifølge Bismo innen tidsrammer han ikke
angir, vært sosialistiske, men dessverre utviklet seg i despotisk retning.
Kan Mathias Bismo angi når de nevnte statene var sosialistiske, og ikke
despotiske, det vil si *demokratiske* og samtidig sosialistiske?
Så vidt jeg vet etablerte aldri disse statene kanaler der arbeiderklassen
effektivt kunne kontrollere og påvirke de styrendes beslutninger, eventuelt
avsette personene i maktposisjoner. Partiet, nærmere bestemt lederne av
partiet, kontrollerte makten alene. I den grad det forekom maktkamp,
foregikk den i partiet, ikke i arbeiderklassen. Når var de nevnte landene
sosialistiske, i Bismos demokratiske form?
Mathias Bismo bedyrer at han ikke forsvarer despotiet, tvertimot mener at
partiets fremste oppgave må være å være i opposisjon. Jeg tviler ikke på
hans gode vilje.
I det følgende kommer jeg med antakelser om Mathias Bismos forutsetninger,
som han må korrigere hvis jeg tar feil:
Problemet oppstår når han synes å fremme en påstand om at arbeiderklassens
interesser kan ivaretas av et despoti i ei overgangstid. Dette forutsetter
så vidt jeg forstår at arbeiderklassens interesser kan fastsettes som
objektivt gitte størrelser, uavhengig av arbeiderklassen som politisk
subjekt, det vil si ved vitenskapelig virksomhet. Denne vitenskapelige
fastsettelsen av arbeiderklassens interesser må kunne foregå såvel under et
despotisk regime som et demokratisk. Følgelig kan et despotisk regime
ivareta arbeiderklassens økonomiske interesser like bra som et demokratisk
regime, så lenge regimet holder seg lojalt til de vitenskapelig fastsatte
interessene til arbeiderklassen.
Da følger en interessant konklusjon:
Politikk og demokrati er egentlig unødvendig sløsing med ressurser under
sosialismen. Hvorfor ikke etablere et sosialistisk regime, kontrollert av
et kommunistisk parti bestående av vitenskapsfolk, som kan ta beslutninger
basert på vitenskap til arbeiderklassens beste? Hvis man lar
arbeiderklassen delta i beslutningsprosessen, kan man jo risikere at de tar
"gale" beslutninger, det vil si beslutninger som kommunistiske forskere på
vitenskapelig basis slår fast er i strid med arbeiderklassens objektive
interesser. Hva gjør vi da, Bismo? Arbeiderklassen kan være noen
forferdelige stabeiser!
Min påstand er at det er de fundamentale produksjonsforholdene under
kapitalismen, som vitenskapelig kan fastsettes som i strid med
arbeiderklassens interesser. Når disse produksjonsforholdene er opphevet
(privat eiendomsrett til produksjonsmidlene), må arbeiderklassens
interesser bestemmes politisk, gjennom klassekamp, det vil si i
demokratiske fora. Hvis interessene i dettet seine stadiet kan fastsettes
vitenskapelig, blir arbeiderklassen som politisk subjekt bare kilde til
misvisning, rot og problemer.
Konklusjonen er at despotisk sosialisme er en selvmotsigelse, siden det
aldri under sosialismen kan fastslås at politiske beslutninger er i
overensstemmelse med arbeiderklassens interesser, hvis ikke arbeiderklassen
sjøl som politisk subjekt har gått god for beslutningene. En kommunistisk
vitenskap, som støtte for en despot, uavhengig av arbeiderklassens egen
artikulering av sine interesser, er ideologi, som det var i Sovjet.
Vitenskapen kan aldri løftes over klasseinteresser, til støtte for en
despot som angivelig ikke trenger arbeiderklassens votum for å definere
arbeiderklassens interesser.
Min påstand er følgelig at sosialisme som despoti er en selvmotsigelse og
en umulighet, og jeg slutter meg til Bismos intensjon om å bekjempe despoti
i alle former.
vh
Arne Eriksen