Ein må spørja Bismo: Kva meining gjev eit uttrykk som "proletariatets
diktatur" om ikkje proletariatet har den politiske fridomen som må til
for å UTØVA dette diktaturet? Eg ser to moglege svar: "Inga meining"
eller "Det gjev meining fordi det er mogleg for eit kommunistisk parti
(av rett type) å utøva dette diktaturet på vegner av (og dermed over!)
arbeidarklassen". Ser du andre utvegar enn desse to? Og kva vil du sjølv
svara?"
Jeg var inne på dette i mitt første svar til Arne Eriksen.
Utgangspunktet for en klassestat er en politikk i samsvar med klassens
interesser. En klasses interesser er ikke nødvendigvis de samme som det
enkelte klassemedlems interesser i denne sammenhengen. Friedrich Engels
tilhørte for eksempel borgerskapet. Likevel var hans praksis dedikert
til arbeiderklassens interesser. Er det slik at et klasseherredmme er
bestemt av de enkelte beslutningstakernes klassetilhørighet? I så fall
må vel Marsdal stille seg på en linje som eksempelvis sier at det tredje
riket var en stat som hevet seg over klassesystemet, at det hverken var
et borgerlig eller proletarisk diktatur. Tilsvarende - burde vel Norge
være en arbeiderstat, i go med at flertallet av elektratet tilhører
arbeiderklassen.
Jeg kjenner Marsdal godt nok til å vite at dette ikke er hans ståsted.
Men likevel må det være lov å spørre seg - hva er det som gjør at
sosialismen som klasseherredømme *nødvendigvis* trenger en annen form
for politisk virke enn andre klasseherredømmer? Hvorfor kan ikke
arbeiderklassens interesser ivaretas ad despotisk vei like gjerne som
borgerskapets interesser?
Nå, igjen for å unngå misforståelser, gjentar jeg at jeg ikke, gjentar
ikke, ikke, er tilhenger av despoti. Men det er snakk om interesser. Man
synes skjønt å være enige på venstresiden om at borgerskapet har felles
klasseinteresser. Og er det ikke nettopp det som kjennetegner en klasse
at den har felles objektive klasseinteresser?
Men, igjen, demokrati er viktig. Og jeg tror det er viktigere, mer
ønskelig, under ssialisme enn under noen annen form for
klasseherredømme. Årsaken er ganske enkelt at arbeiderklassen er langt
større enn noen annen historisk herskende klasse. Å kartlegge dens
interesser blir derfor vanskeligere, særlig i og med at den stadig
hetrogeniseres mer og mer. Et despotisk apparat for proletariatets
diktatur vil jeg derfor tro vil være vanskeligere å opprettholde enn for
noe annet klasseherredømme.
Nettopp derfor er det kanskje viktigere enn noensinne, tatt de
historiske erfaringene i betraktning, å være klar over dette skillet
mellom form (sosialisme - politikken) og innhold (despoti/demokrati -
utøvelsen). En sosialisme kan meget vel utvikle seg til et despoti. Man
må være beredt på den faren. Dersom Marsdal eller andre ikke vil se den
faren, er de i realiteten de som i størst grad utgjør faren for despoti
under sosialismen (uten å gå inn på sprsmål om partiet/kommunistenes
oppgaver i denne sammenhengen, som gjør spørsmålet enda mer komplekst).
Videre:
"Nett denne debatten har vore oppe i Klassekampen òg. Pål Steigan skreiv
i eit svar til meg og Randi Holmelid at han er for "demokrati", men at
dette må byggjast oppå "ein sosialistisk basis" (økonomi), som er det
primære for sosialismen. Vårt svar til Steigan var å spørra: Kva ER
denne "basis"? Statseigedom? Mektig kommunistparti? Etter mitt syn går
det ikkje an å definera "sosialismens basis" utan å involvera omgrep
knytt til "demokrati"; sjølve poenget med sosialismen er jo nett
samansmelitinga av økonomi og politikk. Steigan har diverre ikkje svara
enno."
Nå burde jeg kanskje la Pål Steigan svare for seg selv, men i og med at
dette er rettet mot et innlegg av meg, får jeg vel ta tak i det selv.
Målet med sosialismen er sammensmelting mellom økonomi og politikk,
eller rettere sagt overvinnelsen av disse. Dette er (den sosiale)
kommunismen. Sosialismen er veien mot dette. Da er spørsmålet - hva er
politikk og økonomi? Uten at jeg har gått i dybden, mener jeg
sammenhengen ligger i avstanden, nemlig at de gjensidig styrer
hverandre. Det ene er altså avhengig av det andre. Politikken handler
snevert sett om å styre økonomien. Økonomien kan imidlertid styres på
ulike måter, altså ulik form for politikk. Når det gjelder den konkrete
problemstillingen til Steigan, tror jeg dette må bety at politikken
(altså demokratiet eller despotiet) må stå i sammenheng med økonomien.
Demokratiet (som vi vel alle ønsker) må ikke være tatt ut av luften. Det
må være basert på en sammenheng med økonomien. Og dette savner jeg ærlig
talt i diskusjonen.
Videre:
"Men det eg KAN gjera, er å ta stilling til den ideologi/teori som vart
produsert SOM OVERBYGNAD for den praksisen som eksisterte. Det er dette
eg meiner AKP aldri har fått til. Trongen til å stå opp for "dei som
faktisk sloss for sosialismen" gjer at det teoretiske siktet blir sers
uskarpt, og ofte (som hos Bismo, tykkjer eg) i alt for stor grad retta
inn på å finna måtar å definera dei ettpartistyrte kommuniststatane som
"sosialistiske".
Dette må vi ut av, Mathias! Før vi gjer det kan vi aldri bli i stand til
å reisa striden for sosialismen og kommunismen."
Det som jeg synes det hele ender opp i her, er en redefinisjon av alt
hva sosialisme er. Vi er enige om at sosialismen i Sovjet, Kina, Albania
etc. utviklet seg til å bli despotier. Førte det imidlertid umiddelbart
til sosialismens nederlag? Nei, det gjorde ikke det. Overgangen fra
demokrati til despoti, eller omvendt, er en skala. Man vil ikke finne
tilfeller på rent demokrati eller despoti (selv om Pol Pot vel kommer
nært opp til det siste). Det imidlertid overgangen til despoti *i større
grad* åpner for, er muligheten for utvikling av kontrarevolusjon. Vi kan
imidlertid ikke satse på å tilpasse terrenget til kartet, kartet må stå
i overenstemmelse med terrenget. Selv om vi synes at sider ved
sosialismen var kjedelig og vi helst ville unnvært den, så kan vi ikke
forkaste det uten å gå konkret inn på det.
Det jeg mener vi har lært, er at kampen for demokrati må foregå så lenge
politikken eksisterer. Det er som sagt ingen garanti for en fungerende
sosialisme, men et absolutt fortrinn. Jeg vil derfor spørre Marsdal:
Mener du virkelig at det ikke er nødvendig å kjempe for demokratiet når
arbeiderklassen har tatt makten? Mener du at demokratiet automatisk vil
bli ivaretatt ved et arbeiderstyre? Det trodde Lenin og Stalin, de tok
feil. Vi bør ikke gjøre de samme feilene om igjen. Så la oss heller
begynne i de riktige enden - hvordan kan venstresiden sørge for dårligst
mulig vekstvilkår for despotiet? For det er det vi vil, ikke sant?
Jeg vil igjen anbefale å lese det som står å DKP/MLs hjemmeside
<http://www.dkp-ml.dk/bib1.htm>.
--- Mathias